Mail til min redaktør

"Hei!

Veit ikke om du har fått med deg anmeldelsen på Barnebokkritikk.
Hassan er tydeligvis en klisjé, siden han er småkriminell innvandrer. Hm. Kan ikke huske at han gjorde noe særlig kriminelt i boka (bortsett fra å feste og sloss litt for mye, og det som foregår inne i hodet til Steinar), og det eneste som befester etnisiteten hans er navnet[1] og ingenting annet ... Så neste gang skal jeg kalle antagonisten Hasse, og VIPS! så er det ikke en klisjé lenger. Eller kanskje Hans, siden Hasse ville gi inntrykk av at den småskumle har svensk opprinnelse, og det er jo ikke bra. "






[[1] Bortsett fra i en scene der han snakker med broren sin på et språk Steinar ikke skjønner.]

Og så har man snakket med lokalpressen …

og som vanlig husker jeg ikke et ord av det jeg sa, så jeg frykter det verste når det gjelder hva som kommer på trykk.
Har en stygg følelse av at overskriften kommer til å bli ”- Det må bli mer klining!”

YES!!!

Etter 8 måneder kan Laberg begynne å senke skuldrene.
Ny sjef!

HP på tur

Så har Hans Petter vært på tur, denne gangen til Jessheim der jeg skulle være en inspirerende forfatter på Nordby ungdomsskole.
Hvor inspirerende jeg var aner jeg ikke, men det var i hvert fall en gjeng med flotte ungdommer som hørte på, og de hadde en del de skulle ha sagt – og sa det.

Men å stå og snakke for 2 x 65 elever i to ganger 45 minutter er forholdsvis slitsomt.
Det blir vegetering resten av kvelden, hvilket vil si … som en helt vanlig kveld.

Promotering av bok

Etter at boka mi kom ut den 20. februar (regner med at alle har fått med seg det, og for de som ikke har gjort det: BOKA MI KOM UT 20. FEBRUAR!), har det vært forholdsvis stille.
Så derfor må man tenke alternativt.
Av en eller annen grunn trodde jeg at å snekre sammen en video ville føre til stor interesse, men det er tydelig at her er det bruk for profesjonell hjelp.
Jeg kan ikke surre rundt som det glade amatør lenger.


(med en lenke til videoen)


[Edit 13/3. Og ikke før har jeg klaget ferdig før jeg ser at elis lesebabbel har skrevet om boka. Fine greier]

Og dermed var den ferdig

Etter en uke i sydlige strøk … Ja, Laberg har vært i Spanien, t.o.m i faen-så-mange-utlendinger-det-er-her’a!-delen av Spania, nemlig Torrevieja.
En uke med fra overskyet til ett og annet solgløtt, og Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet som lesestoff (en bok som har stått i bokhylla mi en stund, og som jeg bestemte meg for at jeg måtte lese, av en eller annen grunn, men måtte jeg egentlig lese den? ja, jeg leste den i hvert fall, og ærlig talt skuffet den meg en smule. Altfor lang og altfor kås- og doserende om bilder av Kristus på korset opp gjennom tidene (mot slutten leste jeg på rein trass, og det er jo ikke så bra) – og hvor mange ganger kan man egentlig bruke uttrykket ”å bli myk i magen” om en forelskelse?), som etter hvert ble overtatt av JT LeRoys Sarah (kjøpt for 13 Euro på Skandinavisk Senter, eller som det heter her nede: Little Jessheim), som jeg bare har lest noen sider av og … begynner det ikke å bli litt klisjé med alle disse white trash-romanene fra USA? Det er noe monotont over det … Men nå har jeg ikke lest den ferdig … Kanskje jeg skal gjøre det en gang.

Og så kommer jeg hjem, og der er den – HoneyBunny - fiks ferdig i et ganske stilig omslag.

Nå er det bare å vente på at forlaget mitt husker på å nevne den på hjemmesiden sin.


Og for de som ikke har fått det med seg, ligger det en hjemmesnekra video ute på nettet der Laberg leser - akkompagnert av Thomas Andersen.

Klamsnabel på en fredag

Om en fobi … og Sørlandets litteraturpris

Nei, det er kanskje ikke en fobi, men det ligner veldig. Jeg har i hvert fall store problemer med å ta bilder av folk i plenum.
Man sitter der og ser på noen som snakker på en scene, og det er fullt av folk i salen, og så bestemmer man (og med man mener jeg jeg) seg for å ta noen bilder. De kunne være fine å ha. Et minne. Kanskje jeg kunne legge dem ut på bloggen.

Så da tar man i pausen ut sitt lille digitalkamera, og når hun som sitter på raden foran ser hva man driver med, sier man, litt spøkefullt: ”Pressen er til stede”, og hun svarer: ”Å, kommer du fra pressen?”, og dermed må man begynne å forklare at nei da, nei da, jeg kommer ikke fra noen avis, tenkte jeg bare skulle ta noen bilder.

Og digitale kameraer piper.
De gir fra seg små pip hver gang man trykker på en knapp, forsøker å zoome inn (pip-pip-pip-pip). Og man befinner seg i en kino, og det er god akustikk, og man er sikker på at pipet kan høres på bakerste rad, og hver gang man tar et bilde, lager kameraet en sånn gammeldags ”ta bilde”-lyd ... ikke lett å forklare, men hvis man ikke hadde hørt pipet, ville man i hvert fall ha hørt det når selve bildet blir tatt.
Blits kan man bare glemme. Ikke nok med at man skal bråke med kameraet, hvis man ikke skal begynne å blitse også. Da kommer de man tar bilde av til å bli forstyrret.
De sitter der og snakker og plutselig blinker det til, og de tenker:
Hva var det? Er det noen som tar bilder? Hvorfor i helvete blir det tatt bilder? Hvem er det? Jeg slutter å snakke nå, jeg vil vite hvem som tok det bildet!

Uansett, jeg var til stede på et bokbad i Lyngdal i går. I forbindelse med at Sørlandets litteraturpris blir delt ut for 7. gang, reiser noen av forfatterne + bademester ”Sleepy-Fred” Arthur Asdal rundt i Agderfylkene og blir presentert og presenterer seg selv.
De forfatterne som er nominert i år er Line Baugstø, Hege Storhaug, Bjarte Breiteig, Øystein Lønn og Lene Wikander.
Av de fem var de tre sistnevnte på plass i Sal 2, Skreli amfi i Lyngdal kulturhus i går kveld.

Og det ble en flott kveld. 27 personer møtte opp, og det var visstnok flere enn i Kristiansand (de blaserte byblærene!) – men sånn er det når man har en mann som Petter ved biblioteket som får en egen, litt gal glød i øynene, når han snakker om markedsføring.

Vi fikk høre Lønn som snakket (amerikanerne har et godt uttrykk for det Lønn drev på med: ramblin’ on - Lønn avsluttet flere av tankerekkene sine med et: Men hva var det du spurte om igjen?) om sine reiser på 50- og 60-tallet på et spørsmål fra Asdal om han så annerledes på Norge siden han hadde reist så mye, Wikander fortalte om sitt opphold på Jamaica (der handlingen i boka hennes foregår – og hun ble visstnok skutt i beinet ved et tilfelle fordi noen trodde at hun var CIA-agent), og Breiteig snakket om det året han hadde fått stipend og skulle bo i Paris og skrive … og ikke fikk gjort noe i det hele tatt.

Kort sagt, det var en kveld med mange kloke ord om å se Norge utenfra og om forskjellige skriveprosesser. Og jeg tok bilder. Noen i hvert fall.
Jeg tok dem uten blits, fordi på det ene der jeg brukte det, minnet Lønn om the brother of Satan.
Derfor ser Bjarte Breiteig ut som et omvandrende Francis Bacon-bilde, men det får ikke hjelpe.

Inspirerende var i hvert fall kvelden, og jeg fikk lyst til å skrive en novelle igjen. Det er kanskje på tide å gjøre det nå.

Holy Toy på en fredag

En anmeldelse!

Det tok sin tid, men endelig er denne boka blitt anmeldt.
Hun er sånn halvveis fornøyd med teksten min. Men kritikere … hva veit vel de?

Ja. Det var det å skrive noe, ja ...

Postingene til denne bloggen begynner å ligne enkeltes drikkemønster:
ingenting, ingenting i en lang tid, før det plutselig kommer mange nye postinger på en gang.

Men dette blir nok de eneste ordene fra meg … på noen dager i hvert fall.

To uker med skolebesøk har en tendens til å gjøre meg temmelig sliten.
Eller ”har en tendens”? Jeg har aldri vært i så mange klasser etter hverandre i løpet av en kort periode som i midten av oktober, så jeg prøver fremdeles å få igjen pusten.

Men gøy var det jo. Og alltid interessant å se hvor godt forberedt de var.
Første uka jeg var ute og kjørte (noen ganger i dobbel forstand) var uka etter høstferien, og andre var uka etter den store tv-aksjonen (noe som hadde gjort at mange av klassene hadde hatt et stort prosjekt uka før og derfor ikke fikk tid til å lese noe av eller om meg).

Og man får jo de vanlige spørsmålene: hvem er du, hvor mye tjener du på en bok, hvor lang tid tar det å skrive en bok og … hva synes du om Ari Behn?

Uansett: Det blir ikke noe særlig om alle klassebesøkene på denne bloggen.

Nå tror jeg at jeg skal lese en bok. Har akkurat begynt på denne.

Ikke ny bok, men ny fortelling

Siden enkelte Cappelen-forfattere er i full gang med skamløs selvpromotering, passer jeg på å si at i år har jeg ingen bok på høstlista.
Det eneste blir en novelle som kommer til å stå i ”Ungdomssignaler 2006”, som visstnok skal komme ut i september.
Teksten min heter ”Det perfekte stedet” og er slett ikke så verst.


(og jeg kan jo også minne om denne, da, mens jeg er i gang. Med godord fra Selveste Ola Bye Rise!)

Bra bok!

Tid for litt egenreklame.

”Mannen på bakken” kommer i disse dager ut i en forholdsvis billig utgave.

Mye bra bok for pengene (og etter å ha sagt det, føler jeg for å ta en lang, lang dusj, men jeg er usikker på om jeg noensinne blir skikkelig rein igjen) …

Tilbake fra tur

Har vært ute på tur i dag, til Øyslebø og Byremo. Nei, jeg visste ikke hvor det var, jeg heller. Fikk bare beskjed om å kjøre til Mandal og så 2 mil innover i landet.

Første stopp var Marnar ungdomsskole, der jeg besøkte 10. klasse. Slappe var de, men spørsmål og kommentarer fikk jeg. Og det handlet ikke bare om hvor mye jeg tjener på en bok.

Deretter var det 4 mil videre innover i landet. En stund var jeg redd for at jeg hadde kjørt forbi stedet jeg skulle til, men da jeg spurte på en Joker-butikk, fikk jeg vite at jeg var kommet omtrent halvveis.
Vel framme ved Byremo videregående skulle jeg snakke for 120 personer. Som ikke hadde lest noen av bøkene mine.
Men det fungerte på et vis, takket være et våkent publikum, som ga forfatteren svar på tiltale (”Egentlig er jeg litt usikker på om jeg liker ungdommer” ”Vi liker ikke deg heller!”), og lot ham få ha en utblåsing om Wenche Foss.

Lesingen gikk bra og milene tilbake til Flekkefjord gikk på en skogsvei (for å gi meg Petter Solberg-følelsen).

Og hjemme kollapset jeg på sofaen og sov i et par timer.

Det var det.

Musikk som ble spilt i bilen:
David Bowie - Scary Monsters (Robert Fripps gitarsolo på Up the hill backwards ble spilt høyt)
Meshell Ndegeocello - Cookie: the Anthropological Mixtape
Musikken til ”Six Feet Under”
Red House Painters - Songs for a Blue Guitar
Wasabi

Intervjuet på nett

Nå er intervjuet i Fædrelandsvennen (sammen med et bilde av en litt fårete Laberg) lagt ut på siden deres.

Slutten på en kort turné

I forbindelse med Sørlandets Litteraturpris har det den siste uka vært avholdt 4 såkalte bokbad (med Fred Arthur Asdal som bademester):
Froland på mandag, Tvedestrand tirsdag, Flekkefjord onsdag, og Kristiansand i går.
Det har vært alt mellom 10 og 30 personer til stede på de forskjellige arrangementene.

Alt i alt var det en veldig fin opplevelse.
Hyggelige mednominerte (og en ekstra stjerne til Erling Kittelsen, som alltid gir meg både aha- og HÆ?-opplevelser når han snakker og leser diktene sine. Utrolig spennende) og ryddig bokbader (selv om han var veldig fokusert på målgruppe når han spurte om boka mi (hvem skriver jeg for? Leser gutter, da? Osv osv)

Denne uka har jeg kjørt 60 mil med bil. Det er langt.

Følgende musikk er blitt spilt:
David Axelrod ”The Edge Of Music: An Exploration Of 50 Years In Music” – for å få følelsen av å egentlig være med i en politiserie fra 70-tallet når man kjører over Kvinesheia
Musikken til ”Morvern Callar” – for å kunne skråle ”Let’s get cool in the poool!!” sammen med Holger Czukay
og
Van Morrison ”Best of. Vol 2” – Kjøpt i Arendal for en billig penge

Jeg passer igjen på å oppfordre folk til å gå inn på Sørlandets Litteraturpris og stemme (fram til 6. april), ikke nødvendigvis på meg.
Etter å ha lest denne posten, skjønner dere sikkert hvem jeg kunne tenke meg at flere folk stemte på.

Ute på tur

Sitter i resepsjonen på Hotel Thon i Arendal og skriver på et tastatur som spretter for hver gang jeg smeller ned en tast (dessuten er stolen jeg sitter på så lav, at jeg blir utrolig sliten av å holde armene så høyt løftet for å skrive). Trøtt nå.
Trøøøøøøøøtt!

Kom for et par timer siden fra Froland Folkebibliotek, hvor det var et såkalt bokbad.
Fire forfattere forsøkte å si noe fornuftig om bøkene sine. Noen var litt mer fornuftige enn andre. Jeg følte meg veldig i "enn andre"-kategorien.
Nå skal jeg plyndre minibaren og kollapse til sengs.

I morgen blir det hotellfrokost.
Da spiser jeg helt sikkert altfor mye bacon. Jeg gjør det når jeg bor på hotell (det er nesten litt sykelig). Baconstrimlene lesses på tallerknen helt til det nesten renner over, og jeg forsyner med sikkert flere ganger også, helt skamløst. Jeg kommer helt sikkert til å bli sittende alene.

Sa jeg forresten at jeg er trøtt?

HP har vært på tv … uten å ha vært klar over det selv

I forbindelse med Sørlandets litteraturpris, sender NRK Sørlandet intervjuer med de forskjellige nominerte, og i går var det min tur (selv om det på sendeplanen på litteraturprisens hjemmeside står at det var Erling Kittelsens tur).
Intervjuet ble foretatt før jeg dro på en etterlengtet ferie sydover, og det synes godt.

Hvis dere vil se Hans Petter forsøke å si sammenhengende setninger, kan dere gå hit (innslaget begynner 11.50 inn i sendingen).

Et lengre intervju skal visstnok være sendt på radioen, men det har jeg ikke funnet ennå. Mer om det seinere.

Oppdatering:
Og nå er det litt seinere, og jeg har funnet radiointervjuet. Det befinner seg ca 37 minutter ut i sendingen.

HP har en grunn til å smile bredt

”Holde hardt og aldri slippe” er en av fem bøker som er nominert til Sørlandets Litteraturpris 2006, og jeg har en veldig fin dag.

En fin start på dagen

”Holde hardt og aldri slippe” er i dag anmeldt på Barnebokkritikk.no.
En grundig, men kanskje ikke akkurat overstrømmende anmeldelse.