Etter Enebakk-, Ytre Enebakk, Gjerdrum, og Askerturneen …

Og dermed var min 10 dagersturné over.
Den lille røde leie-Fiaten (med hvitt skinninteriør, noe som selvfølgelig gjorde at jeg kalte den ”Porrbilen” – det høres av en eller annen grunn bedre ut på svensk) er levert tilbake, og nå er det bare å se fram mot å gå tilbake på jobb, samtidig som man skal forberede lanseringen av en bok.

Det er et eller annet med disse skoleturneene.
Jeg gruer meg alltid utrolig før de begynner, og når jeg er ute på dem, får jeg alltid bekreftet grunnen til at jeg gruer meg: De er slitsomme, det er elever som stirrer tomt på deg i 45 minutter, det er skoler som ikke har forberedt elevene fordi de har et annet prosjekt på gang, så da må de jo bare prioritere det, og det er elever som stiller meg vanskelige spørsmål, som ikke klarer å slutte å snakke når de først begynner … og så oppdager jeg at det er dette jeg liker med å dra rundt også.
Den usikkerheten som ligger der om at det kan gå veldig bra eller fullstendig på trynet (der du står og føler at all livskraften blir sugd ut av deg) …

Denne gangen har det vært mest Asker. Men først humping på telehivveier ut til Enebakk og Ytre Enebakk, så Gjerdrum, før en god del Askerskoler.
Som oftest gikk det bra. Men noen ganger var det umulig å få det til å fungere. Som når elevene ikke visste hva jeg het, ikke hadde vært borti noe av det jeg har skrevet, og heller ikke hadde forberedt noen spørsmål. Og kanskje det i tillegg var timen før spisefri, eller siste time …
Læreren var strålende fornøyd fordi jeg så vidt klarte å holde på oppmerksomheten deres, men det jeg lurer på i sånne tilfeller er jo hvor mye ungdommene får ut av dette. Er det nok bare å se en person som hevder at han er forfatter og så skal de synes at det er fryktelig stas?
Ikke veit jeg.

Men så opplever man at det kommer en ungdom opp til en (etter at man har stått der og rallet i 45 minutter) og bare vil snakke om ting jeg har sagt og fortelle om ting de driver på med selv og man har mulighet til å høre at de har fått noe ut av det jeg har kommet med, de vil så gjerne gå videre med noe de selv driver på med … det er en god følelse. Og det skjedde også noen ganger i løpet av disse dagene.

Jeg har hatt opplevelser der ingen er forberedt på noe (sist gang jeg var ute, hadde en skole glemt at jeg skulle komme, noe som jo er en klassikere for alle de som driver på med dette), og så fungerte det kjempebra. Bedre enn elevgrupper som var godt forberedt, men der de ikke turte å si noe i plenum.

Men alt i alt har det vært en god og utmattende opplevelse, dette. Ingen skoler nevnt, ingen glemt. Det gikk ikke på trynet denne gangen, men et par ganger følte jeg at jeg nærmet meg faretruende.

Men hva elevene på den ene skolen (jeg tror det var Torstad) tenkte da jeg begynte å bable om at noen snart må dytte Wenche Foss ned en skrent, er jeg veldig usikker på.
(ok, det ble sagt i en sammenheng, men jeg tror ikke det blir noe bedre hvis jeg prøver å sette det inn i den sammenhengen)