Og så har det gått noen timer, og jeg slapper av etter to dager med 8.-10.-klassinger som så vidt visste hva jeg het, men som ikke ante navnet boka jeg skulle snakke om.
Noe sier meg at dette egentlig burde irritere meg SKIKKELIG.
Men jeg er en pudding.
Jeg nikker og sier til lærerne at jeg skjønner at de har mye de skulle ha gjort nå på vårparten og alt har kollidert og påskeferien er akkurat slutt osv osv, og jeg tar meg i å stusse over at jeg ikke blir pottesur. Ikke i det hele tatt. Bare litt fornærmet.
Er jeg ikke verdt bryderiet med forberedelse, lissom?
Så står man der, da, foran elevene, og får servert det ene gode spørsmålet etter det andre.
Blide, interesserte, trøtte, sjenerte elever (og én sur, som satt på første rad og skulte stygt på meg i de tre kvarterene jeg holdt på, før han til slutt rakte opp en hånd og stilte sitt eneste spørsmål: "Er du ferdig snart?"), som etterpå sier at de er blitt inspirert til å skrive sin egen historie eller så skal de låne bøkene mine (og i hvert fall ”HoneyBunny” etter å ha blitt servert de første sidene) …
OK, det var bare et par-tre stk. som ble såpass ivrige (resten klappet, reiste seg kjapt og gikk da jeg var ferdig) … og det er jo da man synes slike ting som dette er morsomt, men er samtidig sjeleglad for at det bare er en måte å spe på husholdningsøkonomien.
En ting til slutt- og det må bare sies: Kulturvertene som tok imot meg var noen usedvanlig sjarmerende karer. De satt og fulgte med på tre av øktene mine, og fulgte meg rundt på skolen (de ante sikkert at jeg var en sånn som har en tendens til å gå seg bort på fremmede skoler).
Neste uke blir det en blanding av Oppegård og Gjerdrum.
Jeg gleder meg.
Siden fredagsmusikken ble glemt, blir dette min første lørdagsmusikk. David Bowies hyllest til Kraftwerk, der DB spiller en mean saxophone:
(... med en lenke til videoen)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar