Bård drar på tur

Her er Bård.

Her er huset som Bård bor i.

Hver dag kjører Bård bilen sin inn til byen.
Alle på jobben liker ham.

Du smiler og er glad, du, Bård, sier de.
Og da smiler Bård.


Men Bård jobber mye.
Av og til blir han veldig sliten.
Kanskje jeg skal dra på tur? tenker han en dag. Til Utlandet.
Han spør Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove om de vil være med på tur.
Og det vil de.


De setter seg i flyet og flyr langt.
Og etter mange timer er de i Utlandet.

Bård, Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove kikker på alle husene.

De ser gamle ut.
Noen holder på å gå i stykker.
Mange mennesker i gaten har fillete klær.

Bård, Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove rister på hodet.
Stakkars, stakkars de som er fattige, sier de.


Så går de på restaurant og spiser.
Bård er kjempesulten.
Han spiser og spiser, og så drikker han masse brus.

Bård liker brus. Det kribler i magen og det kribler i hodet.


Nå er de ferdige med å spise.
Hva skal vi gjøre nå? spør Bård.
Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove tenker så det knaker.
Kanskje vi skal gå på besøk, sier Remi.
Det synes de andre høres koselig ut.


I et gammelt hus bor Tatjana.
Bård synes at det er et morsomt navn.

Tatjana er veldig søt.

De snakker og har det hyggelig.

Hva har du lyst til å gjøre nå? spør Tatjana.

Bård smiler lurt.
Jeg har lyst til å gi deg en klem, sier Bård.
Det synes Tatjana høres fint ut, så da gir Bård henne en klem.
En god klem.

En skikkelig bjørneklem.
Tatjana lukter godt.
Bård klemmer og klemmer.


Når Bård kommer ut, forteller han Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove at Tatjana ble veldig glad for klemmen.

Jeg ga henne litt penger også, så hun kan kjøpe seg noe fint, sier Bård.
Det synes Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove var koselig gjort av ham.


Det står noen sammen med Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove.
Hei Bård, hva har du gjort? spør de. Har du gitt ei jente en klem?
Bård blir flau.
Nå får du jentelus, sier de.
Bård håper de ikke skal sladre til noen.


De setter seg på flyet og reiser hjem.

Det var koselig i Utlandet. Og Tatjana var snill.

Men nå er Bård hjemme igjen.


Når han kommer hjem, spør Per om han hadde det fint i Utlandet.
Ja da, sier Bård.
Hva gjorde dere, da? spør Per.
Ingenting, sier Bård fort.
Per rister på hodet.
Noen har fortalt meg at du gikk rundt og ga jentene klem, sier Per.
Bård nikker.
Ja, hvisker han. Jeg gjorde det.
Det er mange som synes at det er flaut, sier Per, men det gjør ikke jeg.
Han klapper Bård på skulderen.
Neste gang du reiser, vil jeg være med, sier Per.


Da blir Bård glad.
Han gleder seg til neste gang de skal dra på tur .

Lanseringsfest den 27.

Da er det snart tid for den store lanseringen av antologien "MOT", der jeg har med en novelle.
Det blir drikking og mingling (det ene liker jeg, det andre ikke), og så skal man ikke se bort fra at det blir litt lesing også.

”Jeg har ikke peiling på hvor mye klokka er, det eneste jeg veit er at jeg har hengt her en stund.”

Dermed er antologien ”MOT” ferdig, og skal ut i butikkene.

Mitt bidrag heter ”Veggpryd”, og er vel egentlig en advarsel mot hva som kan skje hvis man ser en romantisk komedie for mye.

Nå gleder jeg meg bare veldig til å lese de andre bidragene.

Mandag

Egentlig har jeg lagt den bak meg.
”Etter festen” kom ut for et år siden, noen likte den, noen likte den ikke, noen trakk på skuldrene – kort sagt: det var sånn det skulle være.

Jeg holder på med noe annet nå. Noe jeg håper kan bli en bok, men som foreløpig bare er en haug med sider inneholdende en historie som ikke helt henger sammen ennå.
Og der var den: en uventet anmeldelse, i Aftenposten, på deres barne- og ungdomssider.
Tittel: Ikke imponert!

Uka kunne med andre ord ha startet litt bedre.

Punktum. For så å begynne på nytt.

Det settes snart punktum for juni, og i dag satte jeg punktum for det som er blitt en nesten uoverkommelig bunke papirer, der det et sted langt der inne skal ligge en ungdomsroman.
Men det er nå jobbingen begynner. Ting må klargjøres, detaljer må klemmes inn, slagget må kuttes ut, jeg må prøve å finne ut hva denne historien egentlig handler om.

Tittelen er klar, storyen er uklar. Personene er til tider gåtefulle, hva som skjer med dem henger litt i løse lufta. Men jeg tror det kan gå seg til. Jeg håper det kan gå seg til.

Novellen er korrekturlest og sendt inn til forlaget.
Kontraktene er undertegnet i 10 eksemplarer (da jeg kom til signatur nummer 10, ble jeg et kort øyeblikk i stuss da jeg plutselig ikke husket navnet mitt, så den signaturen ble litt … ugrei), pengene er på vei inn på konto.

Tv-dramaet i to deler er slått sammen til et langt filmmanus. Nå må det kuttes ned og så får vi se om jeg sender det av gårde til noen.
Men hvem skal jeg sende det til?

Og som om ikke dette var nok: Jeg fikk en idé til et ungdomsbokmanus, som jeg trodde var helt vill, men jeg skreiv noen sider på det, og hva skjedde?
Jo, det var en historie på nyhetene som handlet om mye av det samme jeg hadde trodd var helt urealistisk. Så her må man skrive mer.

Men nå begynner sommerferien. Og jeg har bestemt meg for ikke å gjøre den samme feilen som jeg gjorde sist gang jeg hadde ferie; nemlig å ikke skrive et ord. Da holdt jeg på å gå på veggene.
Så her må man finne balansen mellom avslapping, turer og skriving.
Kanskje jeg klarer det denne gangen.

Dette kan bli stygt … II

Og dermed kom tilbakemeldingen på dramamanuset og den var, ikke uventet, ikke utpreget positiv. Formatet passet dårlig, og en mulighet for å utvide det (skrive lenger) kunne de heller ikke se at det var. Men manuskonsulenten hadde et par gode, konstruktive råd.
Derfor tenker jeg nå alternativt. Jeg må kutte ned, slå sammen, utvider en sidehistorie eller to, og hvis det blir som man håper, kan det etter hvert sendes av gårde til en spillefilmkonsulent. Men det er det med framdrift, da. Og så har man også spørsmål som: er dette for smalt? Hvor mange kan være interessert i å se det? Og mens jeg kjente at jeg fullstendig mistet alt som het overskudd når det gjaldt å skrive drama, fortsatte jeg ufortrødent på ungdomsboka, som blir stadig lenger, og snart må slutten komme, og jeg må begynne å kutte, kanskje vise til redaktøren, få kommentarer og skumle spørsmål tilbake …

En merkelig dag, dette. Dramamanuset smalt rett inn i veggen samtidig som skrivingen av ungdomsbok har gått lett. Jeg sitter bak mørke persienner og ute skinner visstnok sola.

Dette kan bli stygt ...

Dette kan bli stygt, eller kanskje mer sannsynlig: Dette kan bli et forsøk på å sende av gårde noe som forsvinner ut i det store tomrommet.
Jeg har nemlig blitt ferdig med dramamanuskriptet mitt, og uten å tenke noe mer på det (annet enn å skrive et lite synopsis) har jeg sendt det av gårde til rette instans. Forhåpentligvis er det noen der som leser det, noen som (som meg) synes at det er noe her, noe man kan gå videre med.
Men nå er jeg så dårlig til å selge og pitche mine egne ting at … ja … dette kan bli stygt.

Men heller det enn ingenting.

Et forsøk på en slags statusoppdatering ...

Siden det har vært et usannsynlig kjedelig vær i Eidsvoll i helga (lavthengende skyer og yr), så har jeg holdt meg inne.
Nei, forresten.
Jeg kan ikke skylde på været. Hadde det vært strålende solskinn, hadde jeg holdt meg inne. Jeg trives innendørs.
Min unnskylding denne gangen (og det er en veldig god en!) er at jeg er i innspurten på mitt dramamanuskript.

Da jeg fortalte en kamerat av meg at jeg holdt på å skrive dramatikk, begynte han å snakke om det var 3 akter osv osv. For en som ikke har gått på kurs og lært sånne ting, så ble jo det naturlige svaret: Jeg aner ikke.
Planen er at det skal være 2 x 58 sider, og per i dag har jeg 1 x 58 sider + 1 x 55 sider, så man kan si jeg nærmer meg … et eller annet. Slutten? Jeg har en følelse av at det er nå jobbingen begynner. Ting må kuttes og flyttes og spisses og jeg veit ikke hva.

Novellen som er skrevet til en Cappelen Damm-samling som kommer til høsten (og har temaet mot), er ferdigskrevet, og har tittelen ”Veggpryd”.

Ungdomsmanuset lever sitt eget liv, men jeg har store planer om å begynne å jobbe å det igjen. Snart. Helt sikkert.
Jeg har til og med gjort research denne gangen: én mail … og svaret jeg fikk var akkurat det jeg hadde håpet å få, så da er det, som man sier, bare velstand.

Enda mer Klamsnabel ...

Nok et spennende klipp fra Haugenstua.
Nils tråkker til på "Maratonlyd".

Tjue sekunder Klamsnabel

Et veldig lite utdrag fra helgens aktiviteter på Haugenstua.

Og der var veggen, gitt!

To måneder varte den, permisjonen, og nå er jeg tilbake i full jobb igjen. Tilbake til lesestund og rydding i hyller og forsøk på å legge ut informasjon på kommunens hjemmeside og ignorering av mailer som forteller meg at jeg har fakturer til forfall i Agresso. Nei. Jeg vil ikke! Jeg vil sitte hjemme og skrive.
I løpet av de to månedene kom jeg godt i gang med ungdomsboka, jeg skrev en episode av noe tv-dramagreier (som jeg har sendt av gårde til folk som skal gi meg en tilbakemelding på det) og ble nesten ferdig med en novelle.

Men nå er det slutt.
Nå sitter jeg her. Og i dag skal jeg jobbe til 19, i morgen er det lesestund, og neste uke kommer en gjeng med barnehagebarn på besøk, og så skal jeg forberede vinterferieaktiviteter.
Men jeg vil ikke. Jeg vil sitte hjemme og skrive.

Veggen skled fortere og fortere mot meg, og i dag traff den meg midt på min temmelig omfattende nese.
Jeg kunne plutselig ikke lenger bruke store deler av formiddagen på å forberede meg til å skrive. Jeg måtte begynne med en gang, klokka åtte. Klokka ti skulle jeg være ferdig, for da måtte jeg stampe meg vei gjennom snødrevet til jobb.

Men jeg ville ikke. Jeg vil ikke!

Ungdomsromanen har et par kapitler igjen før jeg skal se på det jeg har gjort, tv-dramaet har en episode igjen, og novellen trenger en liten opprydding.

Det er ikke håpløst.
Dunker jeg hodet lenge nok mot veggen, gir den etter.

Slutten ...

Forfatter Tarald Stein tvitret i dag: merker at jeg nærmer meg slutten på romanen og blir plutselig usikker på hvor den skal være.

Slutten, ja. Hvordan avslutter man? Begynnelsen pleier å være grei. Man har en idé, kanskje en setning, og så er det bare å kjøre på.
Midten er verre. Hvordan holde på leserens (og forfatterens) interesse på vei mot slutten av historien.
Og så kommer slutten, og den har en tendens til ikke å dukke opp der den skal. Man kan ikke la den komme for tidlig, for da blir slutten så åpen at alle (inkl. forfatteren) blir grinete. ”Hva skjedde så, da??” Og man kan ikke drøye den for lenge, for da blir det fort til at man forklarer for mye, knytter sammen for mange løse tråder.
Man må vite akkurat hvor slutten skal være.
Der!
Sånn!
Nå er boka slutt!

Jeg liker en slutt som er forholdsvis åpen. Eller liker og liker, det er i hvert fall sånn det har en tendens til å bli.
Den må være såpass åpen at leseren kan sitte og lure litt på hvordan det går videre, kanskje leseren får lyst til å dikte videre i sitt eget hode. Men slutten er slutten. Jeg har aldri og kommer aldri til å skrive en fortsettelse på ei bok.

(egentlig er det veldig pinlig dette. Siden jeg jobber ekstremt intuitivt, merker jeg at med en gang jeg prøver å skrive noe om det å skrive, så blir det litt plumpt. Jeg avslører meg som det gudsordet fra landet som jeg vitterlig er)

Jeg har kikket litt på mine egne bøker. Hvordan slutter de?
Under er det ni slutter, i ikke-kronologisk rekkefølge.
Jeg kan se flere likhetstrekk i dem, og det er vel ikke alle jeg er like godt fornøyd med.
Men ingen av dem er direkte dårlige.

Jeg tar sats og hopper. Vekk fra treet, faller ned mot vannet. Krøller meg sammen.
Stopp alt!
Nå!
Stopp!
Jeg blir hengende en halv meter over det rolige vannet. Panna mot knærne. Hendene holder fast i skinnleggen.
Hun står inne på stranda. Hun venter på at jeg skal treffe vannet med et av de største plaskene hun har sett. Men jeg tenker ikke på det. Ikke på plasket og ikke på henne.
Jeg henger helt stille i lufta. Vannet er under meg. Det rører forsiktig på seg. Det er djupt.
Jeg har bare en tanke i huet. Jeg vil bare ha en tanke i huet.
Jeg er lykkelig.

[-]

Kamilla setter seg ved siden av meg. Hun legger hodet på skulderen min. Mamma bøyer seg fram og klapper oss på kinnene, begge to. Jeg smiler til henne. Mamma og Simon går inn i stua. Jeg sitter her sammen med Kamilla. Det er ikke lenge igjen nå. Om fire timer sitter jeg på flyet. Da er jeg på vei. Til Georg.

[-]

”Hei,” sier jeg høyt.
Du stanser og snur deg, ser forbauset på meg, før du fortsetter videre oppover. Du løper nesten.
Jeg smiler. Du har nok dårlig tid nå. Du har en time du må rekke. Jeg skjønner det.
Det var som om du ikke kjente meg igjen. Men jeg veit at du gjorde det. Du kjenner meg. Er det noen som gjør det, er det du.
Ingen andre.

[-]

Plutselig begynte det å pipe. Det var noen som lå inne på et rom for seg selv og måtte så inni helvete på do. Faren min satte fra seg koppen og reiste seg fra stolen. Han ble stående der med den store kroppen sin og håret som han aldri helt klarte å få kontroll på.
”Nå må jeg jobbe litt,” sa han.
”OK,” sa jeg.
”Men det tar ikke lang tid,” sa faren min, og akkurat da skjønte jeg hva han ville at jeg skulle svare.
”Det gjør ikke noe,” svarte jeg. ”Jeg sitter her når du kommer tilbake.”

[-]

Den nye historia, den om L. og meg, må ha en begynnelse. Sånn er begynnelsen: Jeg går bort til L. og holder rundt henne. Hun legger hodet tilbake og smiler mens jeg spenner kroppen og løfter henne opp fra golvet. Hun spreller med beina og sier at det er best for meg at jeg slipper henne, ellers …! Jeg velter L. over ende – og mens hun hyler og jeg ler, fortsetter brytekampen på golvet helt til vi blir liggende stille. Helt stille. Lenge.

[-]

Jeg ser på bestemor som ligger der. Legger min hånd på hånda hennes, men den
reagerer ikke. Den er varm, men den rører ikke på seg.
Jeg bøyer meg forsiktig fram, nesten helt fram til øret hennes.
Hvisker til henne. Hører hun meg?
Jeg fortsetter å hviske. Klarer ikke å stoppe.
Skjønner hun hva jeg sier?

[-]

”Nå, Walter,” sa han. ”Tror du det? Tror du at det var kattunger i sekken, eller bare noe søppel fra kjelleren som jeg måtte kaste?”
Walter var ikke sikker på om den store mannen nesten smilte.
”Hva tror du, Walter?”
Walter snudde seg mot Ruth. Hun klappet kinnet til dama i stolen. Forsiktig klappet hun mens hun så på kjolen. Hun hvisket noe. Walter kunne høre hva hun hvisket.
”Blomst,” hvisket Ruth.

[-]

Ei dør går opp, og en fyr kommer sakte mot oss. Han nikker til noen han kjenner igjen. Han gnir seg i hendene. Beate legger hånda på skulderen min. Hun står tett inntil meg. Jeg rører meg ikke.
”Ok!” roper fyren. ”Da kjører vi i gang!”
Han slipper tauet ned på bakken, og alle begynner å gå framover med en gang. Jeg rører meg ikke. Jeg lar dem slippe forbi. Jeg står her sammen med henne.
”Skal vi ikke gå inn?” spør hun forundret. ”Må vi ikke skynde oss?”
”Nei,” svarer jeg.
Jeg ser på alle som forsvinner inn i bygningen. Ikke alle går inn. Noen går rundt og ser på de gamle, slitte møblene som står i skolegården.
Jeg smiler til henne.
”Vi står her litt til.”

[-]

Av og til letter en flokk med spurver fra et buskas og flyr av gårde, før de kommer tilbake etter noen minutter. En gammel fyr ligger på den andre siden av forhenget. Han begynner å hoste. Hosten hans er surklende og han klarer ikke å slutte å hoste. Hele tida suser det fra friskluftsanlegget. Det er noen som går ute i korridoren. Treskohæler smeller mot linoleumen. Ei tralle trilles skranglende fram og tilbake. Lyden av to biler som skraper mot hverandre og ei dame står på fortauet og roper at han må stoppe og fuglene som skriker og skriker.
For et bråk!
Det er faen meg ikke til å holde ut!

"Etter festen" anmeldt

"Etter festen" er blitt anmeldt i Åndalsnes Avis i dag.

Status

Det begynner å nærme seg midten av måneden og jeg kom med ett på at den snart er over, permisjonen.
Jeg hadde planer om å skrive på to romaner, en novelle og et dramaprosjekt. Status per i dag er en ungdomsroman på ca 70 sider, et dramaprosjekt på 50 sider, og en novelle som nesten er ferdigskrevet. Jeg må bare finne ut av slutten, før jeg kan se på det jeg har skrevet. Har en stygg følelse av at den må skrives mye om. Det gjelder ungdomsromanen også. Den har ingen struktur ennå. Og dramaprosjektet må strammes til.
Med andre ord mye å gjøre, og det er bare noen uker igjen før det er tilbake på jobb igjen.
Men jeg vil ikke det. Jeg vil bare sitte og skrive. Problemet er jo at 8-9 timer per dag foran datamaskinen, med kanskje en rusletur til postkassa i løpet av dagen, blir et litt snevert liv.
Men i en periode er det godt. Denne perioden har vært god

"... trist, men fin bok"

Oppdaget plutselig at en anmeldelse av "Etter festen" sto på trykk i Trønder-avisa på julaften.

Mandag

En ny uke, hvor jeg kan sitte og nyte utsikten fra mitt kontorvindu mens jeg prøver å være kreativ.
Jadda.

Romjul

Julematen oppspist, dårlige filmer på tv er dagens høydepunkt, jeg sitter og glor tomt på en novelle som jeg har planer om å skrive ferdig, i morgen: sette dvd-opptakeren på opptak – enda en av de dårlige seriene jeg har begynt å følge med på, som jeg må få med meg hver eneste episode av – gavekort som skal brukes på Jessheim senter og deretter familiebesøk, skli sidelengs med bil gjennom rundkjøringer, tenke at på mandag – da skal jeg skrive litt på den novellen, den romanen, det dramaet.

Men akkurat nå har jeg fri. Jeg er ikke spesielt glad i å ha det, men jeg tror det er sunt.

Torsdag foran datamaskinen

To bøker, en novelle og noe dramatikk, det er det jeg skriver på for tida. Jeg har nemlig permisjon. Har jeg sagt det? Jeg har permisjon! Og da skal man være fornuftig og, om mulig, effektiv. Dagene begynner klokka 7 om morgenen. Det er da jeg jobber best. Noen timer om morgenen og utover formiddagen, et par timer fri midt på dagen, før man fortsetter på ettermiddagen.
To romaner, der den ene ikke har noen form/struktur/handling/mening overhodet, og en ungdomsroman der jeg har et utgangspunkt. Storyen begynner så smått å vise seg. Novellen er foreløpig en tittel og 1189 ord, og dramatikken runder snart 20 sider. Men blir det for mye? Problemet blir å omstille seg fra den ene ikke-historien til den andre.
Om et par måneder kommer jeg nok til å slette alle filene. Eller skrive ut alt på papir og lage et bål av det på gårdsplassen. Og så er det bare å begynne på nytt.

Så sitter man der …

Så sitter man der, på hjemmekontoret sitt, og skal skrive.
Man har nemlig fått stipend og på grunn av det kan man ta seg permisjon fra jobben i et par måneder. For å skrive.
Man har flere ting man vil skrive på. Et par bøker, kanskje. En idé til noe for lerretet eller skjermen.
Man har fått en forespørsel om å skrive en novelle til en antologi, men aner ikke hva man skal skrive om.
Så leser man bloggen til en annen forfatter. Denne forfatteren har fått den samme forespørselen og forteller om at hun våkner opp en natt med en idé til en novelle, og når morgenen kommer, er ideen like sterk. Så nå kan hun bare sette igang med å skrive.
Selv sitter man og lurer på om forlaget skal få beskjed om at det ikke blir noen novelle.

Og huset er kaldt og lukter parafin.
Det var en mann her i går og renset ovnen, byttet veke, kjørte i gang oljefyren. Etter et par timer stinket det parafin i hele huset, og tanken gikk tom. Så i dag skal det fylles parafin og oljemannen kommer på besøk igjen for å se hva som kan være galt.

Og man sitter på hjemmekontoret sitt med musikk på øret for å stenge ute alt det andre.
I dag skal man skrive på en roman. Neste uke skal man skrive på en ungdomsroman. Sannsynligvis blir det ikke noe av noen av dem.

Men man har fått stipend. Man har fått permisjon. Man sitter her foran maskinen og skal skrive.

En anmeldelse på en onsdag

"Etter festen" er blitt anmeldt i Haugesunds Avis.

En anmeldelse på en torsdag

Etter at "Etter festen" har tatt sin bokbloggturné, med varierende mottakelse, har jeg ventet litt på om noen avis kommer til å skrive om den.

I dag står det en anmeldelse på trykk i "Fædrelandsvennen":

(Takk til Trond som konverterte fila fra pdf til jpg)

Kan en hovedperson hete Leif Harald?

Charlotte Glaser Munch tar i et par innlegg på sin nystartede blogg opp problemstillingen ”Hva skal personene i boka hete?”
For det er vanskelig med navn, både på personer og (i hvert fall i mitt tilfelle) bøkene.

Innlegget hennes fikk meg i hvert fall til å tenke på en del ting rundt akkurat dette, og jeg oppdaget at dette er en ting jeg egentlig ikke har reflektert så veldig mye over.

I tre av bøkene mine heter hovedpersonen ”jeg”.

I ”Biter av en historie” hadde det den funksjonen at de som leste boka ikke visste noe annet om hovedpersonen enn det hovedpersonen valgte å fortelle. Heller ikke kjønnet.
Det morsomme i den sammenheng er at temmelig mange automatisk gikk ut fra at jeg-personen (siden forfatteren var mann) var en gutt. Og så på side 22 kom plutselig setningen ”Jeg husker den eneste kjolen mamma noen gang har sydd til meg”.

Men i de andre to bøkene der jeg-personene ikke heter noe annet enn ”jeg” har jeg egentlig ingen annen forklaring enn at det ville blitt forstyrrende med et navn.
Og den forklaringen er i overkant tynn.

Charlotte har visstnok en lenke til SSB for å finne ut hvilke navn som kan passe til når personene er født. Jeg kikker ofte på forfatternavn i bokhylla, eller så leiter jeg andre steder.

Det blir fort personer som heter Halvor, Arvid, Stig, Dag, Katrine, Anne Stine, nesten iøyenfallende vanlige navn.
I ”Biter av en historie” heter personen ”jeg” forelsker seg i Margaret. Et par år etter sjekket jeg hva det betyr. Margaret betyr perle.

Jeg-personen i ”Fordi det er sånn” heter Leif Harald. Det er nemlig noe utpreget nerdete med LH. Han er opptatt av å gå på loppemarkeder, han leser Rahan-tegneserier, han måtte få et navn som passet til det. Navnet på en person skal jo si litt om hva slags menneske dette der.
Og dermed ble det Leif Harald.

HoneyBunny het HoneyBunny bare for å ha et navn mens jeg tenkte ut noe bedre. Og så skreiv jeg ferdig boka og oppdaget at HoneyBunny hadde satt seg fast. Det var ikke noe annet som passet. Det var et søtt navn på en sær person.
Hva hun egentlig heter, aner jeg ikke. I mitt hode heter hun bare HoneyBunny.

Så hvordan finner man ut hva en person skal hete? I mitt tilfelle er det ofte en blanding av desperasjon (personen må jo hete noe!) og flaks.
Og som oftest har det fungert.

I ”Etter festen” dukker det opp en ny jeg-forteller.
Han heter HP.

Nils Pharo skriver brosjyretekst

”Hmm, du skulle bedt oss, dine trofaste lesere om å skrive teksten. Selvsagt uten annet å forholde oss til en at en blodåre sprang lekk i hjernen til bestemor. Har vi fortsatt muligheten?” kommenterte Nils Pharo på mitt innlegg om å skrive brosjyretekst.

Og når man veit at denne mannen bl a er ansvarlig for tekstlinjene ”Dvale / fallende prinsipper, det er bare å komme, melankoli / ta meg og skvis den siste energien ut av kroppen / brustne løfter og tapte dager / kom igjen, høst meg baby”, så kan man ikke si nei til dette.

Og etter et par dager lå altså Nils sin tekst i innboksen, og her er den:
”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor. Det første hvite legemet titter ut og ser seg forbauset omkring - hvorfor er her så grått? Den glatte overflaten går i jevne kast, jevnere og mer kontinuerlig enn noe det lille legemet har sett før.

– Her kunne jeg kjørt kulekjøring, hadde jeg bare tatt med meg skiene.

Minner er vage, men erkjennelsen av at det er noe som er større enn en selv, noe som utgjør en enhet, en konstruksjon, et vannskille, et fantastisk, levende, eruptisk, komplekst men samtidig hele, det er som det lille legemet plutselig fatter altet. ALTET.

Hans Petter Laberg seneste bok tar ham og oss ut på en reise i et grensesprengende landskap. Vi får møte kåsøren Kleiv, som våkne lesere kjenner igjen fra Labers tidligere produksjon. I sin tid en mestrer av språket, men i dette overflødighetshornet av en roman forrykkes hele Kleivs univers når hans bestemor havner på sykehus.

I det labergske universet møter vi mange ukjente (og uklare – noen bare kan skimtes i øyekroken) og kjente figurer. Blant dem som introduseres er alpinisten Ingemar Stenmark og journalisten Wenche Fuglehaug (i et halsbrekkende erotisk møte som garantert vil spenne magemusklene dine). Laberg stiller selv opp med bandet sitt, Slamkabel, og sannelig blir det ikke en birolle på forfattervennegjengen Karl Ove, Karsten, Kjartan og Kjell også. Dette er en bok for både små og store voksne. For deg som liker vakkert språk og intriger.”

Om å skrive en brosjyretekst

5. ‎januar ‎2009, ‏‎18:49:58
Det var tidspunktet for opprettelsen av dokumentet, det som hadde tittelen ”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor”.

7. ‎juni ‎2010, ‏‎17:02:53 blir det lagret for (foreløpig) siste gang og sendt av gårde til forlaget, med et annet navn nå. Det heter heller ikke lenger ”Manus uten tittel”.
Nå er det ei bok og den heter ”Etter festen”.

Men det som er litt morsomt … ja, kanskje ikke morsomt, ikke ha ha-morsomt i hvert fall … er at selv etter at manuset er sendt av gårde og man venter på korrekturen som skal leses, så er det andre ting man må gjøre.
Markedsavdelingen er koblet inn. Boka skal ut i verden, eller i hvert fall Norge. Det skal lages opplegg for hvordan man kan få folk interessert i boka.
Kunne du tenke deg å skrive en tekst til en brosjyre, Hans Petter? Noe som kan fungere som en personlig stemme overfor bokhandlere og bibliotekarer, de som skal sørge for at så mange som mulig kjøper/låner boka.
Og i et øyeblikk av ”Tja, det kan jeg vel gjøre, hvor vanskelig kan det være”, satte jeg meg til for å skrive brosjyretekst. Hva var ideen, hva var prosessen … og jeg fikk fullstendig sperre.

Boka gikk forholdsvis lett å skrive, selv om det var partier av den jeg unngikk i det lengste, men det å skrive OM boka ble nesten helt umulig.
For jeg kan ikke skrive om hvordan jeg jobber. Kan bare ikke si at jeg finner på etter hvert. Av en eller annen grunn høres det så uprofesjonelt ut.
Og hvordan skal jeg beskrive hovedpersonen?

Hva heter han?
Han heter HP.
Hvorfor?
Fordi han måtte hete det.
Ja, men hvorfor?
[…]
Hans Petter!
Fordi!

Og hvor mye kan man beskrive handlingen før man ødelegger for boka? Jo, i Hans Petters tilfelle blir man vag. Man bruker mange spørsmålstegn.
Og, tenker man når man tror man har fått skrevet den halve siden (og aldri har en halv side vært vanskeligere å skrive), er dette det de er ute etter? Kommer dette til å friste noen?

Manus er sendt inn, omslag er ferdig, brosjyretekst er skrevet ferdig, og nå sitter jeg og venter på korrekturen. Nå er det snart bok. Og den setningen som startet skriveprosessen er fremdeles med.
Bare litt forandret.

”Det var en blodåre som sprang lekk i hjernen til bestemor”.

Papirkræsj

Pinseferie?

Pinsedagene brukes til siste innspurt når det gjelder retting i manus og oppklaring av eventuelle uklarheter i historien.
Kontrakten er undertegnet og et strålende utkast til omslag kom i mailen for et par dager siden.

Og her sitter jeg fremdeles og filer og filer.
Jeg er for lengst kommet til det punktet der jeg ikke vil jobbe mer med dette. Det føles ferdig, men jeg må bare kikke litt mer på det.
Bytter ”sangen” med ”den”, men plutselig ble det ”den” litt for mange ganger etter hverandre. Bytter ut ”den” med ”sangen” et sted. Det ble bedre.
Men bør det skrives inn avsnitt som gjør ting litt klarere? Er det ikke klart nok? Skal det stå ”når” eller ”idet”?
Bør jeg komme meg litt ut i sola mens den fremdeles er der?

Nei.

Jeg legger manuset til side noen timer. Trenger tid til å lufte hodet.
Kanskje jeg skal se en film.

Etter Enebakk-, Ytre Enebakk, Gjerdrum, og Askerturneen …

Og dermed var min 10 dagersturné over.
Den lille røde leie-Fiaten (med hvitt skinninteriør, noe som selvfølgelig gjorde at jeg kalte den ”Porrbilen” – det høres av en eller annen grunn bedre ut på svensk) er levert tilbake, og nå er det bare å se fram mot å gå tilbake på jobb, samtidig som man skal forberede lanseringen av en bok.

Det er et eller annet med disse skoleturneene.
Jeg gruer meg alltid utrolig før de begynner, og når jeg er ute på dem, får jeg alltid bekreftet grunnen til at jeg gruer meg: De er slitsomme, det er elever som stirrer tomt på deg i 45 minutter, det er skoler som ikke har forberedt elevene fordi de har et annet prosjekt på gang, så da må de jo bare prioritere det, og det er elever som stiller meg vanskelige spørsmål, som ikke klarer å slutte å snakke når de først begynner … og så oppdager jeg at det er dette jeg liker med å dra rundt også.
Den usikkerheten som ligger der om at det kan gå veldig bra eller fullstendig på trynet (der du står og føler at all livskraften blir sugd ut av deg) …

Denne gangen har det vært mest Asker. Men først humping på telehivveier ut til Enebakk og Ytre Enebakk, så Gjerdrum, før en god del Askerskoler.
Som oftest gikk det bra. Men noen ganger var det umulig å få det til å fungere. Som når elevene ikke visste hva jeg het, ikke hadde vært borti noe av det jeg har skrevet, og heller ikke hadde forberedt noen spørsmål. Og kanskje det i tillegg var timen før spisefri, eller siste time …
Læreren var strålende fornøyd fordi jeg så vidt klarte å holde på oppmerksomheten deres, men det jeg lurer på i sånne tilfeller er jo hvor mye ungdommene får ut av dette. Er det nok bare å se en person som hevder at han er forfatter og så skal de synes at det er fryktelig stas?
Ikke veit jeg.

Men så opplever man at det kommer en ungdom opp til en (etter at man har stått der og rallet i 45 minutter) og bare vil snakke om ting jeg har sagt og fortelle om ting de driver på med selv og man har mulighet til å høre at de har fått noe ut av det jeg har kommet med, de vil så gjerne gå videre med noe de selv driver på med … det er en god følelse. Og det skjedde også noen ganger i løpet av disse dagene.

Jeg har hatt opplevelser der ingen er forberedt på noe (sist gang jeg var ute, hadde en skole glemt at jeg skulle komme, noe som jo er en klassikere for alle de som driver på med dette), og så fungerte det kjempebra. Bedre enn elevgrupper som var godt forberedt, men der de ikke turte å si noe i plenum.

Men alt i alt har det vært en god og utmattende opplevelse, dette. Ingen skoler nevnt, ingen glemt. Det gikk ikke på trynet denne gangen, men et par ganger følte jeg at jeg nærmet meg faretruende.

Men hva elevene på den ene skolen (jeg tror det var Torstad) tenkte da jeg begynte å bable om at noen snart må dytte Wenche Foss ned en skrent, er jeg veldig usikker på.
(ok, det ble sagt i en sammenheng, men jeg tror ikke det blir noe bedre hvis jeg prøver å sette det inn i den sammenhengen)

Slik går no dagan …

Noen ganger havner man i et vakuum. Man føler at ingenting skjer og en dag er en dag er en dag. Man (og med man mener jeg jeg!) tar seg i å tenke hvordan skal man (jeg) komme seg (meg) ut av det.
& sånn er det nå.

Men det merkelige er jo at jeg egentlig har fullt opp å gjøre.
Jeg er i full gang i biblioteket etter påskeferien, samtidig som jeg sitter og stryker og retter i et manus som forhåpentligvis kommer i bokform til høsten. Jeg forbereder meg til en kort turné som starter den 12., samtidig som jeg venter på tilbakemelding på litt forskjellige greier jeg har sendt av gårde; litt kort dramatikk, forslag (og utkast til fire episoder) til en webserie …

Kanskje det er ventingen som gjør det?

Jeg sitter og venter på å høre om noe av det jeg har sendt har noe verdi for noen andre enn meg.
Men samtidig veit jeg at deler dramabransjen kan være beinhard, og det var det om jeg har personligheten til å være så pågående og sta som man tydeligvis (i hvert fall ifølge Arne Berggren, og etter å ha lest denne artikkelen, er jeg jaggu meg usikker på hvordan jeg skal våge meg ut i dette. Det virker som jeg må legge vekk en god del av den selvkritiske sansen som jeg kanskje har litt for mye av …)
Imens er jeg fagperson. Det er jo som bibliotekar jeg tjener the big bucks. Det er trygt og godt. Kanskje altfor trygt.
Jeg må vite hva en kollega mener når hun spør meg om jeg har vært borti noen bøker om noen mus som bor i et tre. Hm. Var det ikke noe om noen mus som bodde i et tornekratt, da? Jo, det var sannsynligvis det.

Og hele tida er vakuumet der ...

Jeg har et kroppskondom, jeg liker å bli sett

En slåsskamp som bryter ut før bandet begynner å spille + en aluminiumstaklist som ble veivet ned av vokalisten i et intenst øyeblikk i en av låtene … Jepp, Klamsnabel har hatt sin gjenforeningskonsert.
Det ble reklamert med ”De er bedre enn du tror”, og sannsynligvis hadde publikum ekstremt lave forventninger, for stemningen sto i taket (som underveis, som sagt, ble en aluminiumslist fattigere)og godordene satt løst …

”The Ferryman” var stappfull av både folk vi kjente og folk som vi aldri hadde sett før, og bandet buldret seg igjennom 14 låter før vi var ferdige.
Ingen ekstranummer, siden vi hadde spilt alle de låtene vi kunne.
Og dessuten er det greit å gi seg mens man fremdeles har publikums godvilje.
Det var det i bøttevis i går.














(Foto: Carol Yang)

Nytt profilbilde

Mye moro man kan bruke photoshop til, gitt!

HP skriver mail til Avis Bilutleie Gardermoen

Hei, hei!

For noen uker siden fikk jeg i oppdrag å kaste en symaskin. Den var gammel og utslitt og skulle bare kjøres på dynga.
Problemet er at jeg tok den med fra den personen som jeg hadde lovet å hjelpe med å kvitte seg med maskinen, og så glemte jeg det.
Helt til i går. Og da klarte jeg jammen meg ikke å huske hvor jeg hadde gjort av den.
Kanskje jeg bare trodde at jeg hadde tatt den med, og så hadde jeg egentlig ikke gjort det?
Men så skjønte jeg hva som var skjedd.

I bagasjerommet til en av bilene deres (en Mazda, hvis jeg ikke husker helt feil), som ble levert inn på Gardermoen fredag den 6. november, kl 14.10, og opprinnelig bestilt av kultur.akershus v/XX, ligger det en symaskin.
Det kan godt hende dere ikke har oppdaget den ennå, men hvis det skulle være slik at dere har sett den og lurt på hva i all verden dette er for noe, så er det altså en symaskin og den skal bare kastes.

Jeg klarte å notere ned antall kilometer jeg hadde kjørt og hvor mye bensin som var igjen på tanken, men bagasjerommet husket jeg ikke på å sjekke.
Håper ikke dette har ført til altfor mye merarbeid for dere.

Mvh

Hans Petter Laberg

Nesodden! Rælingen!! Vestby!!! Ullensaker!!!! THE WORLD!!!!!

Og dermed er leiebilen (eller bandbussen) levert inn og jeg kan trekke pusten etter en tidagers skoleturné som strakte seg over tre uker.
Dette betyr Laberg med utskrift fra googlemaps i fanget mens han lurer på hva faen 3. avkjøring i ei rundkjøring er for noe.
Eller det kunne ha betydd det hvis jeg ikke hadde vært såpass trygghetsnarkoman at jeg kjørte til de skolene jeg skulle til dagen før jeg skulle være der, sånn at jeg ikke skulle stresse med å finne veien dagen etter.

Det er jo bestandig ganske spennende å oppdage hvor godt forberedt elevene.
Veit de hvem jeg er? Har de lest noen av bøkene mine?
Som oftest er svaret nei og … nei.
Og det er et greit utgangspunkt å ha. Det betyr at jeg må advare dem om at de neste 45 minuttene kan bli de lengste i deres liv, eller så kan det bli ganske gøy. Det kommer helt an på hvor mye de er med. For jeg – jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
Alltid like morsomt når en lærer spør meg hva jeg trenger til timen og svaret er ”et glass vann”.

Denne turneen har vært litt som de andre jeg har vært på, og samtidig ganske så annerledes. Jeg har ikke behøvd å skjelle ut noen tiendeklassinger fordi de oppførte seg som drittsekker (som jeg måtte sist gang jeg var ute), men jeg opplevde å se en elev som provoserte læreren sin såpass at han etter mye diskusjon ble dratt (langs golvet) ut av klasserommet, mens han smilte som en sol.
Eller så var det ved et tilfelle den litt merkelige opplevelsen av at den mest negative i rommet viste seg å være læreren. Jeg har en følelse av at min sans for humor ikke falt heeelt i smak, og dessuten var begynnelsen på ”HoneyBunny” spekulativ, fikk jeg vite.

Men ellers: masse flotte ungdommer som viser at de synes det er fint at jeg er på besøk (hvem jeg nå enn er) og som stiller spørsmål som er både lette å svare på og helt umulige.
Og selv om jeg ved et tilfelle opplevde at verken lærere eller elever hadde fått med seg at jeg skulle komme, så utviklet dagen seg til å bli aldeles strålende.

Nå er det heldigvis et halvt år til neste gang jeg skal ut på tur. Heldigvis fordi det er temmelig intenst mens det står på.
Den nærmeste uka blir hektisk, med Eirik Newth og Levi Henriksen på besøk i Eidsvoll bibliotek, og så fire dager (11 økter á 45 minutter) med litteraturformidling på 8. trinn.

Jeg tror jeg trenger ferie snart …

Takk til den litt skrudde hedemarkingen …

Det er alltid like morsomt å sjekke hva folk søker på for å komme til min lille plass i hjørnet av cyberromet.
Jeg har ennå ikke helt skjønt de som har googlet erotikk og deretter trodd at de har noe å hente når de går inn på bloggpostingen Muppetene og svensk erotikk. Men dem om det.

Så til deg på Løten som googlet norsk film hore:
Jeg håper du fant det du var på jakt etter!

Les en god bok!

Jeg er blitt gjort oppmerksom på at min bok nr. 2, ”Stemmen”, er blitt digitalisert og ligger i fulltekst på nettet.

Når jeg er ute på skolebesøk, pleier jeg å si at den er en av mine favoritter, siden jeg ikke skjønner den helt. Og det er en god ting.

[Takk til Nils som tipset meg!]

[Oppdatert kl. 17.44: Og jaggu meg lå ikke "Biter av en historie", "Mannen på bakken" og "Fordi det er sånn" der også!]

Ved turnéslutt

Og dermed var to ukers-turneen slutt, turnebussen er levert tilbake til Eivis, og jeg kan slappe av på jobb.

Mange gode opplevelser og noen ikke så gode er det blitt, men det må man jo være forberedt på.
Som mottakelsen jeg fikk på en skole:
"Hei!"
"Hei, hvem er du?"
"Jeg er Hans Petter Laberg, og jeg er forfatter."
"OK. Og hva gjør du her?"
Og dette fra læreren som var ansvarlig for forfatterbesøk på akkurat den skolen.
Slikt varmer.

Når det gjelder hvor godt elevene har vært forberedt har det jo variert fra "Hvem er du?" (se over) til gode spørsmål om både det ene og det andre.
Et av de mest overraskende spørsmålene jeg fikk var: "Drikker du mye kaffe?"

Så en stor takk til alle skolene jeg har vært på (dere veit hvem dere er) og de trøtte og smilende og kanskje litt gretne og sultne og vitebegjærlige ungdommene som var der - pluss en stor, møkkete langfinger til de få elevene som bestemte seg for at det var greit å gå i tiendeklasse og oppføre seg som noen fordømte drittunger.

Fremdeles turnerende

… og etter fire dager med alt fra smilende ansikter med tomme blikk (sannsynligvis tenkte de på at det snart var spisefriminutt), de få som var demonstrativt uinteresserte, og de i flertall som syntes dette var ganske så morsomt og de fikk lyst til å lese noen av bøkene mine etterpå, så er jeg ganske pumpa i dag. Og det er en uke til.
Men i dag tenker jeg bare på at det har vært en god dag. Hyggelige lærere, morsomme elever (særlig et par av tiendeklassejentene ga seg ikke før de fikk noen skikkelige svar fra forfatteren), det kan ikke bli bedre enn det.

Nå må jeg bare finne noen Sørumskoler på kartet.
Jeg kommer til å kjøre meg bort, helt sikkert.

Meanwhile – back at the ranch

Og så har det gått noen timer, og jeg slapper av etter to dager med 8.-10.-klassinger som så vidt visste hva jeg het, men som ikke ante navnet boka jeg skulle snakke om.

Noe sier meg at dette egentlig burde irritere meg SKIKKELIG.

Men jeg er en pudding.
Jeg nikker og sier til lærerne at jeg skjønner at de har mye de skulle ha gjort nå på vårparten og alt har kollidert og påskeferien er akkurat slutt osv osv, og jeg tar meg i å stusse over at jeg ikke blir pottesur. Ikke i det hele tatt. Bare litt fornærmet.
Er jeg ikke verdt bryderiet med forberedelse, lissom?

Så står man der, da, foran elevene, og får servert det ene gode spørsmålet etter det andre.
Blide, interesserte, trøtte, sjenerte elever (og én sur, som satt på første rad og skulte stygt på meg i de tre kvarterene jeg holdt på, før han til slutt rakte opp en hånd og stilte sitt eneste spørsmål: "Er du ferdig snart?"), som etterpå sier at de er blitt inspirert til å skrive sin egen historie eller så skal de låne bøkene mine (og i hvert fall ”HoneyBunny” etter å ha blitt servert de første sidene) …
OK, det var bare et par-tre stk. som ble såpass ivrige (resten klappet, reiste seg kjapt og gikk da jeg var ferdig) … og det er jo da man synes slike ting som dette er morsomt, men er samtidig sjeleglad for at det bare er en måte å spe på husholdningsøkonomien.

En ting til slutt- og det må bare sies: Kulturvertene som tok imot meg var noen usedvanlig sjarmerende karer. De satt og fulgte med på tre av øktene mine, og fulgte meg rundt på skolen (de ante sikkert at jeg var en sånn som har en tendens til å gå seg bort på fremmede skoler).

Neste uke blir det en blanding av Oppegård og Gjerdrum.
Jeg gleder meg.

Siden fredagsmusikken ble glemt, blir dette min første lørdagsmusikk. David Bowies hyllest til Kraftwerk, der DB spiller en mean saxophone:

(... med en lenke til videoen)

Oppegård! Gjerdrum! Sørum!

Og dermed var Laberg ferdig med sin dag 1 av denne 12 dagers turneen rundt omkring i OppegårdGjerdrum&Sørum, og selvfølgelig kom jeg slentrende inn på skolen fem minutter for seint til den første økta fordi jeg hadde fått det for meg at den egentlig begynte halv ti, når det riktige klokkeslettet var ni, så det som møtte meg var noen svette kulturverter + en lærer + barne- og ungdomsbibliotekaren fra fylket.

Heretter må jeg sjekke planen litt bedre.

På MANDAG starter første økt halv ti, ja. Hm.

Men det gikk bra. Mange fine unge folk som ikke visste helt hva jeg har skrevet av bøker (eller noe om meg i det hele tatt), men de kom med spørsmål underveis, og fniste som bare det da jeg leste begynnelsen på ”HoneyBunny”, så da er jeg strålende fornøyd.

Men tre økter i løpet av en dag tar på.

I morgen kjører jeg fra Eidsvoll kvart over sju. Bør klare å komme meg til Kolbotn før kl ni, da. Tror jeg.

Hvis det ikke blir kø.

Laberg er blitt intervjuet ...

Elin fra Av en annen verden fikk det for seg at det å sende av gårde noen spørsmål til Laberg ville avstedkomme noenlunde intelligente svar.
Lite visste hun ...

Her er i hvert fall intervjuet.

2 x The Saurus på en fredag

Meningsløst liv (Dis)


Databasesøkerens klagesang

Og ribba er i år sponset av Gyldendal

Oppdaget at jeg plutselig hadde fått inn noen penger på kontoen fra Gyldendal forlag, og i stedet for å kontakte dem for å høre hva dette var for noe rart, valgte jeg å beholde pengene ... i hvert fall fram til jeg fikk bokføringsbilaget som ville vise at de hadde sendt ut penger i hytt og pine, og at jeg egentlig har fått penger som tilhører en annen forfatter.
Men det hadde jeg ikke, gitt.

Det viser seg nemlig at et bidrag til leseverket Safari 5 (et par utdrag fra "Fordi det er sånn") som ble avtalt med Gyldendal for flere år siden (virker det som) just keeps on giving.

Men det jeg ikke var klar over er jo at disse greiene ligger ute på nett.
Så hvis man går hit, kan man på s. 27 og 30 finne både et halvt kapittel og et dikt som blir lest.

Bokmessa

Og dermed var leseoppdraget mitt på Bokmessa over.

Det var en temmelig sær opplevelse å stå der og lese og håpe på at folk som gikk forbi ville stoppe og høre, og det var jaggu meg ikke lett å konkurere med Litor-standen som lå bare et par meter unna, og hvor de til og med delte ut poser med overraskelse i.

Men takket være de hyggelige menneskene på Fylkesbiblioteket i Akershus ble det en god opplevelse. Der tok de ved et tilfelle til og med på seg å holde boka for meg mens jeg leste, siden det var vanskelig å holde mikrofon og lese og bla om i bok samtidig.

Men nå får det holde med opplesningsoppdrag for i år.

[Og bildet er selvfølgelig hentet fra fylkesbibliotekets Messebiblioteket-blogg]

[Det er forresten bra jeg ikke er forfengelig, for den dobbelthaka bare skriker mot meg. Den pleier vanligvis ikke å være der, altså! Helt sikkert!]

HP Live!

Fylkesbiblioteket i Akershus har laget en blogg i forbindelse med bokmessa i Lillestrøm neste helg.
I et temmelig useriøst øyeblikk foreslo jeg at min opptreden skulle kalles "Møt HP Laberg - Mr song and dance man", men det ble ganske fort forkastet, så derfor er det nå blitt "Møt forfatteren Hans Petter Laberg".

Nå må jeg bare finne ut hva jeg skal gjøre ....

The HP Laberg Tour – er nå slutt

9 skoler på ti dager. 90 minutter ganger 2 (med et par småpauser her og der, og en lang pause mellom de to øktene) hver dag. I underkant av 700 elever.
Nå skal det bli godt å komme på jobb og slappe av.

Alt i alt var det en flott opplevelse. Det er mange smarte 10endeklassinger i Kristiansand, og jeg fikk nok av spørsmål. Kanskje ikke alle hadde lest boka, men de hadde i hvert fall forberedt seg på andre måter.

Så: Takk til alle skolene jeg var innom.
Etter at dette er skrevet skal jeg legge meg i fosterstilling, og bli liggende.
En stund.

[Og på torsdag så jeg "La den rette komme inn" i en fireraders sal på Phønix kino. Vi kan ikke ha vært flere enn ti i salen. Kjempebra film, og jeg skvatt til og med et par ganger, så da er jeg mer enn fornøyd]

The HP Laberg Tour 4

Da har jeg rundet halvveis i siste uke, og det ble en god dag. Flotte elever som stilte gode spørsmål, og jeg kunne se det på dem at de likte at jeg var der. Og mer enn det trenger ikke jeg.
Fikk flere lesetips, fra "Pappa politi" til "Twilight" (er ikke det en vampyrbok?). Et bredt utvalg litteratur ble lest på denne skolen mao.
Men jeg er glad for at det begynner å nærme seg slutten. 9 skoler på ti dager er temmelig mye for en som egentlig ikke har vært på så veldig mange turneer.
Det begynner i hvert fall å bli noen år siden.

The HP Laberg Tour 3

Ca midtveis i uke 2 i turneen og jeg begynner å få definitivt nok av hotellfrokoster og endeløse kanalzappekvelder på rommet.
Har hatt en litt tung start på denne uka. Ungdommer som i forrige uke hadde arbeidsuke og nå skulle tilbake på skolen, og som hadde lest boka men egentlig ikke gjort seg opp så mange spørsmål om den, gjør at 90 minutter ganger 2 til ekstremt lange økter.
Blir også noen ganger litt usikker på hva lærere forventer at jeg skal gjøre. Tydeligvis er det et håp om at jeg skal inspirerer ungdommene til å skrive, og det å snakke om forfatterjobbingen som en faktisk jobb passer ikke inn i planene deres.

Ja ja. Ny dag, nye sjanser. I dag snør det til og med i Kristiansand, så nå kan vinterdepresjonen sette i gang for fullt.

I går var jeg en tur på kino for å se "Fatso".
Noterte ned litt etter at jeg kom tilbake på hotellet:
En flott bok som er blitt til en reinspikka buskisfilm, designet for å appellere til høhø-gjengen. OK, jeg innrømmer det: jeg smålo både her og der men i forhold til boka ufarliggjorde filmen Rino. Han ble bare en tjukk, utilpass fyr med konstant nervøs latter. Hvis jeg ikke husker helt feil, skjer det i boka et overgrep som de har fjernet i filmen. Det ble i stedet bare nok en "Rino runker når han helst ikke bør runke"-scene. Det hele blir ekstremt platt og det er grenser for hvor mye gode skuespillere kan redde et begredelig manus.

På torsdag blir det "La den rette komme inn".

The HP Laberg Tour 2

En kjapp rapport fra resepsjonen på Ernst Hotell downtown Kristiansand.

Etter gårsdagens to økter på Karuss Skole (der jeg opplevde å treffe de 10endeklassingene jeg nettopp hadde snakket for da jeg etterpå skulle ta bussen tilbake inn til byen. Morsomme folk!), hvor hver gruppe klarte å følge med i 2 ganger 45 minutter (med pause) på en forfatter som sto og snakket om seg og sitt, og de hadde nok av gode spørsmål, og noen ikke så gode også, men stemningen var god, så jeg synes et var stor stas å være der - så var det i dag tid for en tur til Flekkerøya og Lindebøskauen Skole.

Jeg har foreløpig merket at første økt kan gå litt trått, siden ungdommene nettopp har stått opp og forfatteren ikke er helt varm i trøya ennå, men uansett klarer de å si og spørre om ting som gjør at de 90 minuttene, i hvert fall for meg, fyker av gårde.
En av elevene hadde også telt hvor mange ganger setningen "Jeg skulle ønske" blir gjentatt i første kapittel.
Svaret er 128.
Det var et par stk som hadde ankepunkter mot boka, og de var flinke til å argumentere for sitt syn også, så jeg får mye ut av dette.

Men nå vil jeg hjem snart.
Grim Skole i morgen, og så et seint fly til østlandet, før jeg flyr tilbake ned søndag kveld.

Nå blir det noen timer foran tv-en (for bl a å se "The Practice") og så middag med to hyggelige bibliotekarer.
Det er greit de får meg ut av rommet i ny og ne. Det kan vel kalles en slags støttekontaktordning.

The HP Laberg Tour 1

Laberg er halvveis i første uke med sin "Fordi det er sånn"-turné i Kristiansandsområdet.
To intense økter hver dag med for det meste veldig interesserte og nysgjerrige 10endeklassinger er veldig gøy, men også temmelig slitsomt.

Det blir en del vegetering på hotellrommet etterpå. Hvis jeg da ikke (som i går) klarer å komme meg ut for å se en film.
Det ble "de USYNLIGE", som var fin. Bra historie og gode skuespillere var det, men ikke noe mesterverk.

Nå er jeg akkurat tilbake fra Karuss skole og er temmelig fornøyd med hvordan dagen ble. En kort oppsummering fra dag 1, da jeg bl. a var på Torridal skole, finner man her.

Melding fra Laberg-land

For de som måtte lure på det:
Ja, jeg lever fremdeles. Så vidt det er.
Er igjen (o glede!) konstituert biblioteksjef, samtidig som jeg skal forberede meg til en 14 dagers Kristiansandturné, samtidig som jeg skal prøve å skrive litt på mitt nye manus, samtidig som jeg skal lese en del barne- og ungdomsbøker før jeg drar av gårde på en haug med besøk på 7. trinn i alle Eidsvoll-skolene - noe som skjer med en gang jeg kommer tilbake fra 14 dagers Kristiansandturneen ...

Jeg kan kjenne magesåret blomstre.

[Oppdatering kl. 15.37: En fin ting som skjer i disse småstressede dagene er jo at Den Yngste i Familien og jeg jobber oss gjennom Twin Peaks. Vi nærmer oss midtveis i sesong 2, og har kommet like forbi punktet der det blir avslørt hvem Bob er.
Så da kom det noe godt ut av det at en i familien ble hektet på denne bokserien (selv har jeg kommet til bok 3)]

"HoneyBunny" anmeldt i VG

Helt uventet sto det i dag en anmeldelse av "HoneyBunny" på trykk i VG, forfattet av May Grethe Lerum.
Og den var slett ikke verst heller!

Barnebokminne

Hans Petter skriver om en spesiell bok (eller egentlig en haug med bøker) på Barnebokkritikk.

Hvorfor jeg er bibliotekar ...

Eli har tydeligvis fått det for seg at å spørre om min vei til bibliotekaryrket (og mine tanker rundt det å være bibliotekar) var en smart ting å gjøre.
Ja ja ... Jeg har forsøkt å svare etter beste evne. Håper det er bra nok for deg, Eli!

1. Hvorfor begynte du på bibliotekstudiet?
Var alltid innom biblioteket i Nittedal i oppveksten, men da jeg var ferdig med arbeidsuka på Deichman på Frogner (samme uka Lennon ble skutt), var jeg fast bestemt på at bibliotekar skulle jeg i hvert fall aldri bli!
Etter flere år som lagerarbeider (et høydepunkt var jo da jeg var vikar på Hakon-lageret på Skårer og fikk beskjed om at hvis jeg søkte, så kunne jeg nok få fast jobb og det jeg tenkte var "Ja, det er jo det jeg har drømt om. Gitt") bestemte jeg meg for at jeg måtte komme meg litt høyere i hierakiet, så jeg søkte på UIO (statsvitenskap) og bibliotekhøgskolen, og kom inn begge steder.
Hvorfor valgte jeg det siste? Fordi jeg innbilte meg at miljøet var mindre der, og det var noe jeg foretrakk. Det var i hvert fall ikke noe jeg angret på. Selv om jeg oppdaget at katalogisering virkelig får fram det verste i folk.

2. Hvor og hva jobber du med i dag?
Jobber ved Eidsvoll bibliotek som barne- og ungdomsbibliotekar.

3. Hva brenner du for i jobben din?
Får litt prestefølelse når man snakker om å brenne for noe, men er jo mest opptatt av formidlingsbiten. Føler meg alltid ekstremt oppløftet etter å ha besøkt en skoleklasse, og kan flyte ganske lenge på det.

4. Hva ville du jobbet med om du ikke var bibliotekar?
Da ville jeg nok ha gjort det samme som jeg gjør nå, bortsett fra at jeg ikke hadde jobbet som bibliotekar.

Klassebesøk

Har akkurat hatt besøk av en 3. klasse, og om ikke annet kom vi fram til følgende konklusjon når det gjelder å lese bøker på vei hjem fra biblioteket:

* man bør ikke kjøre moped
* man bør ha hjelm
* ellers er det lett å kræsje med en lastebil
* som blir kjørt av rektor

Slike ting er alltid like oppklarende.

[Oppdatering, kl. 14.13: Denne bloggen ble plutselig infisert av UnniLindellsUngersiersåutroligmyefestligdu-viruset. Det ser ut til at det nå er ordnet opp i problemet. Dette er ting som ikke skal skje, og jeg tar selvfølgelig skikkelig selvkritikk. Nei, jeg tar ikke bare selvkritikk - jeg legger meg flat!]

Veldig fornøyd nå

Godt å se at Kristiansand kommune har bestemt seg for å gi ungdommen kvalitetslitteratur.

For en god start på uka!

Etter å ha vært muggen ei hel uke, oppdaget jeg i går at mailen min har flyttet til ny server ... og dermed har all eposten min for de siste årene forsvunnet. Pft!
"Fyll inn her og fyll inn der, så får du den gamle eposten din," sier de, og da gjør jeg jo det. Men får jeg trykket på OK, som bekrefter opplysningene som ville gi meg tilgang til min gamle epostkonto? Å, nei da!
"Da er det muligens du som har gitt feil opplysninger," får jeg beskjed om.
Blæ!

Og så oppdager jeg at det står en artikkel på VG-nett, der de skriver om at mannen som er tiltalt for å ha drept en spansk patolog, rømte fra Brøset regionale sikkerhetsavdeling og ble tatt 20 minutter seinere.
Og hvilket bilde brukte de for å illustrere saken? Jo, et bilde av den avdøde, naturligvis!

Har en følelse av at enkelte folk på desken tar seg en lang dusj etter jobben, men av en eller annen merkelig grunn blir de aldri skikkelig reine.

[Og like før jeg rekker å få postet dette innlegget får jeg beskjed om at alt er fikset ... og der er de! Alle mailene mine. Så takk til support og "love and kisses to all your pink parts", som man en gang sa det i en veldig dårlig film.]

Tagging meg her og tagging meg der

Eirik har tagget meg (takk skal du ha, du!):

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

OK. Den boka som lå aller nærmest, var “Tillitsmannen” av Einar Gerhardsen, men siden den ikke er på mer enn 103 sider, måtte jeg gå til bok nr. 2 i haugen: ”Bortført” av Trude Brænne Larssen (bok nr 1 i serien ”Rimfrost”):

Det lå en eim av mugg i luften, som selv ikke den tunge duften av lut, såpe og urter kunne skjule.
Rime ble halvt dyttet, halvt trukket ut på golvet. I neste nå ble hempene på overserken rykket opp, og de to kvinnene begynte å hale plaggene av henne, uten å ta hensyn til motstanden hennes.

Ytrelid, brodern, Eli, Rolf Steinar og Ove kan hermed regne seg som tagget.

Anmeldelse i Stavanger Aftenblad

Jeg har en skikkelig morsom uke nå, dere!
I dag ble "HoneyBunny" anmeldt i Stavanger Aftenblad (ikke lagt ut på nett) under tittelen "Snille gutter liker slemme jenter" ... og Kine Hult liker ikke boka, hun heller.

Anmeldelse i Aftenposten

Og dermed var "HoneyBunny" anmeldt i dagens Aftenposten (ikke lagt ut på nett), og Kaja Korsvold var ikke særlig begeistret ... for å si det pent.
Men språket var godt - om ikke annet.

[Oppdatering 14.08: Takk til Harald for opplysningen om at anmeldelsen nå ligger ute på nettet. You made my day, Harald!]

En god ettermiddag

Skygge på verandaen, sterk, sterk pulverkaffe, "Out Walked Mel" i én jafs, og Brian McBride i bakgrunnen ...

[Oppdatering, kl. 21.52. … og siden jeg var så godt i gang og sola nesten var gått ned og det var svalt på verandaen, fant jeg fram "Mølleland", som har ligget noen måneder i en banankasse nede i en kjeller (før jeg fant den ved en tilfeldighet da jeg var på jakt etter … noe annet), og leste den i en stor jafs. Jeg jafser i meg bøker for tida. Det kan umulig være sunt. Fascinerende med sine halve samtaler og tilsynelatende faktaopplysninger (ja, jeg måtte sjekke om det eksisterer en filmregissør ved navn Milorad P. Andersson), og med et par historier som var forferdelige, men veldig gode. Gode fordi de var forferdelige. Flott bok.]

Hva lokalpressen skrev ...

I dag sto intervjuet på trykk i lokalavisa.
Overskrift?
"- Mer klining"

Jepp.

"Kort og god ungdomsbok"

Kort anmeldelse av "HoneyBunny" i dagens Fredrikstad Blad.

Mail til min redaktør

"Hei!

Veit ikke om du har fått med deg anmeldelsen på Barnebokkritikk.
Hassan er tydeligvis en klisjé, siden han er småkriminell innvandrer. Hm. Kan ikke huske at han gjorde noe særlig kriminelt i boka (bortsett fra å feste og sloss litt for mye, og det som foregår inne i hodet til Steinar), og det eneste som befester etnisiteten hans er navnet[1] og ingenting annet ... Så neste gang skal jeg kalle antagonisten Hasse, og VIPS! så er det ikke en klisjé lenger. Eller kanskje Hans, siden Hasse ville gi inntrykk av at den småskumle har svensk opprinnelse, og det er jo ikke bra. "






[[1] Bortsett fra i en scene der han snakker med broren sin på et språk Steinar ikke skjønner.]

Og så har man snakket med lokalpressen …

og som vanlig husker jeg ikke et ord av det jeg sa, så jeg frykter det verste når det gjelder hva som kommer på trykk.
Har en stygg følelse av at overskriften kommer til å bli ”- Det må bli mer klining!”

YES!!!

Etter 8 måneder kan Laberg begynne å senke skuldrene.
Ny sjef!

HP på tur

Så har Hans Petter vært på tur, denne gangen til Jessheim der jeg skulle være en inspirerende forfatter på Nordby ungdomsskole.
Hvor inspirerende jeg var aner jeg ikke, men det var i hvert fall en gjeng med flotte ungdommer som hørte på, og de hadde en del de skulle ha sagt – og sa det.

Men å stå og snakke for 2 x 65 elever i to ganger 45 minutter er forholdsvis slitsomt.
Det blir vegetering resten av kvelden, hvilket vil si … som en helt vanlig kveld.

Promotering av bok

Etter at boka mi kom ut den 20. februar (regner med at alle har fått med seg det, og for de som ikke har gjort det: BOKA MI KOM UT 20. FEBRUAR!), har det vært forholdsvis stille.
Så derfor må man tenke alternativt.
Av en eller annen grunn trodde jeg at å snekre sammen en video ville føre til stor interesse, men det er tydelig at her er det bruk for profesjonell hjelp.
Jeg kan ikke surre rundt som det glade amatør lenger.


(med en lenke til videoen)


[Edit 13/3. Og ikke før har jeg klaget ferdig før jeg ser at elis lesebabbel har skrevet om boka. Fine greier]

Og dermed var den ferdig

Etter en uke i sydlige strøk … Ja, Laberg har vært i Spanien, t.o.m i faen-så-mange-utlendinger-det-er-her’a!-delen av Spania, nemlig Torrevieja.
En uke med fra overskyet til ett og annet solgløtt, og Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet som lesestoff (en bok som har stått i bokhylla mi en stund, og som jeg bestemte meg for at jeg måtte lese, av en eller annen grunn, men måtte jeg egentlig lese den? ja, jeg leste den i hvert fall, og ærlig talt skuffet den meg en smule. Altfor lang og altfor kås- og doserende om bilder av Kristus på korset opp gjennom tidene (mot slutten leste jeg på rein trass, og det er jo ikke så bra) – og hvor mange ganger kan man egentlig bruke uttrykket ”å bli myk i magen” om en forelskelse?), som etter hvert ble overtatt av JT LeRoys Sarah (kjøpt for 13 Euro på Skandinavisk Senter, eller som det heter her nede: Little Jessheim), som jeg bare har lest noen sider av og … begynner det ikke å bli litt klisjé med alle disse white trash-romanene fra USA? Det er noe monotont over det … Men nå har jeg ikke lest den ferdig … Kanskje jeg skal gjøre det en gang.

Og så kommer jeg hjem, og der er den – HoneyBunny - fiks ferdig i et ganske stilig omslag.

Nå er det bare å vente på at forlaget mitt husker på å nevne den på hjemmesiden sin.


Og for de som ikke har fått det med seg, ligger det en hjemmesnekra video ute på nettet der Laberg leser - akkompagnert av Thomas Andersen.

Klamsnabel på en fredag

Om en fobi … og Sørlandets litteraturpris

Nei, det er kanskje ikke en fobi, men det ligner veldig. Jeg har i hvert fall store problemer med å ta bilder av folk i plenum.
Man sitter der og ser på noen som snakker på en scene, og det er fullt av folk i salen, og så bestemmer man (og med man mener jeg jeg) seg for å ta noen bilder. De kunne være fine å ha. Et minne. Kanskje jeg kunne legge dem ut på bloggen.

Så da tar man i pausen ut sitt lille digitalkamera, og når hun som sitter på raden foran ser hva man driver med, sier man, litt spøkefullt: ”Pressen er til stede”, og hun svarer: ”Å, kommer du fra pressen?”, og dermed må man begynne å forklare at nei da, nei da, jeg kommer ikke fra noen avis, tenkte jeg bare skulle ta noen bilder.

Og digitale kameraer piper.
De gir fra seg små pip hver gang man trykker på en knapp, forsøker å zoome inn (pip-pip-pip-pip). Og man befinner seg i en kino, og det er god akustikk, og man er sikker på at pipet kan høres på bakerste rad, og hver gang man tar et bilde, lager kameraet en sånn gammeldags ”ta bilde”-lyd ... ikke lett å forklare, men hvis man ikke hadde hørt pipet, ville man i hvert fall ha hørt det når selve bildet blir tatt.
Blits kan man bare glemme. Ikke nok med at man skal bråke med kameraet, hvis man ikke skal begynne å blitse også. Da kommer de man tar bilde av til å bli forstyrret.
De sitter der og snakker og plutselig blinker det til, og de tenker:
Hva var det? Er det noen som tar bilder? Hvorfor i helvete blir det tatt bilder? Hvem er det? Jeg slutter å snakke nå, jeg vil vite hvem som tok det bildet!

Uansett, jeg var til stede på et bokbad i Lyngdal i går. I forbindelse med at Sørlandets litteraturpris blir delt ut for 7. gang, reiser noen av forfatterne + bademester ”Sleepy-Fred” Arthur Asdal rundt i Agderfylkene og blir presentert og presenterer seg selv.
De forfatterne som er nominert i år er Line Baugstø, Hege Storhaug, Bjarte Breiteig, Øystein Lønn og Lene Wikander.
Av de fem var de tre sistnevnte på plass i Sal 2, Skreli amfi i Lyngdal kulturhus i går kveld.

Og det ble en flott kveld. 27 personer møtte opp, og det var visstnok flere enn i Kristiansand (de blaserte byblærene!) – men sånn er det når man har en mann som Petter ved biblioteket som får en egen, litt gal glød i øynene, når han snakker om markedsføring.

Vi fikk høre Lønn som snakket (amerikanerne har et godt uttrykk for det Lønn drev på med: ramblin’ on - Lønn avsluttet flere av tankerekkene sine med et: Men hva var det du spurte om igjen?) om sine reiser på 50- og 60-tallet på et spørsmål fra Asdal om han så annerledes på Norge siden han hadde reist så mye, Wikander fortalte om sitt opphold på Jamaica (der handlingen i boka hennes foregår – og hun ble visstnok skutt i beinet ved et tilfelle fordi noen trodde at hun var CIA-agent), og Breiteig snakket om det året han hadde fått stipend og skulle bo i Paris og skrive … og ikke fikk gjort noe i det hele tatt.

Kort sagt, det var en kveld med mange kloke ord om å se Norge utenfra og om forskjellige skriveprosesser. Og jeg tok bilder. Noen i hvert fall.
Jeg tok dem uten blits, fordi på det ene der jeg brukte det, minnet Lønn om the brother of Satan.
Derfor ser Bjarte Breiteig ut som et omvandrende Francis Bacon-bilde, men det får ikke hjelpe.

Inspirerende var i hvert fall kvelden, og jeg fikk lyst til å skrive en novelle igjen. Det er kanskje på tide å gjøre det nå.

Holy Toy på en fredag

En anmeldelse!

Det tok sin tid, men endelig er denne boka blitt anmeldt.
Hun er sånn halvveis fornøyd med teksten min. Men kritikere … hva veit vel de?

Ja. Det var det å skrive noe, ja ...

Postingene til denne bloggen begynner å ligne enkeltes drikkemønster:
ingenting, ingenting i en lang tid, før det plutselig kommer mange nye postinger på en gang.

Men dette blir nok de eneste ordene fra meg … på noen dager i hvert fall.

To uker med skolebesøk har en tendens til å gjøre meg temmelig sliten.
Eller ”har en tendens”? Jeg har aldri vært i så mange klasser etter hverandre i løpet av en kort periode som i midten av oktober, så jeg prøver fremdeles å få igjen pusten.

Men gøy var det jo. Og alltid interessant å se hvor godt forberedt de var.
Første uka jeg var ute og kjørte (noen ganger i dobbel forstand) var uka etter høstferien, og andre var uka etter den store tv-aksjonen (noe som hadde gjort at mange av klassene hadde hatt et stort prosjekt uka før og derfor ikke fikk tid til å lese noe av eller om meg).

Og man får jo de vanlige spørsmålene: hvem er du, hvor mye tjener du på en bok, hvor lang tid tar det å skrive en bok og … hva synes du om Ari Behn?

Uansett: Det blir ikke noe særlig om alle klassebesøkene på denne bloggen.

Nå tror jeg at jeg skal lese en bok. Har akkurat begynt på denne.

Ikke ny bok, men ny fortelling

Siden enkelte Cappelen-forfattere er i full gang med skamløs selvpromotering, passer jeg på å si at i år har jeg ingen bok på høstlista.
Det eneste blir en novelle som kommer til å stå i ”Ungdomssignaler 2006”, som visstnok skal komme ut i september.
Teksten min heter ”Det perfekte stedet” og er slett ikke så verst.


(og jeg kan jo også minne om denne, da, mens jeg er i gang. Med godord fra Selveste Ola Bye Rise!)

Bra bok!

Tid for litt egenreklame.

”Mannen på bakken” kommer i disse dager ut i en forholdsvis billig utgave.

Mye bra bok for pengene (og etter å ha sagt det, føler jeg for å ta en lang, lang dusj, men jeg er usikker på om jeg noensinne blir skikkelig rein igjen) …

Tilbake fra tur

Har vært ute på tur i dag, til Øyslebø og Byremo. Nei, jeg visste ikke hvor det var, jeg heller. Fikk bare beskjed om å kjøre til Mandal og så 2 mil innover i landet.

Første stopp var Marnar ungdomsskole, der jeg besøkte 10. klasse. Slappe var de, men spørsmål og kommentarer fikk jeg. Og det handlet ikke bare om hvor mye jeg tjener på en bok.

Deretter var det 4 mil videre innover i landet. En stund var jeg redd for at jeg hadde kjørt forbi stedet jeg skulle til, men da jeg spurte på en Joker-butikk, fikk jeg vite at jeg var kommet omtrent halvveis.
Vel framme ved Byremo videregående skulle jeg snakke for 120 personer. Som ikke hadde lest noen av bøkene mine.
Men det fungerte på et vis, takket være et våkent publikum, som ga forfatteren svar på tiltale (”Egentlig er jeg litt usikker på om jeg liker ungdommer” ”Vi liker ikke deg heller!”), og lot ham få ha en utblåsing om Wenche Foss.

Lesingen gikk bra og milene tilbake til Flekkefjord gikk på en skogsvei (for å gi meg Petter Solberg-følelsen).

Og hjemme kollapset jeg på sofaen og sov i et par timer.

Det var det.

Musikk som ble spilt i bilen:
David Bowie - Scary Monsters (Robert Fripps gitarsolo på Up the hill backwards ble spilt høyt)
Meshell Ndegeocello - Cookie: the Anthropological Mixtape
Musikken til ”Six Feet Under”
Red House Painters - Songs for a Blue Guitar
Wasabi

Intervjuet på nett

Nå er intervjuet i Fædrelandsvennen (sammen med et bilde av en litt fårete Laberg) lagt ut på siden deres.

Slutten på en kort turné

I forbindelse med Sørlandets Litteraturpris har det den siste uka vært avholdt 4 såkalte bokbad (med Fred Arthur Asdal som bademester):
Froland på mandag, Tvedestrand tirsdag, Flekkefjord onsdag, og Kristiansand i går.
Det har vært alt mellom 10 og 30 personer til stede på de forskjellige arrangementene.

Alt i alt var det en veldig fin opplevelse.
Hyggelige mednominerte (og en ekstra stjerne til Erling Kittelsen, som alltid gir meg både aha- og HÆ?-opplevelser når han snakker og leser diktene sine. Utrolig spennende) og ryddig bokbader (selv om han var veldig fokusert på målgruppe når han spurte om boka mi (hvem skriver jeg for? Leser gutter, da? Osv osv)

Denne uka har jeg kjørt 60 mil med bil. Det er langt.

Følgende musikk er blitt spilt:
David Axelrod ”The Edge Of Music: An Exploration Of 50 Years In Music” – for å få følelsen av å egentlig være med i en politiserie fra 70-tallet når man kjører over Kvinesheia
Musikken til ”Morvern Callar” – for å kunne skråle ”Let’s get cool in the poool!!” sammen med Holger Czukay
og
Van Morrison ”Best of. Vol 2” – Kjøpt i Arendal for en billig penge

Jeg passer igjen på å oppfordre folk til å gå inn på Sørlandets Litteraturpris og stemme (fram til 6. april), ikke nødvendigvis på meg.
Etter å ha lest denne posten, skjønner dere sikkert hvem jeg kunne tenke meg at flere folk stemte på.

Ute på tur

Sitter i resepsjonen på Hotel Thon i Arendal og skriver på et tastatur som spretter for hver gang jeg smeller ned en tast (dessuten er stolen jeg sitter på så lav, at jeg blir utrolig sliten av å holde armene så høyt løftet for å skrive). Trøtt nå.
Trøøøøøøøøtt!

Kom for et par timer siden fra Froland Folkebibliotek, hvor det var et såkalt bokbad.
Fire forfattere forsøkte å si noe fornuftig om bøkene sine. Noen var litt mer fornuftige enn andre. Jeg følte meg veldig i "enn andre"-kategorien.
Nå skal jeg plyndre minibaren og kollapse til sengs.

I morgen blir det hotellfrokost.
Da spiser jeg helt sikkert altfor mye bacon. Jeg gjør det når jeg bor på hotell (det er nesten litt sykelig). Baconstrimlene lesses på tallerknen helt til det nesten renner over, og jeg forsyner med sikkert flere ganger også, helt skamløst. Jeg kommer helt sikkert til å bli sittende alene.

Sa jeg forresten at jeg er trøtt?

HP har vært på tv … uten å ha vært klar over det selv

I forbindelse med Sørlandets litteraturpris, sender NRK Sørlandet intervjuer med de forskjellige nominerte, og i går var det min tur (selv om det på sendeplanen på litteraturprisens hjemmeside står at det var Erling Kittelsens tur).
Intervjuet ble foretatt før jeg dro på en etterlengtet ferie sydover, og det synes godt.

Hvis dere vil se Hans Petter forsøke å si sammenhengende setninger, kan dere gå hit (innslaget begynner 11.50 inn i sendingen).

Et lengre intervju skal visstnok være sendt på radioen, men det har jeg ikke funnet ennå. Mer om det seinere.

Oppdatering:
Og nå er det litt seinere, og jeg har funnet radiointervjuet. Det befinner seg ca 37 minutter ut i sendingen.

HP har en grunn til å smile bredt

”Holde hardt og aldri slippe” er en av fem bøker som er nominert til Sørlandets Litteraturpris 2006, og jeg har en veldig fin dag.

En fin start på dagen

”Holde hardt og aldri slippe” er i dag anmeldt på Barnebokkritikk.no.
En grundig, men kanskje ikke akkurat overstrømmende anmeldelse.

Diplom!

I forbindelse med at de lokale UKM-mønstringene for tida er i full gang rundt omkring i landet, har jeg skannet et bevis for min egen deltakelse på fylkesfinalen i Tysvær.

I 2004.

Lydbok

NLB har akkurat laget lydbok av ”Biter av en historie”, og jeg har sittet og hørt på den i dag. En merkelig opplevelse.
Vanligvis synes jeg det er pinlig når noen skal lese høyt for meg fra noe jeg har skrevet, og jeg er ikke helt sikker på hvorfor det er sånn. Det er ikke fordi det ikke holder mål.
Kanskje jeg egentlig ikke liker å bli lest for, uansett.

Men tilbake til ”Biter …”.
Løsrevet fra den monotone mumlingen (dvs stemmen min) som jeg er vant til, oppdaget jeg at jeg fremdeles liker teksten godt.
Og det var ikke pinlig i det hele tatt.
Bare fint.

Notater fra et skolebesøk

Av gårde kl. 08 for å rekke fram til en skole som ligger noen mil fra Flekkefjord før kl. 9 (stopp ved Fosseland, vente vente vente).

Inn på skolen og leite etter bibliotekaren ("Nei, vi så henne da i sted!"), vandre ved en tilfeldighet inn i aulaen som er full av elever, og der står bibliotekaren og leser Øverlanddikt, før hun forteller om dagens program (hun: ”Og vi skal ha besøk av en forfatter, jeg veit ikke om han er kommet ennå” jeg: ”Hei, hei!” hun: ”Der sitter han, ja” jeg: ”Jeg står!”), før mesteparten av elevene blir skysset til andre arrangementer og vaktmesteren sliter med en gjenstridig skyvevegg.

Jeg setter på Biosphere og begynner å lese.

Når jeg er ferdig, presenterer jeg meg.
”Hei! Jeg heter Hans Petter Laberg. Er født i 1966, og kommer fra Nittedal. Nittedal var før kjent som hjembygda til Bente Skari. Nå er ikke Nittedal kjent for noe som helst.”

Jeg fortsetter å lese, forteller om bøkene mine, om meg.

”Er det noen som har lest noen av bøkene mine?”






”Eller?”





En hånd i været.


Ei jente hadde lest den ene. Jeg turte ikke å spørre henne hva hun syntes om den.
Lese, lese, lese.

”Noen spørsmål?”




”Ingen?”



Lese, lese, lese. Ti minutter igjen.

Lese. Å ja, jeg skulle fortelle om hvordan jeg skriver. Så da gjør jeg det.

Slutt.

Kaffepause. Ti minutter.

Tilbake til ny pulje.

Omtrent det samme skjer der som i første pulje, bortsett fra at en varelevering kommer, og den korteste veien til kjøkkenet er gjennom aulaen. Da er det bare å stå og vente på at stoler og pulter kan bli flyttet sånn at mannen med varene kommer fram.

Jeg forteller elevene at jeg synes noen snart kan ta og dytte Wenche Foss utfor en skrent.
En eldre lærere ser litt betenkt ut. (du sier ikke noe stygt om Wenche!)

Leser et avsnitt fra den nye boka som handler om en råner (”Det ungdomsbøker mangler er rånere”), og det slår ganske godt an.
Et par maskin- og mekkaktige typer liker godt beskrivelsen av da hovedpersonen var skikkelig dritings.

Når jeg er ferdig, er det intervju med skoleavisa.
Intervjuerne har ikke så mange spørsmål, men vi blir enige om at de kan dikte opp et eller annet om meg. At jeg har foretatt en reise i Afrika, kanskje.
Jeg har alltid hatt lyst til å reise dit.

Så er det å finne personalrommet.

Jeg treffer på ei av de mest bråkjekke jentene i pulje to og hun forteller meg at jeg må ut ei dør og opp ei trapp, inn ei dør, gå til høyre, inn ei dør igjen, og så er jeg der.
Men nå er jeg så sliten at jeg bare får med meg ut ei dør og opp ei trapp. Forteller henne at etter det, hørte jeg bare blablabla.
Hun forenkler det kraftig. Ut ei dør, opp ei trapp. Ikke vanskelig å finne (hun har sikkert lyst til å tilføye ”Til og med for deg”) …

Jeg finner personalrommet. Blir tilbudt pizza.
Det er plutselig allsang. Jeg stemmer ikke i, men når det i sangen står at man skal legge fra seg maten og synge med, setter jeg pizzastykket solidarisk fra meg på bordet.

Så er det å dra tilbake. Bibliotekaren og jeg utveksler ord om honorar og kjøregodtgjørelse. Hun sa et eller annet viktig om den kjøregodtgjørelsen. Hva var det igjen? Det var noen tall. Husker det ikke lenger. Må sende en mail til henne.


Kommer et stykke på vei. Omkjøring ved Fosselandstunnelen. Det er kø tilbake også. Jeg sitter og hører på Wasabi.
Hele veien på gamle E39 kjører jeg bak et vogntog. Det går ikke fort, men jeg kommer da fram.

Jeg kommer fem minutter for seint på jobb.

Bokanmeldelse

”Holde hardt og aldri slippe” er blitt anmeldt i dagens Fædrelandsvennen (papirutgaven), og jeg hadde på forhånd et lite veddemål med meg selv om anmeldelsen kom til å få tittelen ”Krevjande ungdomsroman”, som to av bøkene mine (i ’98 og ’99) fikk.
Men denne gangen ble det ”Kolsvart om kaoskrefter”.

Jepp.

Hans Petter. Mr. Funny Man.

Kanskje ikke mitt stolteste øyeblikk, men …

Fant et gammelt bilde (i hvert fall et par år gammelt) av meg selv på Sanders MSN-fotoalbum. Mye moro man kan bruke en Farris-flaske til når man kjeder seg.

Romerick!

En av mine favorittpersoner, og en veldig god leser, Magne Larsen, er intervjuet i dagens Romerike Blad.

Stor stas!

”Ventes utgitt 2005-09-15”

Det er jaggu meg ganske sært å sitte hjemme og jobbe med korrekturen på ei bok, og samtidig vite at tittelen er registrert hos forskjellige nettbokhandlere.
Det er som om de visste om den før jeg hadde skrevet under på kontrakten (med mitt eget blod) …

Og korrektur, ja.
Er det noe jeg hater, så er det å lese korrektur. Sette inn disse uforståelige tegnene, ordne med innrykk og riktig skrifttype.
Og hva er egentlig korrekturtegnet for sideskift? Det aner jeg ikke. Noen som kan hjelpe meg?

I kveld skal jeg dra og se Jaga Jazzist. Regner med å være revitalisert i morgen.
Forhåpentligvis.