Når man gir ut en bok, vil man også gjerne gi bort noen eksemplarer.
Man får et visst antall bøker fra forlaget, og så fordeler man dem til de vennene man har. Skribler kanskje en liten hilsen på tittelbladet, noen ganger bare Til ... Fra Hans Petter, før de sendes av gårde med posten, eller gis i hånden.
Om boka noen gang blir lest, veit man ikke, men man har i hvert fall gitt den.
Denne boka betyr mye for meg og jeg vil at du skal ha den.
Etter noen år får man beskjed fra forlaget at nå skal boka ut av forlagets lister.
Eksemplarene de har igjen skal destrueres, men før de gjør det, får forfatteren tilbud om å ta over så mange som han bare vil. Så da sitter man med esker fulle av bøker som man ikke aner hva man skal gjøre med. Man har ikke flere venner, og det er ingen som lurer på om de kanskje kan kjøpe en bok.
Men en tittel har jeg nesten ingen eksemplarer av: "Biter av en historie". Min første bok.
Av en eller annen grunn falt det meg ikke inn at jeg kanskje skulle ta imot tilbudet om å overta x antall eksemplarer før boka gikk i ovnen. Jeg har ingen unnskylding. Jeg var ung, jeg har egentlig aldri vært spesielt intelligent. Jeg trodde boka skulle vare for evig.
Så derfor har jeg av og til vært innom antikvariater på nettet for å kjøpe "Biter av en historie" til meg selv.
Jeg har ikke så mange. Tre? Fire? De ligger i en eske et sted.
I dag dukket det opp et eksemplar av boka. I en brukthandel på Råholt, av alle steder.
Hun som fant den der (som jeg er gift med), kjøpte boka, og når hun kom hjem sa hun:
"Du må åpne den. Se hva som står der!"
Og jeg åpnet, og jeg leste.
Der var navnet.
Navnet på en god venn som døde ikke lenge før min andre bok kom ut.
Til ...
Fra Hans Petter.
Ikke noe mer.
De siste setningene i "En vandring i solen" av Stig Claesson er et sitat av Robert Browning (som Claesson sannsynligvis gjenga etter hukommelsen, siden det ikke er ordrett).
Jeg brukte de samme setningene som et motto i min andre bok:
Name and date moss hides from spelling;
But though corpses rot obscurely
Ghosts escape