Viser innlegg med etiketten Selvdigging. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Selvdigging. Vis alle innlegg
mandag, mars 26, 2018
Nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2018
Fikk en god start på uka. "Ingenting blir som før" er blant de nominerte til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2018.
fredag, september 01, 2017
Noen ord om meg på Forlagsliv
I forbindelse med "Ingenting blir som før" er det lagt ut noen ord om og av meg på Forlagsliv.
mandag, mai 08, 2017
Podcast
I forbindelse med Norsk dramatikkfestival er det blitt spilt inn podcaster med alle dramatikerne, og her er den som ble gjort med meg: https://soundcloud.com/user-19432688/dramatikerpodcast-hans-petter-laberg
Intervjuer er Karen Frøsland Nystøyl.
Intervjuer er Karen Frøsland Nystøyl.
tirsdag, mai 02, 2017
Ferdig program
Og så er programmet for Norsk dramatikkfestival 2017 lagt ut på dramatikkfestivalens hjemmeside, og jeg har en følelse av at mandag 12. juni kan bli forholdsvis heftig.
torsdag, april 28, 2016
"En lykkelig slutt" og "Fokus på kjernevirksomheten"
Jeg hadde bestemt meg.
Å ha med et stykke på Norsk dramatikkfestival 2013 ga såpass mersmak at jeg ville prøve igjen.
Jeg skrev et stykke som jeg sendte inn til festivalen i 2015.
Det ble ikke plukket ut.
Så går det et år.
Festivalen i 2015 var over, og jeg tenkte: "Kanskje jeg skulle skrive et stykke og sende inn …"
Jeg hadde nemlig en idé som jeg syntes var god.
Dem har jeg hatt mange av, få av dem har kommet noe særlig lengre enn "Det var jammen meg en god idé!"
Men jeg begynte å skrive, og det gikk tungt, men det gikk framover, langsomt framover.
Da jeg til slutt begynte å nærme meg slutten, fant jeg ut at jeg godt kunne prøve å skrive ut en annen idé jeg hadde også.
Så mens jeg finpusset på den første teksten, skreiv jeg ut den andre, og dermed ble jeg sittende med to stykker.
Og har man skrevet to stykker, kan man like gjerne sende inn begge to til dramatikkfestivalen.
For man skulle sende inn bidragene anonymt, så hvis juryen ble sittende og le seg i hjel av det håpløse bidraget, visste de i hvert fall ikke hvem som hadde sendt det inn.
Sånt er alltid beroligende.
Jeg sendte inn begge stykkene, og ventet.
Juryen skulle begynne å lese de over 80 innkomne tekstene 1. februar.
Februar gikk.
Mars gikk. Og jeg tenkte at det var det, men det hadde jo vært hyggelig å få en liten refusjonsmail. Store deler av april gikk.
Og så kom det en mail, fra Norsk dramatikkfestival 2017.
11 tekster var blitt plukket ut.
To av dem er mine.
Å ha med et stykke på Norsk dramatikkfestival 2013 ga såpass mersmak at jeg ville prøve igjen.
Jeg skrev et stykke som jeg sendte inn til festivalen i 2015.
Det ble ikke plukket ut.
Så går det et år.
Festivalen i 2015 var over, og jeg tenkte: "Kanskje jeg skulle skrive et stykke og sende inn …"
Jeg hadde nemlig en idé som jeg syntes var god.
Dem har jeg hatt mange av, få av dem har kommet noe særlig lengre enn "Det var jammen meg en god idé!"
Men jeg begynte å skrive, og det gikk tungt, men det gikk framover, langsomt framover.
Da jeg til slutt begynte å nærme meg slutten, fant jeg ut at jeg godt kunne prøve å skrive ut en annen idé jeg hadde også.
Så mens jeg finpusset på den første teksten, skreiv jeg ut den andre, og dermed ble jeg sittende med to stykker.
Og har man skrevet to stykker, kan man like gjerne sende inn begge to til dramatikkfestivalen.
For man skulle sende inn bidragene anonymt, så hvis juryen ble sittende og le seg i hjel av det håpløse bidraget, visste de i hvert fall ikke hvem som hadde sendt det inn.
Sånt er alltid beroligende.
Jeg sendte inn begge stykkene, og ventet.
Juryen skulle begynne å lese de over 80 innkomne tekstene 1. februar.
Februar gikk.
Mars gikk. Og jeg tenkte at det var det, men det hadde jo vært hyggelig å få en liten refusjonsmail. Store deler av april gikk.
Og så kom det en mail, fra Norsk dramatikkfestival 2017.
11 tekster var blitt plukket ut.
To av dem er mine.
tirsdag, september 30, 2014
Nominert til pris
Det er ikke mye blogging fra meg for tida, men når noe fint skjer bør man jo skrive om det.
"Øynene på veien, hendene på rattet" er nominert til Østfoldungdommens kritikerpris, sammen med "Pappa er et postkort" av Ida Løkås, "Badboy: Steroid" av Annette Münch, og "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" av Liv Marit Weberg.
En veldig hyggelig nyhet å få i begynnelsen av uka.
"Øynene på veien, hendene på rattet" er nominert til Østfoldungdommens kritikerpris, sammen med "Pappa er et postkort" av Ida Løkås, "Badboy: Steroid" av Annette Münch, og "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" av Liv Marit Weberg.
En veldig hyggelig nyhet å få i begynnelsen av uka.
torsdag, desember 05, 2013
Noen insisterer på å stille meg spørsmål, og jeg svarer
Den siste måneden har jeg stukket et par tær ut i det offentlige rom, og det ble til et intervju i Eidsvoll Ullensaker blad, og et på nettsiden til Norske barne- og ungdomsforfattere:
EUB: "Skriver best under tidspress" (5/11-13)
NBU: Jobbintervju: Hans Petter Laberg (4/12-13)
EUB: "Skriver best under tidspress" (5/11-13)
NBU: Jobbintervju: Hans Petter Laberg (4/12-13)
fredag, oktober 19, 2012
Der var den!
(oversettelse: Femke Blekkingh-Muller)
onsdag, august 29, 2012
Mitt fiktive liv som skurk
Noen ganger har jeg litt for seint for det.
Som barne- og ungdomsbibliotekar er det bøker jeg burde ha lest, men så rekker jeg det ikke, eller så er det andre ting å gjøre.
Ting kan komme i veien.
Bøker kan bli glemt.
Da var det egentlig greit at en låner (som bor ikke så mange husene unna meg) fnisende fortalte meg om en bok som vedkommende gjerne ville fornye lånetiden på:
"Bambusskudd i mørket" av Bjørn Ingvaldsen.
Det var via denne låneren jeg oppdaget en helt ukjent side ved meg selv.
Nei
For å unngå å havne i en Knausgård-debatt, så kan man vel si at det ikke er snakk om meg i sitatet under.
Eller er det?
[Oppdatering: Og dermed er det oppklart. Forfatteren av boka etterlyste på Facebook forslag til skurkenavn. Jeg foreslo at han kunne hete Hans Petter Laberg. Og det var det. Ikke greit å ha dårlig hukommelse.]
Som barne- og ungdomsbibliotekar er det bøker jeg burde ha lest, men så rekker jeg det ikke, eller så er det andre ting å gjøre.
Ting kan komme i veien.
Bøker kan bli glemt.
Da var det egentlig greit at en låner (som bor ikke så mange husene unna meg) fnisende fortalte meg om en bok som vedkommende gjerne ville fornye lånetiden på:
"Bambusskudd i mørket" av Bjørn Ingvaldsen.
Det var via denne låneren jeg oppdaget en helt ukjent side ved meg selv.
Nei
For å unngå å havne i en Knausgård-debatt, så kan man vel si at det ikke er snakk om meg i sitatet under.
Eller er det?
[Oppdatering: Og dermed er det oppklart. Forfatteren av boka etterlyste på Facebook forslag til skurkenavn. Jeg foreslo at han kunne hete Hans Petter Laberg. Og det var det. Ikke greit å ha dårlig hukommelse.]
Abonner på:
Innlegg (Atom)