Notater fra et skolebesøk

Av gårde kl. 08 for å rekke fram til en skole som ligger noen mil fra Flekkefjord før kl. 9 (stopp ved Fosseland, vente vente vente).

Inn på skolen og leite etter bibliotekaren ("Nei, vi så henne da i sted!"), vandre ved en tilfeldighet inn i aulaen som er full av elever, og der står bibliotekaren og leser Øverlanddikt, før hun forteller om dagens program (hun: ”Og vi skal ha besøk av en forfatter, jeg veit ikke om han er kommet ennå” jeg: ”Hei, hei!” hun: ”Der sitter han, ja” jeg: ”Jeg står!”), før mesteparten av elevene blir skysset til andre arrangementer og vaktmesteren sliter med en gjenstridig skyvevegg.

Jeg setter på Biosphere og begynner å lese.

Når jeg er ferdig, presenterer jeg meg.
”Hei! Jeg heter Hans Petter Laberg. Er født i 1966, og kommer fra Nittedal. Nittedal var før kjent som hjembygda til Bente Skari. Nå er ikke Nittedal kjent for noe som helst.”

Jeg fortsetter å lese, forteller om bøkene mine, om meg.

”Er det noen som har lest noen av bøkene mine?”






”Eller?”





En hånd i været.


Ei jente hadde lest den ene. Jeg turte ikke å spørre henne hva hun syntes om den.
Lese, lese, lese.

”Noen spørsmål?”




”Ingen?”



Lese, lese, lese. Ti minutter igjen.

Lese. Å ja, jeg skulle fortelle om hvordan jeg skriver. Så da gjør jeg det.

Slutt.

Kaffepause. Ti minutter.

Tilbake til ny pulje.

Omtrent det samme skjer der som i første pulje, bortsett fra at en varelevering kommer, og den korteste veien til kjøkkenet er gjennom aulaen. Da er det bare å stå og vente på at stoler og pulter kan bli flyttet sånn at mannen med varene kommer fram.

Jeg forteller elevene at jeg synes noen snart kan ta og dytte Wenche Foss utfor en skrent.
En eldre lærere ser litt betenkt ut. (du sier ikke noe stygt om Wenche!)

Leser et avsnitt fra den nye boka som handler om en råner (”Det ungdomsbøker mangler er rånere”), og det slår ganske godt an.
Et par maskin- og mekkaktige typer liker godt beskrivelsen av da hovedpersonen var skikkelig dritings.

Når jeg er ferdig, er det intervju med skoleavisa.
Intervjuerne har ikke så mange spørsmål, men vi blir enige om at de kan dikte opp et eller annet om meg. At jeg har foretatt en reise i Afrika, kanskje.
Jeg har alltid hatt lyst til å reise dit.

Så er det å finne personalrommet.

Jeg treffer på ei av de mest bråkjekke jentene i pulje to og hun forteller meg at jeg må ut ei dør og opp ei trapp, inn ei dør, gå til høyre, inn ei dør igjen, og så er jeg der.
Men nå er jeg så sliten at jeg bare får med meg ut ei dør og opp ei trapp. Forteller henne at etter det, hørte jeg bare blablabla.
Hun forenkler det kraftig. Ut ei dør, opp ei trapp. Ikke vanskelig å finne (hun har sikkert lyst til å tilføye ”Til og med for deg”) …

Jeg finner personalrommet. Blir tilbudt pizza.
Det er plutselig allsang. Jeg stemmer ikke i, men når det i sangen står at man skal legge fra seg maten og synge med, setter jeg pizzastykket solidarisk fra meg på bordet.

Så er det å dra tilbake. Bibliotekaren og jeg utveksler ord om honorar og kjøregodtgjørelse. Hun sa et eller annet viktig om den kjøregodtgjørelsen. Hva var det igjen? Det var noen tall. Husker det ikke lenger. Må sende en mail til henne.


Kommer et stykke på vei. Omkjøring ved Fosselandstunnelen. Det er kø tilbake også. Jeg sitter og hører på Wasabi.
Hele veien på gamle E39 kjører jeg bak et vogntog. Det går ikke fort, men jeg kommer da fram.

Jeg kommer fem minutter for seint på jobb.