Charlotte Glaser Munch tar i et par innlegg på sin nystartede blogg opp problemstillingen ”Hva skal personene i boka hete?”
For det er vanskelig med navn, både på personer og (i hvert fall i mitt tilfelle) bøkene.
Innlegget hennes fikk meg i hvert fall til å tenke på en del ting rundt akkurat dette, og jeg oppdaget at dette er en ting jeg egentlig ikke har reflektert så veldig mye over.
I tre av bøkene mine heter hovedpersonen ”jeg”.
I ”Biter av en historie” hadde det den funksjonen at de som leste boka ikke visste noe annet om hovedpersonen enn det hovedpersonen valgte å fortelle. Heller ikke kjønnet.
Det morsomme i den sammenheng er at temmelig mange automatisk gikk ut fra at jeg-personen (siden forfatteren var mann) var en gutt. Og så på side 22 kom plutselig setningen ”Jeg husker den eneste kjolen mamma noen gang har sydd til meg”.
Men i de andre to bøkene der jeg-personene ikke heter noe annet enn ”jeg” har jeg egentlig ingen annen forklaring enn at det ville blitt forstyrrende med et navn.
Og den forklaringen er i overkant tynn.
Charlotte har visstnok en lenke til SSB for å finne ut hvilke navn som kan passe til når personene er født. Jeg kikker ofte på forfatternavn i bokhylla, eller så leiter jeg andre steder.
Det blir fort personer som heter Halvor, Arvid, Stig, Dag, Katrine, Anne Stine, nesten iøyenfallende vanlige navn.
I ”Biter av en historie” heter personen ”jeg” forelsker seg i Margaret. Et par år etter sjekket jeg hva det betyr. Margaret betyr perle.
Jeg-personen i ”Fordi det er sånn” heter Leif Harald. Det er nemlig noe utpreget nerdete med LH. Han er opptatt av å gå på loppemarkeder, han leser Rahan-tegneserier, han måtte få et navn som passet til det. Navnet på en person skal jo si litt om hva slags menneske dette der.
Og dermed ble det Leif Harald.
HoneyBunny het HoneyBunny bare for å ha et navn mens jeg tenkte ut noe bedre. Og så skreiv jeg ferdig boka og oppdaget at HoneyBunny hadde satt seg fast. Det var ikke noe annet som passet. Det var et søtt navn på en sær person.
Hva hun egentlig heter, aner jeg ikke. I mitt hode heter hun bare HoneyBunny.
Så hvordan finner man ut hva en person skal hete? I mitt tilfelle er det ofte en blanding av desperasjon (personen må jo hete noe!) og flaks.
Og som oftest har det fungert.
I ”Etter festen” dukker det opp en ny jeg-forteller.
Han heter HP.
torsdag, juni 24, 2010
fredag, juni 11, 2010
Nils Pharo skriver brosjyretekst
”Hmm, du skulle bedt oss, dine trofaste lesere om å skrive teksten. Selvsagt uten annet å forholde oss til en at en blodåre sprang lekk i hjernen til bestemor. Har vi fortsatt muligheten?” kommenterte Nils Pharo på mitt innlegg om å skrive brosjyretekst.
Og når man veit at denne mannen bl a er ansvarlig for tekstlinjene ”Dvale / fallende prinsipper, det er bare å komme, melankoli / ta meg og skvis den siste energien ut av kroppen / brustne løfter og tapte dager / kom igjen, høst meg baby”, så kan man ikke si nei til dette.
Og etter et par dager lå altså Nils sin tekst i innboksen, og her er den:
”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor. Det første hvite legemet titter ut og ser seg forbauset omkring - hvorfor er her så grått? Den glatte overflaten går i jevne kast, jevnere og mer kontinuerlig enn noe det lille legemet har sett før.
– Her kunne jeg kjørt kulekjøring, hadde jeg bare tatt med meg skiene.
Minner er vage, men erkjennelsen av at det er noe som er større enn en selv, noe som utgjør en enhet, en konstruksjon, et vannskille, et fantastisk, levende, eruptisk, komplekst men samtidig hele, det er som det lille legemet plutselig fatter altet. ALTET.
Hans Petter Laberg seneste bok tar ham og oss ut på en reise i et grensesprengende landskap. Vi får møte kåsøren Kleiv, som våkne lesere kjenner igjen fra Labers tidligere produksjon. I sin tid en mestrer av språket, men i dette overflødighetshornet av en roman forrykkes hele Kleivs univers når hans bestemor havner på sykehus.
I det labergske universet møter vi mange ukjente (og uklare – noen bare kan skimtes i øyekroken) og kjente figurer. Blant dem som introduseres er alpinisten Ingemar Stenmark og journalisten Wenche Fuglehaug (i et halsbrekkende erotisk møte som garantert vil spenne magemusklene dine). Laberg stiller selv opp med bandet sitt, Slamkabel, og sannelig blir det ikke en birolle på forfattervennegjengen Karl Ove, Karsten, Kjartan og Kjell også. Dette er en bok for både små og store voksne. For deg som liker vakkert språk og intriger.”
Og etter et par dager lå altså Nils sin tekst i innboksen, og her er den:
”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor. Det første hvite legemet titter ut og ser seg forbauset omkring - hvorfor er her så grått? Den glatte overflaten går i jevne kast, jevnere og mer kontinuerlig enn noe det lille legemet har sett før.
– Her kunne jeg kjørt kulekjøring, hadde jeg bare tatt med meg skiene.
Minner er vage, men erkjennelsen av at det er noe som er større enn en selv, noe som utgjør en enhet, en konstruksjon, et vannskille, et fantastisk, levende, eruptisk, komplekst men samtidig hele, det er som det lille legemet plutselig fatter altet. ALTET.
Hans Petter Laberg seneste bok tar ham og oss ut på en reise i et grensesprengende landskap. Vi får møte kåsøren Kleiv, som våkne lesere kjenner igjen fra Labers tidligere produksjon. I sin tid en mestrer av språket, men i dette overflødighetshornet av en roman forrykkes hele Kleivs univers når hans bestemor havner på sykehus.
I det labergske universet møter vi mange ukjente (og uklare – noen bare kan skimtes i øyekroken) og kjente figurer. Blant dem som introduseres er alpinisten Ingemar Stenmark og journalisten Wenche Fuglehaug (i et halsbrekkende erotisk møte som garantert vil spenne magemusklene dine). Laberg stiller selv opp med bandet sitt, Slamkabel, og sannelig blir det ikke en birolle på forfattervennegjengen Karl Ove, Karsten, Kjartan og Kjell også. Dette er en bok for både små og store voksne. For deg som liker vakkert språk og intriger.”
torsdag, juni 10, 2010
Om å skrive en brosjyretekst
5. januar 2009, 18:49:58
Det var tidspunktet for opprettelsen av dokumentet, det som hadde tittelen ”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor”.
7. juni 2010, 17:02:53 blir det lagret for (foreløpig) siste gang og sendt av gårde til forlaget, med et annet navn nå. Det heter heller ikke lenger ”Manus uten tittel”.
Nå er det ei bok og den heter ”Etter festen”.
Men det som er litt morsomt … ja, kanskje ikke morsomt, ikke ha ha-morsomt i hvert fall … er at selv etter at manuset er sendt av gårde og man venter på korrekturen som skal leses, så er det andre ting man må gjøre.
Markedsavdelingen er koblet inn. Boka skal ut i verden, eller i hvert fall Norge. Det skal lages opplegg for hvordan man kan få folk interessert i boka.
Kunne du tenke deg å skrive en tekst til en brosjyre, Hans Petter? Noe som kan fungere som en personlig stemme overfor bokhandlere og bibliotekarer, de som skal sørge for at så mange som mulig kjøper/låner boka.
Og i et øyeblikk av ”Tja, det kan jeg vel gjøre, hvor vanskelig kan det være”, satte jeg meg til for å skrive brosjyretekst. Hva var ideen, hva var prosessen … og jeg fikk fullstendig sperre.
Boka gikk forholdsvis lett å skrive, selv om det var partier av den jeg unngikk i det lengste, men det å skrive OM boka ble nesten helt umulig.
For jeg kan ikke skrive om hvordan jeg jobber. Kan bare ikke si at jeg finner på etter hvert. Av en eller annen grunn høres det så uprofesjonelt ut.
Og hvordan skal jeg beskrive hovedpersonen?
Hva heter han?
Han heter HP.
Hvorfor?
Fordi han måtte hete det.
Ja, men hvorfor?
[…]
Hans Petter!
Fordi!
Og hvor mye kan man beskrive handlingen før man ødelegger for boka? Jo, i Hans Petters tilfelle blir man vag. Man bruker mange spørsmålstegn.
Og, tenker man når man tror man har fått skrevet den halve siden (og aldri har en halv side vært vanskeligere å skrive), er dette det de er ute etter? Kommer dette til å friste noen?
Manus er sendt inn, omslag er ferdig, brosjyretekst er skrevet ferdig, og nå sitter jeg og venter på korrekturen. Nå er det snart bok. Og den setningen som startet skriveprosessen er fremdeles med.
Bare litt forandret.
”Det var en blodåre som sprang lekk i hjernen til bestemor”.
Det var tidspunktet for opprettelsen av dokumentet, det som hadde tittelen ”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor”.
7. juni 2010, 17:02:53 blir det lagret for (foreløpig) siste gang og sendt av gårde til forlaget, med et annet navn nå. Det heter heller ikke lenger ”Manus uten tittel”.
Nå er det ei bok og den heter ”Etter festen”.
Men det som er litt morsomt … ja, kanskje ikke morsomt, ikke ha ha-morsomt i hvert fall … er at selv etter at manuset er sendt av gårde og man venter på korrekturen som skal leses, så er det andre ting man må gjøre.
Markedsavdelingen er koblet inn. Boka skal ut i verden, eller i hvert fall Norge. Det skal lages opplegg for hvordan man kan få folk interessert i boka.
Kunne du tenke deg å skrive en tekst til en brosjyre, Hans Petter? Noe som kan fungere som en personlig stemme overfor bokhandlere og bibliotekarer, de som skal sørge for at så mange som mulig kjøper/låner boka.
Og i et øyeblikk av ”Tja, det kan jeg vel gjøre, hvor vanskelig kan det være”, satte jeg meg til for å skrive brosjyretekst. Hva var ideen, hva var prosessen … og jeg fikk fullstendig sperre.
Boka gikk forholdsvis lett å skrive, selv om det var partier av den jeg unngikk i det lengste, men det å skrive OM boka ble nesten helt umulig.
For jeg kan ikke skrive om hvordan jeg jobber. Kan bare ikke si at jeg finner på etter hvert. Av en eller annen grunn høres det så uprofesjonelt ut.
Og hvordan skal jeg beskrive hovedpersonen?
Hva heter han?
Han heter HP.
Hvorfor?
Fordi han måtte hete det.
Ja, men hvorfor?
[…]
Hans Petter!
Fordi!
Og hvor mye kan man beskrive handlingen før man ødelegger for boka? Jo, i Hans Petters tilfelle blir man vag. Man bruker mange spørsmålstegn.
Og, tenker man når man tror man har fått skrevet den halve siden (og aldri har en halv side vært vanskeligere å skrive), er dette det de er ute etter? Kommer dette til å friste noen?
Manus er sendt inn, omslag er ferdig, brosjyretekst er skrevet ferdig, og nå sitter jeg og venter på korrekturen. Nå er det snart bok. Og den setningen som startet skriveprosessen er fremdeles med.
Bare litt forandret.
”Det var en blodåre som sprang lekk i hjernen til bestemor”.
søndag, mai 23, 2010
Pinseferie?
Pinsedagene brukes til siste innspurt når det gjelder retting i manus og oppklaring av eventuelle uklarheter i historien.
Kontrakten er undertegnet og et strålende utkast til omslag kom i mailen for et par dager siden.
Og her sitter jeg fremdeles og filer og filer.
Jeg er for lengst kommet til det punktet der jeg ikke vil jobbe mer med dette. Det føles ferdig, men jeg må bare kikke litt mer på det.
Bytter ”sangen” med ”den”, men plutselig ble det ”den” litt for mange ganger etter hverandre. Bytter ut ”den” med ”sangen” et sted. Det ble bedre.
Men bør det skrives inn avsnitt som gjør ting litt klarere? Er det ikke klart nok? Skal det stå ”når” eller ”idet”?
Bør jeg komme meg litt ut i sola mens den fremdeles er der?
Nei.
Jeg legger manuset til side noen timer. Trenger tid til å lufte hodet.
Kanskje jeg skal se en film.
Kontrakten er undertegnet og et strålende utkast til omslag kom i mailen for et par dager siden.
Og her sitter jeg fremdeles og filer og filer.
Jeg er for lengst kommet til det punktet der jeg ikke vil jobbe mer med dette. Det føles ferdig, men jeg må bare kikke litt mer på det.
Bytter ”sangen” med ”den”, men plutselig ble det ”den” litt for mange ganger etter hverandre. Bytter ut ”den” med ”sangen” et sted. Det ble bedre.
Men bør det skrives inn avsnitt som gjør ting litt klarere? Er det ikke klart nok? Skal det stå ”når” eller ”idet”?
Bør jeg komme meg litt ut i sola mens den fremdeles er der?
Nei.
Jeg legger manuset til side noen timer. Trenger tid til å lufte hodet.
Kanskje jeg skal se en film.
lørdag, april 24, 2010
Etter Enebakk-, Ytre Enebakk, Gjerdrum, og Askerturneen …
Og dermed var min 10 dagersturné over.
Den lille røde leie-Fiaten (med hvitt skinninteriør, noe som selvfølgelig gjorde at jeg kalte den ”Porrbilen” – det høres av en eller annen grunn bedre ut på svensk) er levert tilbake, og nå er det bare å se fram mot å gå tilbake på jobb, samtidig som man skal forberede lanseringen av en bok.
Det er et eller annet med disse skoleturneene.
Jeg gruer meg alltid utrolig før de begynner, og når jeg er ute på dem, får jeg alltid bekreftet grunnen til at jeg gruer meg: De er slitsomme, det er elever som stirrer tomt på deg i 45 minutter, det er skoler som ikke har forberedt elevene fordi de har et annet prosjekt på gang, så da må de jo bare prioritere det, og det er elever som stiller meg vanskelige spørsmål, som ikke klarer å slutte å snakke når de først begynner … og så oppdager jeg at det er dette jeg liker med å dra rundt også.
Den usikkerheten som ligger der om at det kan gå veldig bra eller fullstendig på trynet (der du står og føler at all livskraften blir sugd ut av deg) …
Denne gangen har det vært mest Asker. Men først humping på telehivveier ut til Enebakk og Ytre Enebakk, så Gjerdrum, før en god del Askerskoler.
Som oftest gikk det bra. Men noen ganger var det umulig å få det til å fungere. Som når elevene ikke visste hva jeg het, ikke hadde vært borti noe av det jeg har skrevet, og heller ikke hadde forberedt noen spørsmål. Og kanskje det i tillegg var timen før spisefri, eller siste time …
Læreren var strålende fornøyd fordi jeg så vidt klarte å holde på oppmerksomheten deres, men det jeg lurer på i sånne tilfeller er jo hvor mye ungdommene får ut av dette. Er det nok bare å se en person som hevder at han er forfatter og så skal de synes at det er fryktelig stas?
Ikke veit jeg.
Men så opplever man at det kommer en ungdom opp til en (etter at man har stått der og rallet i 45 minutter) og bare vil snakke om ting jeg har sagt og fortelle om ting de driver på med selv og man har mulighet til å høre at de har fått noe ut av det jeg har kommet med, de vil så gjerne gå videre med noe de selv driver på med … det er en god følelse. Og det skjedde også noen ganger i løpet av disse dagene.
Jeg har hatt opplevelser der ingen er forberedt på noe (sist gang jeg var ute, hadde en skole glemt at jeg skulle komme, noe som jo er en klassikere for alle de som driver på med dette), og så fungerte det kjempebra. Bedre enn elevgrupper som var godt forberedt, men der de ikke turte å si noe i plenum.
Men alt i alt har det vært en god og utmattende opplevelse, dette. Ingen skoler nevnt, ingen glemt. Det gikk ikke på trynet denne gangen, men et par ganger følte jeg at jeg nærmet meg faretruende.
Men hva elevene på den ene skolen (jeg tror det var Torstad) tenkte da jeg begynte å bable om at noen snart må dytte Wenche Foss ned en skrent, er jeg veldig usikker på.
(ok, det ble sagt i en sammenheng, men jeg tror ikke det blir noe bedre hvis jeg prøver å sette det inn i den sammenhengen)
Den lille røde leie-Fiaten (med hvitt skinninteriør, noe som selvfølgelig gjorde at jeg kalte den ”Porrbilen” – det høres av en eller annen grunn bedre ut på svensk) er levert tilbake, og nå er det bare å se fram mot å gå tilbake på jobb, samtidig som man skal forberede lanseringen av en bok.
Det er et eller annet med disse skoleturneene.
Jeg gruer meg alltid utrolig før de begynner, og når jeg er ute på dem, får jeg alltid bekreftet grunnen til at jeg gruer meg: De er slitsomme, det er elever som stirrer tomt på deg i 45 minutter, det er skoler som ikke har forberedt elevene fordi de har et annet prosjekt på gang, så da må de jo bare prioritere det, og det er elever som stiller meg vanskelige spørsmål, som ikke klarer å slutte å snakke når de først begynner … og så oppdager jeg at det er dette jeg liker med å dra rundt også.
Den usikkerheten som ligger der om at det kan gå veldig bra eller fullstendig på trynet (der du står og føler at all livskraften blir sugd ut av deg) …
Denne gangen har det vært mest Asker. Men først humping på telehivveier ut til Enebakk og Ytre Enebakk, så Gjerdrum, før en god del Askerskoler.
Som oftest gikk det bra. Men noen ganger var det umulig å få det til å fungere. Som når elevene ikke visste hva jeg het, ikke hadde vært borti noe av det jeg har skrevet, og heller ikke hadde forberedt noen spørsmål. Og kanskje det i tillegg var timen før spisefri, eller siste time …
Læreren var strålende fornøyd fordi jeg så vidt klarte å holde på oppmerksomheten deres, men det jeg lurer på i sånne tilfeller er jo hvor mye ungdommene får ut av dette. Er det nok bare å se en person som hevder at han er forfatter og så skal de synes at det er fryktelig stas?
Ikke veit jeg.
Men så opplever man at det kommer en ungdom opp til en (etter at man har stått der og rallet i 45 minutter) og bare vil snakke om ting jeg har sagt og fortelle om ting de driver på med selv og man har mulighet til å høre at de har fått noe ut av det jeg har kommet med, de vil så gjerne gå videre med noe de selv driver på med … det er en god følelse. Og det skjedde også noen ganger i løpet av disse dagene.
Jeg har hatt opplevelser der ingen er forberedt på noe (sist gang jeg var ute, hadde en skole glemt at jeg skulle komme, noe som jo er en klassikere for alle de som driver på med dette), og så fungerte det kjempebra. Bedre enn elevgrupper som var godt forberedt, men der de ikke turte å si noe i plenum.
Men alt i alt har det vært en god og utmattende opplevelse, dette. Ingen skoler nevnt, ingen glemt. Det gikk ikke på trynet denne gangen, men et par ganger følte jeg at jeg nærmet meg faretruende.
Men hva elevene på den ene skolen (jeg tror det var Torstad) tenkte da jeg begynte å bable om at noen snart må dytte Wenche Foss ned en skrent, er jeg veldig usikker på.
(ok, det ble sagt i en sammenheng, men jeg tror ikke det blir noe bedre hvis jeg prøver å sette det inn i den sammenhengen)
onsdag, april 07, 2010
Slik går no dagan …
Noen ganger havner man i et vakuum. Man føler at ingenting skjer og en dag er en dag er en dag. Man (og med man mener jeg jeg!) tar seg i å tenke hvordan skal man (jeg) komme seg (meg) ut av det.
& sånn er det nå.
Men det merkelige er jo at jeg egentlig har fullt opp å gjøre.
Jeg er i full gang i biblioteket etter påskeferien, samtidig som jeg sitter og stryker og retter i et manus som forhåpentligvis kommer i bokform til høsten. Jeg forbereder meg til en kort turné som starter den 12., samtidig som jeg venter på tilbakemelding på litt forskjellige greier jeg har sendt av gårde; litt kort dramatikk, forslag (og utkast til fire episoder) til en webserie …
Kanskje det er ventingen som gjør det?
Jeg sitter og venter på å høre om noe av det jeg har sendt har noe verdi for noen andre enn meg.
Men samtidig veit jeg at deler dramabransjen kan være beinhard, og det var det om jeg har personligheten til å være så pågående og sta som man tydeligvis (i hvert fall ifølge Arne Berggren, og etter å ha lest denne artikkelen, er jeg jaggu meg usikker på hvordan jeg skal våge meg ut i dette. Det virker som jeg må legge vekk en god del av den selvkritiske sansen som jeg kanskje har litt for mye av …)
Imens er jeg fagperson. Det er jo som bibliotekar jeg tjener the big bucks. Det er trygt og godt. Kanskje altfor trygt.
Jeg må vite hva en kollega mener når hun spør meg om jeg har vært borti noen bøker om noen mus som bor i et tre. Hm. Var det ikke noe om noen mus som bodde i et tornekratt, da? Jo, det var sannsynligvis det.
Og hele tida er vakuumet der ...
& sånn er det nå.
Men det merkelige er jo at jeg egentlig har fullt opp å gjøre.
Jeg er i full gang i biblioteket etter påskeferien, samtidig som jeg sitter og stryker og retter i et manus som forhåpentligvis kommer i bokform til høsten. Jeg forbereder meg til en kort turné som starter den 12., samtidig som jeg venter på tilbakemelding på litt forskjellige greier jeg har sendt av gårde; litt kort dramatikk, forslag (og utkast til fire episoder) til en webserie …
Kanskje det er ventingen som gjør det?
Jeg sitter og venter på å høre om noe av det jeg har sendt har noe verdi for noen andre enn meg.
Men samtidig veit jeg at deler dramabransjen kan være beinhard, og det var det om jeg har personligheten til å være så pågående og sta som man tydeligvis (i hvert fall ifølge Arne Berggren, og etter å ha lest denne artikkelen, er jeg jaggu meg usikker på hvordan jeg skal våge meg ut i dette. Det virker som jeg må legge vekk en god del av den selvkritiske sansen som jeg kanskje har litt for mye av …)
Imens er jeg fagperson. Det er jo som bibliotekar jeg tjener the big bucks. Det er trygt og godt. Kanskje altfor trygt.
Jeg må vite hva en kollega mener når hun spør meg om jeg har vært borti noen bøker om noen mus som bor i et tre. Hm. Var det ikke noe om noen mus som bodde i et tornekratt, da? Jo, det var sannsynligvis det.
Og hele tida er vakuumet der ...
lørdag, januar 30, 2010
Jeg har et kroppskondom, jeg liker å bli sett
En slåsskamp som bryter ut før bandet begynner å spille + en aluminiumstaklist som ble veivet ned av vokalisten i et intenst øyeblikk i en av låtene … Jepp, Klamsnabel har hatt sin gjenforeningskonsert.
Det ble reklamert med ”De er bedre enn du tror”, og sannsynligvis hadde publikum ekstremt lave forventninger, for stemningen sto i taket (som underveis, som sagt, ble en aluminiumslist fattigere)og godordene satt løst …
”The Ferryman” var stappfull av både folk vi kjente og folk som vi aldri hadde sett før, og bandet buldret seg igjennom 14 låter før vi var ferdige.
Ingen ekstranummer, siden vi hadde spilt alle de låtene vi kunne.
Og dessuten er det greit å gi seg mens man fremdeles har publikums godvilje.
Det var det i bøttevis i går.
(Foto: Carol Yang)
Det ble reklamert med ”De er bedre enn du tror”, og sannsynligvis hadde publikum ekstremt lave forventninger, for stemningen sto i taket (som underveis, som sagt, ble en aluminiumslist fattigere)og godordene satt løst …
”The Ferryman” var stappfull av både folk vi kjente og folk som vi aldri hadde sett før, og bandet buldret seg igjennom 14 låter før vi var ferdige.
Ingen ekstranummer, siden vi hadde spilt alle de låtene vi kunne.
Og dessuten er det greit å gi seg mens man fremdeles har publikums godvilje.
Det var det i bøttevis i går.
(Foto: Carol Yang)
søndag, november 29, 2009
tirsdag, november 24, 2009
HP skriver mail til Avis Bilutleie Gardermoen
Hei, hei!
For noen uker siden fikk jeg i oppdrag å kaste en symaskin. Den var gammel og utslitt og skulle bare kjøres på dynga.
Problemet er at jeg tok den med fra den personen som jeg hadde lovet å hjelpe med å kvitte seg med maskinen, og så glemte jeg det.
Helt til i går. Og da klarte jeg jammen meg ikke å huske hvor jeg hadde gjort av den.
Kanskje jeg bare trodde at jeg hadde tatt den med, og så hadde jeg egentlig ikke gjort det?
Men så skjønte jeg hva som var skjedd.
I bagasjerommet til en av bilene deres (en Mazda, hvis jeg ikke husker helt feil), som ble levert inn på Gardermoen fredag den 6. november, kl 14.10, og opprinnelig bestilt av kultur.akershus v/XX, ligger det en symaskin.
Det kan godt hende dere ikke har oppdaget den ennå, men hvis det skulle være slik at dere har sett den og lurt på hva i all verden dette er for noe, så er det altså en symaskin og den skal bare kastes.
Jeg klarte å notere ned antall kilometer jeg hadde kjørt og hvor mye bensin som var igjen på tanken, men bagasjerommet husket jeg ikke på å sjekke.
Håper ikke dette har ført til altfor mye merarbeid for dere.
Mvh
Hans Petter Laberg
For noen uker siden fikk jeg i oppdrag å kaste en symaskin. Den var gammel og utslitt og skulle bare kjøres på dynga.
Problemet er at jeg tok den med fra den personen som jeg hadde lovet å hjelpe med å kvitte seg med maskinen, og så glemte jeg det.
Helt til i går. Og da klarte jeg jammen meg ikke å huske hvor jeg hadde gjort av den.
Kanskje jeg bare trodde at jeg hadde tatt den med, og så hadde jeg egentlig ikke gjort det?
Men så skjønte jeg hva som var skjedd.
I bagasjerommet til en av bilene deres (en Mazda, hvis jeg ikke husker helt feil), som ble levert inn på Gardermoen fredag den 6. november, kl 14.10, og opprinnelig bestilt av kultur.akershus v/XX, ligger det en symaskin.
Det kan godt hende dere ikke har oppdaget den ennå, men hvis det skulle være slik at dere har sett den og lurt på hva i all verden dette er for noe, så er det altså en symaskin og den skal bare kastes.
Jeg klarte å notere ned antall kilometer jeg hadde kjørt og hvor mye bensin som var igjen på tanken, men bagasjerommet husket jeg ikke på å sjekke.
Håper ikke dette har ført til altfor mye merarbeid for dere.
Mvh
Hans Petter Laberg
fredag, november 06, 2009
Nesodden! Rælingen!! Vestby!!! Ullensaker!!!! THE WORLD!!!!!
Og dermed er leiebilen (eller bandbussen) levert inn og jeg kan trekke pusten etter en tidagers skoleturné som strakte seg over tre uker.
Dette betyr Laberg med utskrift fra googlemaps i fanget mens han lurer på hva faen 3. avkjøring i ei rundkjøring er for noe.
Eller det kunne ha betydd det hvis jeg ikke hadde vært såpass trygghetsnarkoman at jeg kjørte til de skolene jeg skulle til dagen før jeg skulle være der, sånn at jeg ikke skulle stresse med å finne veien dagen etter.
Det er jo bestandig ganske spennende å oppdage hvor godt forberedt elevene.
Veit de hvem jeg er? Har de lest noen av bøkene mine?
Som oftest er svaret nei og … nei.
Og det er et greit utgangspunkt å ha. Det betyr at jeg må advare dem om at de neste 45 minuttene kan bli de lengste i deres liv, eller så kan det bli ganske gøy. Det kommer helt an på hvor mye de er med. For jeg – jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
Alltid like morsomt når en lærer spør meg hva jeg trenger til timen og svaret er ”et glass vann”.
Denne turneen har vært litt som de andre jeg har vært på, og samtidig ganske så annerledes. Jeg har ikke behøvd å skjelle ut noen tiendeklassinger fordi de oppførte seg som drittsekker (som jeg måtte sist gang jeg var ute), men jeg opplevde å se en elev som provoserte læreren sin såpass at han etter mye diskusjon ble dratt (langs golvet) ut av klasserommet, mens han smilte som en sol.
Eller så var det ved et tilfelle den litt merkelige opplevelsen av at den mest negative i rommet viste seg å være læreren. Jeg har en følelse av at min sans for humor ikke falt heeelt i smak, og dessuten var begynnelsen på ”HoneyBunny” spekulativ, fikk jeg vite.
Men ellers: masse flotte ungdommer som viser at de synes det er fint at jeg er på besøk (hvem jeg nå enn er) og som stiller spørsmål som er både lette å svare på og helt umulige.
Og selv om jeg ved et tilfelle opplevde at verken lærere eller elever hadde fått med seg at jeg skulle komme, så utviklet dagen seg til å bli aldeles strålende.
Nå er det heldigvis et halvt år til neste gang jeg skal ut på tur. Heldigvis fordi det er temmelig intenst mens det står på.
Den nærmeste uka blir hektisk, med Eirik Newth og Levi Henriksen på besøk i Eidsvoll bibliotek, og så fire dager (11 økter á 45 minutter) med litteraturformidling på 8. trinn.
Jeg tror jeg trenger ferie snart …
Dette betyr Laberg med utskrift fra googlemaps i fanget mens han lurer på hva faen 3. avkjøring i ei rundkjøring er for noe.
Eller det kunne ha betydd det hvis jeg ikke hadde vært såpass trygghetsnarkoman at jeg kjørte til de skolene jeg skulle til dagen før jeg skulle være der, sånn at jeg ikke skulle stresse med å finne veien dagen etter.
Det er jo bestandig ganske spennende å oppdage hvor godt forberedt elevene.
Veit de hvem jeg er? Har de lest noen av bøkene mine?
Som oftest er svaret nei og … nei.
Og det er et greit utgangspunkt å ha. Det betyr at jeg må advare dem om at de neste 45 minuttene kan bli de lengste i deres liv, eller så kan det bli ganske gøy. Det kommer helt an på hvor mye de er med. For jeg – jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
Alltid like morsomt når en lærer spør meg hva jeg trenger til timen og svaret er ”et glass vann”.
Denne turneen har vært litt som de andre jeg har vært på, og samtidig ganske så annerledes. Jeg har ikke behøvd å skjelle ut noen tiendeklassinger fordi de oppførte seg som drittsekker (som jeg måtte sist gang jeg var ute), men jeg opplevde å se en elev som provoserte læreren sin såpass at han etter mye diskusjon ble dratt (langs golvet) ut av klasserommet, mens han smilte som en sol.
Eller så var det ved et tilfelle den litt merkelige opplevelsen av at den mest negative i rommet viste seg å være læreren. Jeg har en følelse av at min sans for humor ikke falt heeelt i smak, og dessuten var begynnelsen på ”HoneyBunny” spekulativ, fikk jeg vite.
Men ellers: masse flotte ungdommer som viser at de synes det er fint at jeg er på besøk (hvem jeg nå enn er) og som stiller spørsmål som er både lette å svare på og helt umulige.
Og selv om jeg ved et tilfelle opplevde at verken lærere eller elever hadde fått med seg at jeg skulle komme, så utviklet dagen seg til å bli aldeles strålende.
Nå er det heldigvis et halvt år til neste gang jeg skal ut på tur. Heldigvis fordi det er temmelig intenst mens det står på.
Den nærmeste uka blir hektisk, med Eirik Newth og Levi Henriksen på besøk i Eidsvoll bibliotek, og så fire dager (11 økter á 45 minutter) med litteraturformidling på 8. trinn.
Jeg tror jeg trenger ferie snart …
onsdag, juni 10, 2009
Takk til den litt skrudde hedemarkingen …
Det er alltid like morsomt å sjekke hva folk søker på for å komme til min lille plass i hjørnet av cyberromet.
Jeg har ennå ikke helt skjønt de som har googlet erotikk og deretter trodd at de har noe å hente når de går inn på bloggpostingen Muppetene og svensk erotikk. Men dem om det.
Så til deg på Løten som googlet norsk film hore:
Jeg håper du fant det du var på jakt etter!
Jeg har ennå ikke helt skjønt de som har googlet erotikk og deretter trodd at de har noe å hente når de går inn på bloggpostingen Muppetene og svensk erotikk. Men dem om det.
Så til deg på Løten som googlet norsk film hore:
Jeg håper du fant det du var på jakt etter!
torsdag, mai 28, 2009
Les en god bok!
Jeg er blitt gjort oppmerksom på at min bok nr. 2, ”Stemmen”, er blitt digitalisert og ligger i fulltekst på nettet.Når jeg er ute på skolebesøk, pleier jeg å si at den er en av mine favoritter, siden jeg ikke skjønner den helt. Og det er en god ting.
[Takk til Nils som tipset meg!]
[Oppdatert kl. 17.44: Og jaggu meg lå ikke "Biter av en historie", "Mannen på bakken" og "Fordi det er sånn" der også!]
tirsdag, mai 05, 2009
Ved turnéslutt
Og dermed var to ukers-turneen slutt, turnebussen er levert tilbake til Eivis, og jeg kan slappe av på jobb.Mange gode opplevelser og noen ikke så gode er det blitt, men det må man jo være forberedt på.
Som mottakelsen jeg fikk på en skole:
"Hei!"
"Hei, hvem er du?"
"Jeg er Hans Petter Laberg, og jeg er forfatter."
"OK. Og hva gjør du her?"
Og dette fra læreren som var ansvarlig for forfatterbesøk på akkurat den skolen.
Slikt varmer.
Når det gjelder hvor godt elevene har vært forberedt har det jo variert fra "Hvem er du?" (se over) til gode spørsmål om både det ene og det andre.
Et av de mest overraskende spørsmålene jeg fikk var: "Drikker du mye kaffe?"
Så en stor takk til alle skolene jeg har vært på (dere veit hvem dere er) og de trøtte og smilende og kanskje litt gretne og sultne og vitebegjærlige ungdommene som var der - pluss en stor, møkkete langfinger til de få elevene som bestemte seg for at det var greit å gå i tiendeklasse og oppføre seg som noen fordømte drittunger.
torsdag, april 23, 2009
Fremdeles turnerende
… og etter fire dager med alt fra smilende ansikter med tomme blikk (sannsynligvis tenkte de på at det snart var spisefriminutt), de få som var demonstrativt uinteresserte, og de i flertall som syntes dette var ganske så morsomt og de fikk lyst til å lese noen av bøkene mine etterpå, så er jeg ganske pumpa i dag. Og det er en uke til.
Men i dag tenker jeg bare på at det har vært en god dag. Hyggelige lærere, morsomme elever (særlig et par av tiendeklassejentene ga seg ikke før de fikk noen skikkelige svar fra forfatteren), det kan ikke bli bedre enn det.
Nå må jeg bare finne noen Sørumskoler på kartet.
Jeg kommer til å kjøre meg bort, helt sikkert.
Men i dag tenker jeg bare på at det har vært en god dag. Hyggelige lærere, morsomme elever (særlig et par av tiendeklassejentene ga seg ikke før de fikk noen skikkelige svar fra forfatteren), det kan ikke bli bedre enn det.
Nå må jeg bare finne noen Sørumskoler på kartet.
Jeg kommer til å kjøre meg bort, helt sikkert.
lørdag, april 18, 2009
Meanwhile – back at the ranch
Og så har det gått noen timer, og jeg slapper av etter to dager med 8.-10.-klassinger som så vidt visste hva jeg het, men som ikke ante navnet boka jeg skulle snakke om.
Noe sier meg at dette egentlig burde irritere meg SKIKKELIG.
Men jeg er en pudding.
Jeg nikker og sier til lærerne at jeg skjønner at de har mye de skulle ha gjort nå på vårparten og alt har kollidert og påskeferien er akkurat slutt osv osv, og jeg tar meg i å stusse over at jeg ikke blir pottesur. Ikke i det hele tatt. Bare litt fornærmet.
Er jeg ikke verdt bryderiet med forberedelse, lissom?
Så står man der, da, foran elevene, og får servert det ene gode spørsmålet etter det andre.
Blide, interesserte, trøtte, sjenerte elever (og én sur, som satt på første rad og skulte stygt på meg i de tre kvarterene jeg holdt på, før han til slutt rakte opp en hånd og stilte sitt eneste spørsmål: "Er du ferdig snart?"), som etterpå sier at de er blitt inspirert til å skrive sin egen historie eller så skal de låne bøkene mine (og i hvert fall ”HoneyBunny” etter å ha blitt servert de første sidene) …
OK, det var bare et par-tre stk. som ble såpass ivrige (resten klappet, reiste seg kjapt og gikk da jeg var ferdig) … og det er jo da man synes slike ting som dette er morsomt, men er samtidig sjeleglad for at det bare er en måte å spe på husholdningsøkonomien.
En ting til slutt- og det må bare sies: Kulturvertene som tok imot meg var noen usedvanlig sjarmerende karer. De satt og fulgte med på tre av øktene mine, og fulgte meg rundt på skolen (de ante sikkert at jeg var en sånn som har en tendens til å gå seg bort på fremmede skoler).
Neste uke blir det en blanding av Oppegård og Gjerdrum.
Jeg gleder meg.
Siden fredagsmusikken ble glemt, blir dette min første lørdagsmusikk. David Bowies hyllest til Kraftwerk, der DB spiller en mean saxophone:
(... med en lenke til videoen)
Noe sier meg at dette egentlig burde irritere meg SKIKKELIG.
Men jeg er en pudding.
Jeg nikker og sier til lærerne at jeg skjønner at de har mye de skulle ha gjort nå på vårparten og alt har kollidert og påskeferien er akkurat slutt osv osv, og jeg tar meg i å stusse over at jeg ikke blir pottesur. Ikke i det hele tatt. Bare litt fornærmet.
Er jeg ikke verdt bryderiet med forberedelse, lissom?
Så står man der, da, foran elevene, og får servert det ene gode spørsmålet etter det andre.
Blide, interesserte, trøtte, sjenerte elever (og én sur, som satt på første rad og skulte stygt på meg i de tre kvarterene jeg holdt på, før han til slutt rakte opp en hånd og stilte sitt eneste spørsmål: "Er du ferdig snart?"), som etterpå sier at de er blitt inspirert til å skrive sin egen historie eller så skal de låne bøkene mine (og i hvert fall ”HoneyBunny” etter å ha blitt servert de første sidene) …
OK, det var bare et par-tre stk. som ble såpass ivrige (resten klappet, reiste seg kjapt og gikk da jeg var ferdig) … og det er jo da man synes slike ting som dette er morsomt, men er samtidig sjeleglad for at det bare er en måte å spe på husholdningsøkonomien.
En ting til slutt- og det må bare sies: Kulturvertene som tok imot meg var noen usedvanlig sjarmerende karer. De satt og fulgte med på tre av øktene mine, og fulgte meg rundt på skolen (de ante sikkert at jeg var en sånn som har en tendens til å gå seg bort på fremmede skoler).
Neste uke blir det en blanding av Oppegård og Gjerdrum.
Jeg gleder meg.
Siden fredagsmusikken ble glemt, blir dette min første lørdagsmusikk. David Bowies hyllest til Kraftwerk, der DB spiller en mean saxophone:
(... med en lenke til videoen)
torsdag, april 16, 2009
Oppegård! Gjerdrum! Sørum!
Og dermed var Laberg ferdig med sin dag 1 av denne 12 dagers turneen rundt omkring i OppegårdGjerdrum&Sørum, og selvfølgelig kom jeg slentrende inn på skolen fem minutter for seint til den første økta fordi jeg hadde fått det for meg at den egentlig begynte halv ti, når det riktige klokkeslettet var ni, så det som møtte meg var noen svette kulturverter + en lærer + barne- og ungdomsbibliotekaren fra fylket.
Heretter må jeg sjekke planen litt bedre. På MANDAG starter første økt halv ti, ja. Hm.
Men det gikk bra. Mange fine unge folk som ikke visste helt hva jeg har skrevet av bøker (eller noe om meg i det hele tatt), men de kom med spørsmål underveis, og fniste som bare det da jeg leste begynnelsen på ”HoneyBunny”, så da er jeg strålende fornøyd. Men tre økter i løpet av en dag tar på.
I morgen kjører jeg fra Eidsvoll kvart over sju. Bør klare å komme meg til Kolbotn før kl ni, da. Tror jeg.
Hvis det ikke blir kø.
Heretter må jeg sjekke planen litt bedre. På MANDAG starter første økt halv ti, ja. Hm.
Men det gikk bra. Mange fine unge folk som ikke visste helt hva jeg har skrevet av bøker (eller noe om meg i det hele tatt), men de kom med spørsmål underveis, og fniste som bare det da jeg leste begynnelsen på ”HoneyBunny”, så da er jeg strålende fornøyd. Men tre økter i løpet av en dag tar på.
I morgen kjører jeg fra Eidsvoll kvart over sju. Bør klare å komme meg til Kolbotn før kl ni, da. Tror jeg.
Hvis det ikke blir kø.
mandag, mars 30, 2009
Laberg er blitt intervjuet ...
Elin fra Av en annen verden fikk det for seg at det å sende av gårde noen spørsmål til Laberg ville avstedkomme noenlunde intelligente svar.
Lite visste hun ...
Her er i hvert fall intervjuet.
Lite visste hun ...
Her er i hvert fall intervjuet.
fredag, februar 13, 2009
tirsdag, desember 16, 2008
Og ribba er i år sponset av Gyldendal
Oppdaget at jeg plutselig hadde fått inn noen penger på kontoen fra Gyldendal forlag, og i stedet for å kontakte dem for å høre hva dette var for noe rart, valgte jeg å beholde pengene ... i hvert fall fram til jeg fikk bokføringsbilaget som ville vise at de hadde sendt ut penger i hytt og pine, og at jeg egentlig har fått penger som tilhører en annen forfatter.
Men det hadde jeg ikke, gitt.
Det viser seg nemlig at et bidrag til leseverket Safari 5 (et par utdrag fra "Fordi det er sånn") som ble avtalt med Gyldendal for flere år siden (virker det som) just keeps on giving.
Men det jeg ikke var klar over er jo at disse greiene ligger ute på nett.
Så hvis man går hit, kan man på s. 27 og 30 finne både et halvt kapittel og et dikt som blir lest.
Men det hadde jeg ikke, gitt.
Det viser seg nemlig at et bidrag til leseverket Safari 5 (et par utdrag fra "Fordi det er sånn") som ble avtalt med Gyldendal for flere år siden (virker det som) just keeps on giving.
Men det jeg ikke var klar over er jo at disse greiene ligger ute på nett.
Så hvis man går hit, kan man på s. 27 og 30 finne både et halvt kapittel og et dikt som blir lest.
Abonner på:
Innlegg (Atom)