Gratulerer! Igjen!

Gratulerer til Annette Münch som ble vinneren av Østfoldungdommens kritikerpris 2014.
Vel fortjent!
For min egen del må jeg si at det var en ære bare det å bli nominert.

"Jeg prøver å fortelle historier om meg selv uten at noen andre skjønner at det er meg det handler om."

En samling noveller, skrevet av Pedro Carmona-Alvarez, Lars Elling, Tania Kjeldset,  Arne Svingen, Stein Erik Lunde, Aslak Dørum, Liv Eirill Evensen og Frida Ånnevik.
Og jeg.

Boka heter "Volum", og min novelle heter "Jeg som synger".

Gratulerer!

Gratulerer til mine mednominerte: Annette Münch som fikk Brageprisen, og Liv Marit Weberg som for noen dager siden vant Kulturdepartementets litteraturpris.
I et slikt selskap tror jeg at jeg skal begynne å øve meg på å si setningen: "Det var en ære bare det å bli nominert."

Nominert til pris

Det er ikke mye blogging fra meg for tida, men når noe fint skjer bør man jo skrive om det.

"Øynene på veien, hendene på rattet" er nominert til Østfoldungdommens kritikerpris, sammen med "Pappa er et postkort" av Ida Løkås, "Badboy: Steroid" av Annette Münch, og "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" av Liv Marit Weberg.

En veldig hyggelig nyhet å få i begynnelsen av uka.

Noen insisterer på å stille meg spørsmål, og jeg svarer

Den siste måneden har jeg stukket et par tær ut i det offentlige rom, og det ble til et intervju i Eidsvoll Ullensaker blad, og et på nettsiden til Norske barne- og ungdomsforfattere:
EUB: "Skriver best under tidspress" (5/11-13)
NBU: Jobbintervju: Hans Petter Laberg (4/12-13)

To korte tekster om en bok, og om å skrive

I forbindelse med utgivelsen av "Øynene på veien, hendene på rattet" har jeg blogget på "Halve kongeriket" og "Ubok.no":
"Bilkjøring, noe som skjer, og ei jente"
"Å begynne på nytt"

Der er den. Boka.

Etter å ha hatt en arbeidsdag som varte fra 08.30 til 19.00, var det fint å komme hjem og se at min kjære redaktør hadde sendt en liten oppmuntring.

"Det som ellers er feil, blir plutselig riktig."

Chris Erichsen i Scenekunst.no har sett "Ikke gjør det".

I Ikke gjør det av Hans Petter Laberg, regissert av Kjell Moberg, hadde skuespillerne manuset med seg på scenen, nesten som en scenografisk rekvisitt. I tillegg snakket de to foreldrefigurene dansk. Det kledde framføringen av dette absurde dramaet om en dysfunksjonell familie. Alt var litt på skeive. De måtte se i manus for å huske hva de skulle si til hverandre og foreldre og barn snakket bokstavelig talt forskjellige språk. Ofte er det bare en fordel å ha dårlig tid. Man får ikke tid til å tenke ting i stykker. Det som ellers er feil, blir plutselig riktig.

Gør det ikke

Det er så tydelig inne i hodet.
Man setter seg ned og begynner å skrive.
Noen ganger har man en klar historie, noen ganger oppstår historien etter hvert som man skriver.
Men personene man skriver om er ofte helt tydelige ganske tidlig i teksten.

Stedene også.

For eksempel: Jeg veit at når jeg skriver om et sted, så er det stedet jeg vokste opp.
Når jeg skriver om et kjøpesenter, er det senteret som ble bygget etter at jeg flyttet vekk.
Når jeg skriver om en skole, er det alltid skolen jeg gikk på.
Noen ganger er jeg så avhengig av at detaljene stemmer, at jeg må drive research.
Derfor sendte jeg en gang en mail til den (nå) tidligere rektor på skolen jeg gikk på for å vite om Kåre Tveter-bildene fremdeles hang i aulaen. Jeg ble fortalt at man holdt på å pusse opp, men så fort de var ferdig med det, skulle bildene opp igjen.
Og dermed kunne jeg skrive videre.

Jeg har skrevet et teaterstykke.
Det heter «Ikke gjør det», og ble plukket ut til å bli stunt-fremført under Norsk dramatikkfestival som gikk av stabelen helga som var.

Stunt.

Det betyr «tatt litt på hælen». Det betyr: ikke så lang prøvetid som de stykkene som ble valgt ut til hovedvisningen. Det betyr: Jeg aner ikke hva som kommer til å skje, og det er spennende!
Jeg hadde fortalt alle som  lurte at det sannsynligvis betydde at skuespillerne kom til å framføre stykket med arket i hånda.
Og det stemte, det. Ja da.
Skuespillerne framførte stykket med arket i hånda.

Når man skriver et drama, har man ofte (men ikke bestandig) et bilde av hvordan skikkelsene i stykket ser ut. Hvordan de snakker. Hvordan det er i forhold til hverandre.
Når man skriver bøker, vil man gjerne ha stålkontroll på at det man har skrevet er akkurat som man vil ha det.
Redaktøren kan godt komme med hint om en mulig annen retning, noen små uoverensstemmelser i teksten. Men alt i alt har man kontrollen selv. Det er man vant til.

Og så sender man et stykke inn til dramatikkfestivalen.
Det blir til ens store overraskelse plukket ut, og nå skal regissør og skuespillere gjøre sin greie.
Skal man da tørre å gi fra seg kontrollen?
Eller skal man forsøke å styre det som blir gjort, slik at det nærmer seg det man har sett inni hodet sitt.

Jeg prøvde ikke engang.
Da jeg fikk vite at stykket skulle stunt-vises, sa jeg til meg selv: Nå har du sendt stykket fra deg. Nå får noen andre gjøre hva de vil med det, og så får du se hva som skjer.

Og de gjorde noe annet.

"Ikke gjør det" fikk plutselig en ny (uoffisiell) tittel: "Gør det ikke".

Faren i stykket, som jeg hadde sett på som stor, tung og litt taus, ble i stedet liten, litt nevrotisk.

Og dansk.

Mor og far i stykket var danske.
Det førte til at dramatikeren fikk en liten kortslutning i hjernen, helt til han klarte å hente seg inn og se hva de holdt på med.
For plutselig (og ikke bare på grunn av det litt uventede språket) var «Ikke gjør det» blitt noe helt annet. Det var noe jeg hadde skrevet, og samtidig ikke.
Det ble en spennende time, der man flere ganger vaklet på randen av en slags kollaps, der skuespillerne sleit litt med å finne ut hvor de var i manus.
Jeg hadde sett for meg en nedpå forestilling med noen morsomme replikker sagt i dypt alvor. Det ble i stedet litt sviming, mye nerver, og enkelte replikker understreket med Dirch Passer-lydeffekter av far.
Og så skjedde det som skulle skje: Buskis-tendensene i begynnelsen forsvant, sakte men sikkert. Det strammet seg til. Det som hadde vært absurd og ganske morsomt til å begynne med, ble mer og mer alvorlig.

Det er så godt å få ristet litt på oppfatningene sine, å se noen ta det man har gjort, og så lage noe helt annet av det. Noe helt uventet.
Jeg måtte bare bestemme meg for å ta det som ble servert som det var: Et forsøk, der noe stemte, noe var (i mitt hode) helt galt, et stykke som sjanglet av gårde, der det skulle vært stramt.
Den som satt ved siden av meg fortalte meg etterpå at jeg hadde sett rørt ut.
Hun hadde nok rett i det.

Så alt i alt: En god, rar opplevelse.
Men jeg håper at hvis noen vil gjøre noe mer på det, så kan det kanskje nærme seg det bildet jeg har i hodet.

Kanskje jeg i så fall bør møte opp på prøvene.

To bøker i høst

Jeg føler meg utrolig produktiv dette året.

I september kommer ungdomsboka «Øynene på veien, hendene på rattet», men allerede nå er antologien fra årets dramatikkfestival ute på Transit forlag.
Der har jeg med stykket «Ikke gjør det».

Førstkommende lørdag skal det stunt-vises på Dramatikkens Hus, sammen med to andre stykker, og etterpå skal dramatikerne samtale (foran et publikum) med Tale Næss.
Med tanke på hvor ekstremt reflektert jeg er når det gjelder mine egne ting, kan det fort bli litt stusselig.
Uansett ... Det får gå som det går.

Som Gene Dalby sa: Det går alltid et tog. Til hælvete.

Fra dramatikkfestivalens Twitterside.

Knut Hamsun som billedbok

Jeg har laget min bildefortelling nr to til denne bloggen, og denne gangen er den basert på Knut Hamsuns klassiker "Sult" - en bok jeg ennå ikke har lest.

Teksten er skrevet på bakgrunn av et handlingsreferat jeg fant.

Ja.

Noe må man jo finne på.

"Sulten!" av Knut Hamsun

En bok funnet i en bruktbutikk

Når man gir ut en bok, vil man også gjerne gi bort noen eksemplarer.
Man får et visst antall bøker fra forlaget, og så fordeler man dem til de vennene man har. Skribler kanskje en liten hilsen på tittelbladet, noen ganger bare Til ... Fra Hans Petter, før de sendes av gårde med posten, eller gis i hånden.
Om boka noen gang blir lest, veit man ikke, men man har i hvert fall gitt den.
Denne boka betyr mye for meg og jeg vil at du skal ha den.

Etter noen år får man beskjed fra forlaget at nå skal boka ut av forlagets lister.
Eksemplarene de har igjen skal destrueres, men før de gjør det, får forfatteren tilbud om å ta over så mange som han bare vil. Så da sitter man med esker fulle av bøker som man ikke aner hva man skal gjøre med. Man har ikke flere venner, og det er ingen som lurer på om de kanskje kan kjøpe en bok.
Men en tittel har jeg nesten ingen eksemplarer av: "Biter av en historie". Min første bok.
Av en eller annen grunn falt det meg ikke inn at jeg kanskje skulle ta imot tilbudet om å overta x antall eksemplarer før boka gikk i ovnen. Jeg har ingen unnskylding. Jeg var ung, jeg har egentlig aldri vært spesielt intelligent. Jeg trodde boka skulle vare for evig.
Så derfor har jeg av og til vært innom antikvariater på nettet for å kjøpe "Biter av en historie" til meg selv.
Jeg har ikke så mange. Tre? Fire? De ligger i en eske et sted.

I dag dukket det opp et eksemplar av boka. I en brukthandel på Råholt, av alle steder.
Hun som fant den der (som jeg er gift med), kjøpte boka, og når hun kom hjem sa hun:
 "Du må åpne den. Se hva som står der!"
Og jeg åpnet, og jeg leste.
Der var navnet.
Navnet på en god venn som døde ikke lenge før min andre bok kom ut.
Til ...
Fra Hans Petter.

Ikke noe mer.

De siste setningene i "En vandring i solen" av Stig Claesson er et sitat av Robert Browning (som Claesson sannsynligvis gjenga etter hukommelsen, siden det ikke er ordrett).
Jeg brukte de samme setningene som et motto i min andre bok:

Name and date moss hides from spelling; 
But though corpses rot obscurely 
Ghosts escape

Oppringt fra ukjent nummer

Av prinsipp tar jeg aldri telefonen hvis jeg ikke kjenner igjen nummeret, og det gjorde jeg ikke denne gangen heller.
Jeg satt med telefonen i hånda og den ringte og ringte og ville ikke gi seg. Før den til slutt ble stille, og jeg gjorde et SMS-søk for å finne ut hvem som hadde ringt.
Cappelen Damm.
Men hvem på Cappelen Damm?
Ikke redaktøren min i hvert fall, det kunne jeg se. Hun har et helt annet telefonnummer.
Så da ble det til at jeg søkte på nettet uten å komme noe nærmere, før jeg gikk inn på Cappelen Damm sin side for å sjekke, uten å komme noe nærmere, før jeg søkte på redaktørens navn og fant ut at: jøss, det var jo hun som hadde ringt!
Tydeligvis er jeg så sjelden i kontakt med forlaget at man rekker å bytte nummer mellom hver gang hun eller jeg ringer.

Og det blir bok til høsten.
Foreløpig med en arbeidstittel som kanskje kan fungere som en ordentlig tittel, pluss at det er noe språk som må pusses og finpusses.
Men det blir bok. Noe jeg ikke trodde for et år siden.

Klamsnabel på Verkstedet

2 videoer fra det som litt uformelt ble kalt ”En lummer aften med … Pornofilm, A Good Hiding og Klamsnabel” er nå lagt ut på Klamsnabels youtube-kanal.
Litt ullen lyd, kanskje, men god stemning var det.

Den som er ansvarlig for det til tider ekstremt nærgående kameraarbeidet er min alltid hardt arbeidende bror. Godt jobba!







 ”Hallo kong alkohol”


”Inn i skyggen”

Der var den!

We zijn met z’n zessen. Er schijnt een late augustuszon. Auto’s razen voorbij. We zitten om een tafel die iemand vlak bij de bushalte heeft neergezet. Als je van ver komt met een camper, is dit een ideale plek om te stoppen en uit te stappen om even je beben te strekken, over de vangrail te pissen en het uitzicht te bewonderen.

(oversettelse: Femke Blekkingh-Muller)

Mitt fiktive liv som skurk

Noen ganger har jeg litt for seint for det.
Som barne- og ungdomsbibliotekar er det bøker jeg burde ha lest, men så rekker jeg det ikke, eller så er det andre ting å gjøre.
Ting kan komme i veien.
Bøker kan bli glemt.

Da var det egentlig greit at en låner (som bor ikke så mange husene unna meg) fnisende fortalte meg om en bok som vedkommende gjerne ville fornye lånetiden på:
"Bambusskudd i mørket" av Bjørn Ingvaldsen.
Det var via denne låneren jeg oppdaget en helt ukjent side ved meg selv.
Nei
For å unngå å havne i en Knausgård-debatt, så kan man vel si at det ikke er snakk om meg i sitatet under.
Eller er det?

[Oppdatering: Og dermed er det oppklart. Forfatteren av boka etterlyste på Facebook forslag til skurkenavn. Jeg foreslo at han kunne hete Hans Petter Laberg. Og det var det. Ikke greit å ha dårlig hukommelse.]

"Ikke gjør det"

Og dermed er det offisielt: "Ikke gjør det", skrevet av undertegnede, er blant de åtte stykkene som er blitt plukket ut til å vises på Norsk Dramatikkfestival neste år.
Hvis man vil lese mer om det, er det bare å følge denne lenken til Scenekunst.

Hvor er min alkohol / hvor er cayenne / salig er den som sa / hvor jeg har gjemt henne

Et år der det har surret og gått med skriveprosjektene, noen jobbes med, noen er i limbo, mens andre er blitt brent ute på gårdsplassen.
Men noe har man da fått gjort, og det er å forsøke å holde stødig takt i Klamsnabel.

I fjor spilte vi inn 4 låter på Fjellhamar, i et stort lokale med dype sofaer og mye dødtid.
Lars Erik Christensen ordnet lyd og godsnakket med lunefullt innspillingsutstyr,og Robin S. Rengård snekret sammen et slående cover, og den tsjekkiske fabrikken (populært kalt Svetlana) har fått presset lyd ned i rillene, en tatovert elefant på noen stykker papp og deretter sendt hele greia av gårde til Norge.

Skiva, som kommer ut på vinyl, har tittelen «Snabel, blodig snabel», og hvis man vil høre hvordan dette låter, er «Ondt blod» et godt sted å starte.

Når det butter (og det gjør det)

Jeg merker at jeg har gnålt litt om denne teksten min, Den som var en roman, så var den en innsendt roman, deretter en refusert roman, før den ble ti sider og begynnelsen på en ny roman.


Det nye forsøket ble sendt inn til forlaget like før påske, og så var det bare å vente på tilbakemeldingen. Og den kom. Og den var bedre. Mye bedre. Redaktøren så faktisk noe av verdi i teksten. Den hadde fått en nødvendighet som den andre ikke hadde. Men den henger ennå ikke helt sammen. Handlingen springer, viktige personer forsvinner, enkelte personer framstår som postulater (det sies at de er viktige, men vises ikke hvorfor de er viktige). Slutten kom for brått.

Kort sagt, det var en del å ta tak i. Og nå tar jeg tak i det. Problemet er at det som skrives ikke er noe bra. Jeg vil at teksten skal danse Svanesjøen, men alt jeg skriver ender opp som Svanesjøen iført cloggs. Det er ikke bra. Kanskje det kan bli det.

Da er det veldig greit å lese blogger som forteller en at man ikke er alene. Ingelin skriver mye bedre om dette enn jeg.

Jeg klør meg i hodet til fullmånen kommer fram. Jeg drikker kaffe og forsøker å tyde mine håndskrevne notater. De var gode i går. De er ikke gode i dag.

Teksten var nødvendig. Det er den fremdeles, men jeg er redd for at den skal ende opp som en hakkete, usmidig samling påstander som ingen andre vil lese.

Min eneste trøst er at sånn er det hver gang, og det har da gått på et vis da også. En annen historie som har begynt å få liv og form, må vente. Drama-manuset som jeg var kommet godt i gang med, blir ikke ferdig på denne siden av nyttår.

Sånn er det. Sånn må det bare være.

Manuskripter, manuskripter, manuskripter

Dermed er tre manuskripter sendt inn til to forskjellige steder.
De to første må jeg nok vente en god stund før jeg får beskjed om det holder eller ikke, det tredje startet som et refusert manus som jeg kuttet ned til 8 sider … med andre ord: Jeg begynte på nytt.

Ble det bedre?
Å, ja.
Ble det bra nok?
Se, det er en helt annen sak. Jeg må jo mene det, men det er alltid en usikkerhet der. Har jeg klart å få det som skranglet rundt inni skallen min ut på papiret slik at det er blitt forståelig for andre enn meg?
Jeg tror det. Jeg håper det.

Nå må jeg vente.
Den som skal lese det har fått det for seg at hun skal ha påskeferie.
For meg blir det sannsynligvis langfredag hele uka.