Man setter seg ned og begynner å skrive.
Noen ganger har man en klar historie, noen ganger oppstår historien etter hvert som man skriver.
Men personene man skriver om er ofte helt tydelige ganske tidlig i teksten.
Stedene også.
For eksempel: Jeg veit at når jeg skriver om et sted, så er det stedet jeg vokste opp.
Når jeg skriver om et kjøpesenter, er det senteret som ble bygget etter at jeg flyttet vekk.
Når jeg skriver om en skole, er det alltid skolen jeg gikk på.
Noen ganger er jeg så avhengig av at detaljene stemmer, at jeg må drive research.
Derfor sendte jeg en gang en mail til den (nå) tidligere rektor på skolen jeg gikk på for å vite om Kåre Tveter-bildene fremdeles hang i aulaen. Jeg ble fortalt at man holdt på å pusse opp, men så fort de var ferdig med det, skulle bildene opp igjen.
Og dermed kunne jeg skrive videre.
Jeg har skrevet et teaterstykke.
Det heter «Ikke gjør det», og ble plukket ut til å bli stunt-fremført under Norsk dramatikkfestival som gikk av stabelen helga som var.
Stunt.
Det betyr «tatt litt på hælen». Det betyr: ikke så lang prøvetid som de stykkene som ble valgt ut til hovedvisningen. Det betyr: Jeg aner ikke hva som kommer til å skje, og det er spennende!
Jeg hadde fortalt alle som lurte at det sannsynligvis betydde at skuespillerne kom til å framføre stykket med arket i hånda.
Og det stemte, det. Ja da.
Skuespillerne framførte stykket med arket i hånda.
Når man skriver et drama, har man ofte (men ikke bestandig) et bilde av hvordan skikkelsene i stykket ser ut. Hvordan de snakker. Hvordan det er i forhold til hverandre.
Når man skriver bøker, vil man gjerne ha stålkontroll på at det man har skrevet er akkurat som man vil ha det.
Redaktøren kan godt komme med hint om en mulig annen retning, noen små uoverensstemmelser i teksten. Men alt i alt har man kontrollen selv. Det er man vant til.
Og så sender man et stykke inn til dramatikkfestivalen.
Det blir til ens store overraskelse plukket ut, og nå skal regissør og skuespillere gjøre sin greie.
Skal man da tørre å gi fra seg kontrollen?
Eller skal man forsøke å styre det som blir gjort, slik at det nærmer seg det man har sett inni hodet sitt.
Jeg prøvde ikke engang.
Da jeg fikk vite at stykket skulle stunt-vises, sa jeg til meg selv: Nå har du sendt stykket fra deg. Nå får noen andre gjøre hva de vil med det, og så får du se hva som skjer.
Og de gjorde noe annet.
"Ikke gjør det" fikk plutselig en ny (uoffisiell) tittel: "Gør det ikke".
Faren i stykket, som jeg hadde sett på som stor, tung og litt taus, ble i stedet liten, litt nevrotisk.
Og dansk.
Mor og far i stykket var danske.
Det førte til at dramatikeren fikk en liten kortslutning i hjernen, helt til han klarte å hente seg inn og se hva de holdt på med.
For plutselig (og ikke bare på grunn av det litt uventede språket) var «Ikke gjør det» blitt noe helt annet. Det var noe jeg hadde skrevet, og samtidig ikke.
Det ble en spennende time, der man flere ganger vaklet på randen av en slags kollaps, der skuespillerne sleit litt med å finne ut hvor de var i manus.
Jeg hadde sett for meg en nedpå forestilling med noen morsomme replikker sagt i dypt alvor. Det ble i stedet litt sviming, mye nerver, og enkelte replikker understreket med Dirch Passer-lydeffekter av far.
Og så skjedde det som skulle skje: Buskis-tendensene i begynnelsen forsvant, sakte men sikkert. Det strammet seg til. Det som hadde vært absurd og ganske morsomt til å begynne med, ble mer og mer alvorlig.
Det er så godt å få ristet litt på oppfatningene sine, å se noen ta det man har gjort, og så lage noe helt annet av det. Noe helt uventet.
Jeg måtte bare bestemme meg for å ta det som ble servert som det var: Et forsøk, der noe stemte, noe var (i mitt hode) helt galt, et stykke som sjanglet av gårde, der det skulle vært stramt.
Den som satt ved siden av meg fortalte meg etterpå at jeg hadde sett rørt ut.
Hun hadde nok rett i det.
Så alt i alt: En god, rar opplevelse.
Men jeg håper at hvis noen vil gjøre noe mer på det, så kan det kanskje nærme seg det bildet jeg har i hodet.
Kanskje jeg i så fall bør møte opp på prøvene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar