Julematen oppspist, dårlige filmer på tv er dagens høydepunkt, jeg sitter og glor tomt på en novelle som jeg har planer om å skrive ferdig, i morgen: sette dvd-opptakeren på opptak – enda en av de dårlige seriene jeg har begynt å følge med på, som jeg må få med meg hver eneste episode av – gavekort som skal brukes på Jessheim senter og deretter familiebesøk, skli sidelengs med bil gjennom rundkjøringer, tenke at på mandag – da skal jeg skrive litt på den novellen, den romanen, det dramaet.
Men akkurat nå har jeg fri. Jeg er ikke spesielt glad i å ha det, men jeg tror det er sunt.
tirsdag, desember 28, 2010
torsdag, desember 16, 2010
Torsdag foran datamaskinen
To bøker, en novelle og noe dramatikk, det er det jeg skriver på for tida. Jeg har nemlig permisjon. Har jeg sagt det? Jeg har permisjon! Og da skal man være fornuftig og, om mulig, effektiv. Dagene begynner klokka 7 om morgenen. Det er da jeg jobber best. Noen timer om morgenen og utover formiddagen, et par timer fri midt på dagen, før man fortsetter på ettermiddagen.
To romaner, der den ene ikke har noen form/struktur/handling/mening overhodet, og en ungdomsroman der jeg har et utgangspunkt. Storyen begynner så smått å vise seg. Novellen er foreløpig en tittel og 1189 ord, og dramatikken runder snart 20 sider. Men blir det for mye? Problemet blir å omstille seg fra den ene ikke-historien til den andre.
Om et par måneder kommer jeg nok til å slette alle filene. Eller skrive ut alt på papir og lage et bål av det på gårdsplassen. Og så er det bare å begynne på nytt.
To romaner, der den ene ikke har noen form/struktur/handling/mening overhodet, og en ungdomsroman der jeg har et utgangspunkt. Storyen begynner så smått å vise seg. Novellen er foreløpig en tittel og 1189 ord, og dramatikken runder snart 20 sider. Men blir det for mye? Problemet blir å omstille seg fra den ene ikke-historien til den andre.
Om et par måneder kommer jeg nok til å slette alle filene. Eller skrive ut alt på papir og lage et bål av det på gårdsplassen. Og så er det bare å begynne på nytt.
torsdag, desember 02, 2010
Så sitter man der …
Så sitter man der, på hjemmekontoret sitt, og skal skrive.
Man har nemlig fått stipend og på grunn av det kan man ta seg permisjon fra jobben i et par måneder. For å skrive.
Man har flere ting man vil skrive på. Et par bøker, kanskje. En idé til noe for lerretet eller skjermen.
Man har fått en forespørsel om å skrive en novelle til en antologi, men aner ikke hva man skal skrive om.
Så leser man bloggen til en annen forfatter. Denne forfatteren har fått den samme forespørselen og forteller om at hun våkner opp en natt med en idé til en novelle, og når morgenen kommer, er ideen like sterk. Så nå kan hun bare sette igang med å skrive.
Selv sitter man og lurer på om forlaget skal få beskjed om at det ikke blir noen novelle.
Og huset er kaldt og lukter parafin.
Det var en mann her i går og renset ovnen, byttet veke, kjørte i gang oljefyren. Etter et par timer stinket det parafin i hele huset, og tanken gikk tom. Så i dag skal det fylles parafin og oljemannen kommer på besøk igjen for å se hva som kan være galt.
Og man sitter på hjemmekontoret sitt med musikk på øret for å stenge ute alt det andre.
I dag skal man skrive på en roman. Neste uke skal man skrive på en ungdomsroman. Sannsynligvis blir det ikke noe av noen av dem.
Men man har fått stipend. Man har fått permisjon. Man sitter her foran maskinen og skal skrive.
Man har nemlig fått stipend og på grunn av det kan man ta seg permisjon fra jobben i et par måneder. For å skrive.
Man har flere ting man vil skrive på. Et par bøker, kanskje. En idé til noe for lerretet eller skjermen.
Man har fått en forespørsel om å skrive en novelle til en antologi, men aner ikke hva man skal skrive om.
Så leser man bloggen til en annen forfatter. Denne forfatteren har fått den samme forespørselen og forteller om at hun våkner opp en natt med en idé til en novelle, og når morgenen kommer, er ideen like sterk. Så nå kan hun bare sette igang med å skrive.
Selv sitter man og lurer på om forlaget skal få beskjed om at det ikke blir noen novelle.
Og huset er kaldt og lukter parafin.
Det var en mann her i går og renset ovnen, byttet veke, kjørte i gang oljefyren. Etter et par timer stinket det parafin i hele huset, og tanken gikk tom. Så i dag skal det fylles parafin og oljemannen kommer på besøk igjen for å se hva som kan være galt.
Og man sitter på hjemmekontoret sitt med musikk på øret for å stenge ute alt det andre.
I dag skal man skrive på en roman. Neste uke skal man skrive på en ungdomsroman. Sannsynligvis blir det ikke noe av noen av dem.
Men man har fått stipend. Man har fått permisjon. Man sitter her foran maskinen og skal skrive.
onsdag, november 10, 2010
torsdag, oktober 21, 2010
En anmeldelse på en torsdag
Etter at "Etter festen" har tatt sin bokbloggturné, med varierende mottakelse, har jeg ventet litt på om noen avis kommer til å skrive om den.
I dag står det en anmeldelse på trykk i "Fædrelandsvennen":
(Takk til Trond som konverterte fila fra pdf til jpg)
torsdag, juni 24, 2010
Kan en hovedperson hete Leif Harald?
Charlotte Glaser Munch tar i et par innlegg på sin nystartede blogg opp problemstillingen ”Hva skal personene i boka hete?”
For det er vanskelig med navn, både på personer og (i hvert fall i mitt tilfelle) bøkene.
Innlegget hennes fikk meg i hvert fall til å tenke på en del ting rundt akkurat dette, og jeg oppdaget at dette er en ting jeg egentlig ikke har reflektert så veldig mye over.
I tre av bøkene mine heter hovedpersonen ”jeg”.
I ”Biter av en historie” hadde det den funksjonen at de som leste boka ikke visste noe annet om hovedpersonen enn det hovedpersonen valgte å fortelle. Heller ikke kjønnet.
Det morsomme i den sammenheng er at temmelig mange automatisk gikk ut fra at jeg-personen (siden forfatteren var mann) var en gutt. Og så på side 22 kom plutselig setningen ”Jeg husker den eneste kjolen mamma noen gang har sydd til meg”.
Men i de andre to bøkene der jeg-personene ikke heter noe annet enn ”jeg” har jeg egentlig ingen annen forklaring enn at det ville blitt forstyrrende med et navn.
Og den forklaringen er i overkant tynn.
Charlotte har visstnok en lenke til SSB for å finne ut hvilke navn som kan passe til når personene er født. Jeg kikker ofte på forfatternavn i bokhylla, eller så leiter jeg andre steder.
Det blir fort personer som heter Halvor, Arvid, Stig, Dag, Katrine, Anne Stine, nesten iøyenfallende vanlige navn.
I ”Biter av en historie” heter personen ”jeg” forelsker seg i Margaret. Et par år etter sjekket jeg hva det betyr. Margaret betyr perle.
Jeg-personen i ”Fordi det er sånn” heter Leif Harald. Det er nemlig noe utpreget nerdete med LH. Han er opptatt av å gå på loppemarkeder, han leser Rahan-tegneserier, han måtte få et navn som passet til det. Navnet på en person skal jo si litt om hva slags menneske dette der.
Og dermed ble det Leif Harald.
HoneyBunny het HoneyBunny bare for å ha et navn mens jeg tenkte ut noe bedre. Og så skreiv jeg ferdig boka og oppdaget at HoneyBunny hadde satt seg fast. Det var ikke noe annet som passet. Det var et søtt navn på en sær person.
Hva hun egentlig heter, aner jeg ikke. I mitt hode heter hun bare HoneyBunny.
Så hvordan finner man ut hva en person skal hete? I mitt tilfelle er det ofte en blanding av desperasjon (personen må jo hete noe!) og flaks.
Og som oftest har det fungert.
I ”Etter festen” dukker det opp en ny jeg-forteller.
Han heter HP.
For det er vanskelig med navn, både på personer og (i hvert fall i mitt tilfelle) bøkene.
Innlegget hennes fikk meg i hvert fall til å tenke på en del ting rundt akkurat dette, og jeg oppdaget at dette er en ting jeg egentlig ikke har reflektert så veldig mye over.
I tre av bøkene mine heter hovedpersonen ”jeg”.
I ”Biter av en historie” hadde det den funksjonen at de som leste boka ikke visste noe annet om hovedpersonen enn det hovedpersonen valgte å fortelle. Heller ikke kjønnet.
Det morsomme i den sammenheng er at temmelig mange automatisk gikk ut fra at jeg-personen (siden forfatteren var mann) var en gutt. Og så på side 22 kom plutselig setningen ”Jeg husker den eneste kjolen mamma noen gang har sydd til meg”.
Men i de andre to bøkene der jeg-personene ikke heter noe annet enn ”jeg” har jeg egentlig ingen annen forklaring enn at det ville blitt forstyrrende med et navn.
Og den forklaringen er i overkant tynn.
Charlotte har visstnok en lenke til SSB for å finne ut hvilke navn som kan passe til når personene er født. Jeg kikker ofte på forfatternavn i bokhylla, eller så leiter jeg andre steder.
Det blir fort personer som heter Halvor, Arvid, Stig, Dag, Katrine, Anne Stine, nesten iøyenfallende vanlige navn.
I ”Biter av en historie” heter personen ”jeg” forelsker seg i Margaret. Et par år etter sjekket jeg hva det betyr. Margaret betyr perle.
Jeg-personen i ”Fordi det er sånn” heter Leif Harald. Det er nemlig noe utpreget nerdete med LH. Han er opptatt av å gå på loppemarkeder, han leser Rahan-tegneserier, han måtte få et navn som passet til det. Navnet på en person skal jo si litt om hva slags menneske dette der.
Og dermed ble det Leif Harald.
HoneyBunny het HoneyBunny bare for å ha et navn mens jeg tenkte ut noe bedre. Og så skreiv jeg ferdig boka og oppdaget at HoneyBunny hadde satt seg fast. Det var ikke noe annet som passet. Det var et søtt navn på en sær person.
Hva hun egentlig heter, aner jeg ikke. I mitt hode heter hun bare HoneyBunny.
Så hvordan finner man ut hva en person skal hete? I mitt tilfelle er det ofte en blanding av desperasjon (personen må jo hete noe!) og flaks.
Og som oftest har det fungert.
I ”Etter festen” dukker det opp en ny jeg-forteller.
Han heter HP.
fredag, juni 11, 2010
Nils Pharo skriver brosjyretekst
”Hmm, du skulle bedt oss, dine trofaste lesere om å skrive teksten. Selvsagt uten annet å forholde oss til en at en blodåre sprang lekk i hjernen til bestemor. Har vi fortsatt muligheten?” kommenterte Nils Pharo på mitt innlegg om å skrive brosjyretekst.
Og når man veit at denne mannen bl a er ansvarlig for tekstlinjene ”Dvale / fallende prinsipper, det er bare å komme, melankoli / ta meg og skvis den siste energien ut av kroppen / brustne løfter og tapte dager / kom igjen, høst meg baby”, så kan man ikke si nei til dette.
Og etter et par dager lå altså Nils sin tekst i innboksen, og her er den:
”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor. Det første hvite legemet titter ut og ser seg forbauset omkring - hvorfor er her så grått? Den glatte overflaten går i jevne kast, jevnere og mer kontinuerlig enn noe det lille legemet har sett før.
– Her kunne jeg kjørt kulekjøring, hadde jeg bare tatt med meg skiene.
Minner er vage, men erkjennelsen av at det er noe som er større enn en selv, noe som utgjør en enhet, en konstruksjon, et vannskille, et fantastisk, levende, eruptisk, komplekst men samtidig hele, det er som det lille legemet plutselig fatter altet. ALTET.
Hans Petter Laberg seneste bok tar ham og oss ut på en reise i et grensesprengende landskap. Vi får møte kåsøren Kleiv, som våkne lesere kjenner igjen fra Labers tidligere produksjon. I sin tid en mestrer av språket, men i dette overflødighetshornet av en roman forrykkes hele Kleivs univers når hans bestemor havner på sykehus.
I det labergske universet møter vi mange ukjente (og uklare – noen bare kan skimtes i øyekroken) og kjente figurer. Blant dem som introduseres er alpinisten Ingemar Stenmark og journalisten Wenche Fuglehaug (i et halsbrekkende erotisk møte som garantert vil spenne magemusklene dine). Laberg stiller selv opp med bandet sitt, Slamkabel, og sannelig blir det ikke en birolle på forfattervennegjengen Karl Ove, Karsten, Kjartan og Kjell også. Dette er en bok for både små og store voksne. For deg som liker vakkert språk og intriger.”
Og etter et par dager lå altså Nils sin tekst i innboksen, og her er den:
”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor. Det første hvite legemet titter ut og ser seg forbauset omkring - hvorfor er her så grått? Den glatte overflaten går i jevne kast, jevnere og mer kontinuerlig enn noe det lille legemet har sett før.
– Her kunne jeg kjørt kulekjøring, hadde jeg bare tatt med meg skiene.
Minner er vage, men erkjennelsen av at det er noe som er større enn en selv, noe som utgjør en enhet, en konstruksjon, et vannskille, et fantastisk, levende, eruptisk, komplekst men samtidig hele, det er som det lille legemet plutselig fatter altet. ALTET.
Hans Petter Laberg seneste bok tar ham og oss ut på en reise i et grensesprengende landskap. Vi får møte kåsøren Kleiv, som våkne lesere kjenner igjen fra Labers tidligere produksjon. I sin tid en mestrer av språket, men i dette overflødighetshornet av en roman forrykkes hele Kleivs univers når hans bestemor havner på sykehus.
I det labergske universet møter vi mange ukjente (og uklare – noen bare kan skimtes i øyekroken) og kjente figurer. Blant dem som introduseres er alpinisten Ingemar Stenmark og journalisten Wenche Fuglehaug (i et halsbrekkende erotisk møte som garantert vil spenne magemusklene dine). Laberg stiller selv opp med bandet sitt, Slamkabel, og sannelig blir det ikke en birolle på forfattervennegjengen Karl Ove, Karsten, Kjartan og Kjell også. Dette er en bok for både små og store voksne. For deg som liker vakkert språk og intriger.”
torsdag, juni 10, 2010
Om å skrive en brosjyretekst
5. januar 2009, 18:49:58
Det var tidspunktet for opprettelsen av dokumentet, det som hadde tittelen ”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor”.
7. juni 2010, 17:02:53 blir det lagret for (foreløpig) siste gang og sendt av gårde til forlaget, med et annet navn nå. Det heter heller ikke lenger ”Manus uten tittel”.
Nå er det ei bok og den heter ”Etter festen”.
Men det som er litt morsomt … ja, kanskje ikke morsomt, ikke ha ha-morsomt i hvert fall … er at selv etter at manuset er sendt av gårde og man venter på korrekturen som skal leses, så er det andre ting man må gjøre.
Markedsavdelingen er koblet inn. Boka skal ut i verden, eller i hvert fall Norge. Det skal lages opplegg for hvordan man kan få folk interessert i boka.
Kunne du tenke deg å skrive en tekst til en brosjyre, Hans Petter? Noe som kan fungere som en personlig stemme overfor bokhandlere og bibliotekarer, de som skal sørge for at så mange som mulig kjøper/låner boka.
Og i et øyeblikk av ”Tja, det kan jeg vel gjøre, hvor vanskelig kan det være”, satte jeg meg til for å skrive brosjyretekst. Hva var ideen, hva var prosessen … og jeg fikk fullstendig sperre.
Boka gikk forholdsvis lett å skrive, selv om det var partier av den jeg unngikk i det lengste, men det å skrive OM boka ble nesten helt umulig.
For jeg kan ikke skrive om hvordan jeg jobber. Kan bare ikke si at jeg finner på etter hvert. Av en eller annen grunn høres det så uprofesjonelt ut.
Og hvordan skal jeg beskrive hovedpersonen?
Hva heter han?
Han heter HP.
Hvorfor?
Fordi han måtte hete det.
Ja, men hvorfor?
[…]
Hans Petter!
Fordi!
Og hvor mye kan man beskrive handlingen før man ødelegger for boka? Jo, i Hans Petters tilfelle blir man vag. Man bruker mange spørsmålstegn.
Og, tenker man når man tror man har fått skrevet den halve siden (og aldri har en halv side vært vanskeligere å skrive), er dette det de er ute etter? Kommer dette til å friste noen?
Manus er sendt inn, omslag er ferdig, brosjyretekst er skrevet ferdig, og nå sitter jeg og venter på korrekturen. Nå er det snart bok. Og den setningen som startet skriveprosessen er fremdeles med.
Bare litt forandret.
”Det var en blodåre som sprang lekk i hjernen til bestemor”.
Det var tidspunktet for opprettelsen av dokumentet, det som hadde tittelen ”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor”.
7. juni 2010, 17:02:53 blir det lagret for (foreløpig) siste gang og sendt av gårde til forlaget, med et annet navn nå. Det heter heller ikke lenger ”Manus uten tittel”.
Nå er det ei bok og den heter ”Etter festen”.
Men det som er litt morsomt … ja, kanskje ikke morsomt, ikke ha ha-morsomt i hvert fall … er at selv etter at manuset er sendt av gårde og man venter på korrekturen som skal leses, så er det andre ting man må gjøre.
Markedsavdelingen er koblet inn. Boka skal ut i verden, eller i hvert fall Norge. Det skal lages opplegg for hvordan man kan få folk interessert i boka.
Kunne du tenke deg å skrive en tekst til en brosjyre, Hans Petter? Noe som kan fungere som en personlig stemme overfor bokhandlere og bibliotekarer, de som skal sørge for at så mange som mulig kjøper/låner boka.
Og i et øyeblikk av ”Tja, det kan jeg vel gjøre, hvor vanskelig kan det være”, satte jeg meg til for å skrive brosjyretekst. Hva var ideen, hva var prosessen … og jeg fikk fullstendig sperre.
Boka gikk forholdsvis lett å skrive, selv om det var partier av den jeg unngikk i det lengste, men det å skrive OM boka ble nesten helt umulig.
For jeg kan ikke skrive om hvordan jeg jobber. Kan bare ikke si at jeg finner på etter hvert. Av en eller annen grunn høres det så uprofesjonelt ut.
Og hvordan skal jeg beskrive hovedpersonen?
Hva heter han?
Han heter HP.
Hvorfor?
Fordi han måtte hete det.
Ja, men hvorfor?
[…]
Hans Petter!
Fordi!
Og hvor mye kan man beskrive handlingen før man ødelegger for boka? Jo, i Hans Petters tilfelle blir man vag. Man bruker mange spørsmålstegn.
Og, tenker man når man tror man har fått skrevet den halve siden (og aldri har en halv side vært vanskeligere å skrive), er dette det de er ute etter? Kommer dette til å friste noen?
Manus er sendt inn, omslag er ferdig, brosjyretekst er skrevet ferdig, og nå sitter jeg og venter på korrekturen. Nå er det snart bok. Og den setningen som startet skriveprosessen er fremdeles med.
Bare litt forandret.
”Det var en blodåre som sprang lekk i hjernen til bestemor”.
søndag, mai 23, 2010
Pinseferie?
Pinsedagene brukes til siste innspurt når det gjelder retting i manus og oppklaring av eventuelle uklarheter i historien.
Kontrakten er undertegnet og et strålende utkast til omslag kom i mailen for et par dager siden.
Og her sitter jeg fremdeles og filer og filer.
Jeg er for lengst kommet til det punktet der jeg ikke vil jobbe mer med dette. Det føles ferdig, men jeg må bare kikke litt mer på det.
Bytter ”sangen” med ”den”, men plutselig ble det ”den” litt for mange ganger etter hverandre. Bytter ut ”den” med ”sangen” et sted. Det ble bedre.
Men bør det skrives inn avsnitt som gjør ting litt klarere? Er det ikke klart nok? Skal det stå ”når” eller ”idet”?
Bør jeg komme meg litt ut i sola mens den fremdeles er der?
Nei.
Jeg legger manuset til side noen timer. Trenger tid til å lufte hodet.
Kanskje jeg skal se en film.
Kontrakten er undertegnet og et strålende utkast til omslag kom i mailen for et par dager siden.
Og her sitter jeg fremdeles og filer og filer.
Jeg er for lengst kommet til det punktet der jeg ikke vil jobbe mer med dette. Det føles ferdig, men jeg må bare kikke litt mer på det.
Bytter ”sangen” med ”den”, men plutselig ble det ”den” litt for mange ganger etter hverandre. Bytter ut ”den” med ”sangen” et sted. Det ble bedre.
Men bør det skrives inn avsnitt som gjør ting litt klarere? Er det ikke klart nok? Skal det stå ”når” eller ”idet”?
Bør jeg komme meg litt ut i sola mens den fremdeles er der?
Nei.
Jeg legger manuset til side noen timer. Trenger tid til å lufte hodet.
Kanskje jeg skal se en film.
lørdag, april 24, 2010
Etter Enebakk-, Ytre Enebakk, Gjerdrum, og Askerturneen …
Og dermed var min 10 dagersturné over.
Den lille røde leie-Fiaten (med hvitt skinninteriør, noe som selvfølgelig gjorde at jeg kalte den ”Porrbilen” – det høres av en eller annen grunn bedre ut på svensk) er levert tilbake, og nå er det bare å se fram mot å gå tilbake på jobb, samtidig som man skal forberede lanseringen av en bok.
Det er et eller annet med disse skoleturneene.
Jeg gruer meg alltid utrolig før de begynner, og når jeg er ute på dem, får jeg alltid bekreftet grunnen til at jeg gruer meg: De er slitsomme, det er elever som stirrer tomt på deg i 45 minutter, det er skoler som ikke har forberedt elevene fordi de har et annet prosjekt på gang, så da må de jo bare prioritere det, og det er elever som stiller meg vanskelige spørsmål, som ikke klarer å slutte å snakke når de først begynner … og så oppdager jeg at det er dette jeg liker med å dra rundt også.
Den usikkerheten som ligger der om at det kan gå veldig bra eller fullstendig på trynet (der du står og føler at all livskraften blir sugd ut av deg) …
Denne gangen har det vært mest Asker. Men først humping på telehivveier ut til Enebakk og Ytre Enebakk, så Gjerdrum, før en god del Askerskoler.
Som oftest gikk det bra. Men noen ganger var det umulig å få det til å fungere. Som når elevene ikke visste hva jeg het, ikke hadde vært borti noe av det jeg har skrevet, og heller ikke hadde forberedt noen spørsmål. Og kanskje det i tillegg var timen før spisefri, eller siste time …
Læreren var strålende fornøyd fordi jeg så vidt klarte å holde på oppmerksomheten deres, men det jeg lurer på i sånne tilfeller er jo hvor mye ungdommene får ut av dette. Er det nok bare å se en person som hevder at han er forfatter og så skal de synes at det er fryktelig stas?
Ikke veit jeg.
Men så opplever man at det kommer en ungdom opp til en (etter at man har stått der og rallet i 45 minutter) og bare vil snakke om ting jeg har sagt og fortelle om ting de driver på med selv og man har mulighet til å høre at de har fått noe ut av det jeg har kommet med, de vil så gjerne gå videre med noe de selv driver på med … det er en god følelse. Og det skjedde også noen ganger i løpet av disse dagene.
Jeg har hatt opplevelser der ingen er forberedt på noe (sist gang jeg var ute, hadde en skole glemt at jeg skulle komme, noe som jo er en klassikere for alle de som driver på med dette), og så fungerte det kjempebra. Bedre enn elevgrupper som var godt forberedt, men der de ikke turte å si noe i plenum.
Men alt i alt har det vært en god og utmattende opplevelse, dette. Ingen skoler nevnt, ingen glemt. Det gikk ikke på trynet denne gangen, men et par ganger følte jeg at jeg nærmet meg faretruende.
Men hva elevene på den ene skolen (jeg tror det var Torstad) tenkte da jeg begynte å bable om at noen snart må dytte Wenche Foss ned en skrent, er jeg veldig usikker på.
(ok, det ble sagt i en sammenheng, men jeg tror ikke det blir noe bedre hvis jeg prøver å sette det inn i den sammenhengen)
Den lille røde leie-Fiaten (med hvitt skinninteriør, noe som selvfølgelig gjorde at jeg kalte den ”Porrbilen” – det høres av en eller annen grunn bedre ut på svensk) er levert tilbake, og nå er det bare å se fram mot å gå tilbake på jobb, samtidig som man skal forberede lanseringen av en bok.
Det er et eller annet med disse skoleturneene.
Jeg gruer meg alltid utrolig før de begynner, og når jeg er ute på dem, får jeg alltid bekreftet grunnen til at jeg gruer meg: De er slitsomme, det er elever som stirrer tomt på deg i 45 minutter, det er skoler som ikke har forberedt elevene fordi de har et annet prosjekt på gang, så da må de jo bare prioritere det, og det er elever som stiller meg vanskelige spørsmål, som ikke klarer å slutte å snakke når de først begynner … og så oppdager jeg at det er dette jeg liker med å dra rundt også.
Den usikkerheten som ligger der om at det kan gå veldig bra eller fullstendig på trynet (der du står og føler at all livskraften blir sugd ut av deg) …
Denne gangen har det vært mest Asker. Men først humping på telehivveier ut til Enebakk og Ytre Enebakk, så Gjerdrum, før en god del Askerskoler.
Som oftest gikk det bra. Men noen ganger var det umulig å få det til å fungere. Som når elevene ikke visste hva jeg het, ikke hadde vært borti noe av det jeg har skrevet, og heller ikke hadde forberedt noen spørsmål. Og kanskje det i tillegg var timen før spisefri, eller siste time …
Læreren var strålende fornøyd fordi jeg så vidt klarte å holde på oppmerksomheten deres, men det jeg lurer på i sånne tilfeller er jo hvor mye ungdommene får ut av dette. Er det nok bare å se en person som hevder at han er forfatter og så skal de synes at det er fryktelig stas?
Ikke veit jeg.
Men så opplever man at det kommer en ungdom opp til en (etter at man har stått der og rallet i 45 minutter) og bare vil snakke om ting jeg har sagt og fortelle om ting de driver på med selv og man har mulighet til å høre at de har fått noe ut av det jeg har kommet med, de vil så gjerne gå videre med noe de selv driver på med … det er en god følelse. Og det skjedde også noen ganger i løpet av disse dagene.
Jeg har hatt opplevelser der ingen er forberedt på noe (sist gang jeg var ute, hadde en skole glemt at jeg skulle komme, noe som jo er en klassikere for alle de som driver på med dette), og så fungerte det kjempebra. Bedre enn elevgrupper som var godt forberedt, men der de ikke turte å si noe i plenum.
Men alt i alt har det vært en god og utmattende opplevelse, dette. Ingen skoler nevnt, ingen glemt. Det gikk ikke på trynet denne gangen, men et par ganger følte jeg at jeg nærmet meg faretruende.
Men hva elevene på den ene skolen (jeg tror det var Torstad) tenkte da jeg begynte å bable om at noen snart må dytte Wenche Foss ned en skrent, er jeg veldig usikker på.
(ok, det ble sagt i en sammenheng, men jeg tror ikke det blir noe bedre hvis jeg prøver å sette det inn i den sammenhengen)
onsdag, april 07, 2010
Slik går no dagan …
Noen ganger havner man i et vakuum. Man føler at ingenting skjer og en dag er en dag er en dag. Man (og med man mener jeg jeg!) tar seg i å tenke hvordan skal man (jeg) komme seg (meg) ut av det.
& sånn er det nå.
Men det merkelige er jo at jeg egentlig har fullt opp å gjøre.
Jeg er i full gang i biblioteket etter påskeferien, samtidig som jeg sitter og stryker og retter i et manus som forhåpentligvis kommer i bokform til høsten. Jeg forbereder meg til en kort turné som starter den 12., samtidig som jeg venter på tilbakemelding på litt forskjellige greier jeg har sendt av gårde; litt kort dramatikk, forslag (og utkast til fire episoder) til en webserie …
Kanskje det er ventingen som gjør det?
Jeg sitter og venter på å høre om noe av det jeg har sendt har noe verdi for noen andre enn meg.
Men samtidig veit jeg at deler dramabransjen kan være beinhard, og det var det om jeg har personligheten til å være så pågående og sta som man tydeligvis (i hvert fall ifølge Arne Berggren, og etter å ha lest denne artikkelen, er jeg jaggu meg usikker på hvordan jeg skal våge meg ut i dette. Det virker som jeg må legge vekk en god del av den selvkritiske sansen som jeg kanskje har litt for mye av …)
Imens er jeg fagperson. Det er jo som bibliotekar jeg tjener the big bucks. Det er trygt og godt. Kanskje altfor trygt.
Jeg må vite hva en kollega mener når hun spør meg om jeg har vært borti noen bøker om noen mus som bor i et tre. Hm. Var det ikke noe om noen mus som bodde i et tornekratt, da? Jo, det var sannsynligvis det.
Og hele tida er vakuumet der ...
& sånn er det nå.
Men det merkelige er jo at jeg egentlig har fullt opp å gjøre.
Jeg er i full gang i biblioteket etter påskeferien, samtidig som jeg sitter og stryker og retter i et manus som forhåpentligvis kommer i bokform til høsten. Jeg forbereder meg til en kort turné som starter den 12., samtidig som jeg venter på tilbakemelding på litt forskjellige greier jeg har sendt av gårde; litt kort dramatikk, forslag (og utkast til fire episoder) til en webserie …
Kanskje det er ventingen som gjør det?
Jeg sitter og venter på å høre om noe av det jeg har sendt har noe verdi for noen andre enn meg.
Men samtidig veit jeg at deler dramabransjen kan være beinhard, og det var det om jeg har personligheten til å være så pågående og sta som man tydeligvis (i hvert fall ifølge Arne Berggren, og etter å ha lest denne artikkelen, er jeg jaggu meg usikker på hvordan jeg skal våge meg ut i dette. Det virker som jeg må legge vekk en god del av den selvkritiske sansen som jeg kanskje har litt for mye av …)
Imens er jeg fagperson. Det er jo som bibliotekar jeg tjener the big bucks. Det er trygt og godt. Kanskje altfor trygt.
Jeg må vite hva en kollega mener når hun spør meg om jeg har vært borti noen bøker om noen mus som bor i et tre. Hm. Var det ikke noe om noen mus som bodde i et tornekratt, da? Jo, det var sannsynligvis det.
Og hele tida er vakuumet der ...
lørdag, januar 30, 2010
Jeg har et kroppskondom, jeg liker å bli sett
En slåsskamp som bryter ut før bandet begynner å spille + en aluminiumstaklist som ble veivet ned av vokalisten i et intenst øyeblikk i en av låtene … Jepp, Klamsnabel har hatt sin gjenforeningskonsert.
Det ble reklamert med ”De er bedre enn du tror”, og sannsynligvis hadde publikum ekstremt lave forventninger, for stemningen sto i taket (som underveis, som sagt, ble en aluminiumslist fattigere)og godordene satt løst …
”The Ferryman” var stappfull av både folk vi kjente og folk som vi aldri hadde sett før, og bandet buldret seg igjennom 14 låter før vi var ferdige.
Ingen ekstranummer, siden vi hadde spilt alle de låtene vi kunne.
Og dessuten er det greit å gi seg mens man fremdeles har publikums godvilje.
Det var det i bøttevis i går.
(Foto: Carol Yang)
Det ble reklamert med ”De er bedre enn du tror”, og sannsynligvis hadde publikum ekstremt lave forventninger, for stemningen sto i taket (som underveis, som sagt, ble en aluminiumslist fattigere)og godordene satt løst …
”The Ferryman” var stappfull av både folk vi kjente og folk som vi aldri hadde sett før, og bandet buldret seg igjennom 14 låter før vi var ferdige.
Ingen ekstranummer, siden vi hadde spilt alle de låtene vi kunne.
Og dessuten er det greit å gi seg mens man fremdeles har publikums godvilje.
Det var det i bøttevis i går.
(Foto: Carol Yang)
Abonner på:
Innlegg (Atom)