Barnebokminne

Hans Petter skriver om en spesiell bok (eller egentlig en haug med bøker) på Barnebokkritikk.

Hvorfor jeg er bibliotekar ...

Eli har tydeligvis fått det for seg at å spørre om min vei til bibliotekaryrket (og mine tanker rundt det å være bibliotekar) var en smart ting å gjøre.
Ja ja ... Jeg har forsøkt å svare etter beste evne. Håper det er bra nok for deg, Eli!

1. Hvorfor begynte du på bibliotekstudiet?
Var alltid innom biblioteket i Nittedal i oppveksten, men da jeg var ferdig med arbeidsuka på Deichman på Frogner (samme uka Lennon ble skutt), var jeg fast bestemt på at bibliotekar skulle jeg i hvert fall aldri bli!
Etter flere år som lagerarbeider (et høydepunkt var jo da jeg var vikar på Hakon-lageret på Skårer og fikk beskjed om at hvis jeg søkte, så kunne jeg nok få fast jobb og det jeg tenkte var "Ja, det er jo det jeg har drømt om. Gitt") bestemte jeg meg for at jeg måtte komme meg litt høyere i hierakiet, så jeg søkte på UIO (statsvitenskap) og bibliotekhøgskolen, og kom inn begge steder.
Hvorfor valgte jeg det siste? Fordi jeg innbilte meg at miljøet var mindre der, og det var noe jeg foretrakk. Det var i hvert fall ikke noe jeg angret på. Selv om jeg oppdaget at katalogisering virkelig får fram det verste i folk.

2. Hvor og hva jobber du med i dag?
Jobber ved Eidsvoll bibliotek som barne- og ungdomsbibliotekar.

3. Hva brenner du for i jobben din?
Får litt prestefølelse når man snakker om å brenne for noe, men er jo mest opptatt av formidlingsbiten. Føler meg alltid ekstremt oppløftet etter å ha besøkt en skoleklasse, og kan flyte ganske lenge på det.

4. Hva ville du jobbet med om du ikke var bibliotekar?
Da ville jeg nok ha gjort det samme som jeg gjør nå, bortsett fra at jeg ikke hadde jobbet som bibliotekar.

Klassebesøk

Har akkurat hatt besøk av en 3. klasse, og om ikke annet kom vi fram til følgende konklusjon når det gjelder å lese bøker på vei hjem fra biblioteket:

* man bør ikke kjøre moped
* man bør ha hjelm
* ellers er det lett å kræsje med en lastebil
* som blir kjørt av rektor

Slike ting er alltid like oppklarende.

[Oppdatering, kl. 14.13: Denne bloggen ble plutselig infisert av UnniLindellsUngersiersåutroligmyefestligdu-viruset. Det ser ut til at det nå er ordnet opp i problemet. Dette er ting som ikke skal skje, og jeg tar selvfølgelig skikkelig selvkritikk. Nei, jeg tar ikke bare selvkritikk - jeg legger meg flat!]

Veldig fornøyd nå

Godt å se at Kristiansand kommune har bestemt seg for å gi ungdommen kvalitetslitteratur.

For en god start på uka!

Etter å ha vært muggen ei hel uke, oppdaget jeg i går at mailen min har flyttet til ny server ... og dermed har all eposten min for de siste årene forsvunnet. Pft!
"Fyll inn her og fyll inn der, så får du den gamle eposten din," sier de, og da gjør jeg jo det. Men får jeg trykket på OK, som bekrefter opplysningene som ville gi meg tilgang til min gamle epostkonto? Å, nei da!
"Da er det muligens du som har gitt feil opplysninger," får jeg beskjed om.
Blæ!

Og så oppdager jeg at det står en artikkel på VG-nett, der de skriver om at mannen som er tiltalt for å ha drept en spansk patolog, rømte fra Brøset regionale sikkerhetsavdeling og ble tatt 20 minutter seinere.
Og hvilket bilde brukte de for å illustrere saken? Jo, et bilde av den avdøde, naturligvis!

Har en følelse av at enkelte folk på desken tar seg en lang dusj etter jobben, men av en eller annen merkelig grunn blir de aldri skikkelig reine.

[Og like før jeg rekker å få postet dette innlegget får jeg beskjed om at alt er fikset ... og der er de! Alle mailene mine. Så takk til support og "love and kisses to all your pink parts", som man en gang sa det i en veldig dårlig film.]

Tagging meg her og tagging meg der

Eirik har tagget meg (takk skal du ha, du!):

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

OK. Den boka som lå aller nærmest, var “Tillitsmannen” av Einar Gerhardsen, men siden den ikke er på mer enn 103 sider, måtte jeg gå til bok nr. 2 i haugen: ”Bortført” av Trude Brænne Larssen (bok nr 1 i serien ”Rimfrost”):

Det lå en eim av mugg i luften, som selv ikke den tunge duften av lut, såpe og urter kunne skjule.
Rime ble halvt dyttet, halvt trukket ut på golvet. I neste nå ble hempene på overserken rykket opp, og de to kvinnene begynte å hale plaggene av henne, uten å ta hensyn til motstanden hennes.

Ytrelid, brodern, Eli, Rolf Steinar og Ove kan hermed regne seg som tagget.

Anmeldelse i Stavanger Aftenblad

Jeg har en skikkelig morsom uke nå, dere!
I dag ble "HoneyBunny" anmeldt i Stavanger Aftenblad (ikke lagt ut på nett) under tittelen "Snille gutter liker slemme jenter" ... og Kine Hult liker ikke boka, hun heller.

Anmeldelse i Aftenposten

Og dermed var "HoneyBunny" anmeldt i dagens Aftenposten (ikke lagt ut på nett), og Kaja Korsvold var ikke særlig begeistret ... for å si det pent.
Men språket var godt - om ikke annet.

[Oppdatering 14.08: Takk til Harald for opplysningen om at anmeldelsen nå ligger ute på nettet. You made my day, Harald!]

En god ettermiddag

Skygge på verandaen, sterk, sterk pulverkaffe, "Out Walked Mel" i én jafs, og Brian McBride i bakgrunnen ...

[Oppdatering, kl. 21.52. … og siden jeg var så godt i gang og sola nesten var gått ned og det var svalt på verandaen, fant jeg fram "Mølleland", som har ligget noen måneder i en banankasse nede i en kjeller (før jeg fant den ved en tilfeldighet da jeg var på jakt etter … noe annet), og leste den i en stor jafs. Jeg jafser i meg bøker for tida. Det kan umulig være sunt. Fascinerende med sine halve samtaler og tilsynelatende faktaopplysninger (ja, jeg måtte sjekke om det eksisterer en filmregissør ved navn Milorad P. Andersson), og med et par historier som var forferdelige, men veldig gode. Gode fordi de var forferdelige. Flott bok.]

Hva lokalpressen skrev ...

I dag sto intervjuet på trykk i lokalavisa.
Overskrift?
"- Mer klining"

Jepp.

"Kort og god ungdomsbok"

Kort anmeldelse av "HoneyBunny" i dagens Fredrikstad Blad.

Mail til min redaktør

"Hei!

Veit ikke om du har fått med deg anmeldelsen på Barnebokkritikk.
Hassan er tydeligvis en klisjé, siden han er småkriminell innvandrer. Hm. Kan ikke huske at han gjorde noe særlig kriminelt i boka (bortsett fra å feste og sloss litt for mye, og det som foregår inne i hodet til Steinar), og det eneste som befester etnisiteten hans er navnet[1] og ingenting annet ... Så neste gang skal jeg kalle antagonisten Hasse, og VIPS! så er det ikke en klisjé lenger. Eller kanskje Hans, siden Hasse ville gi inntrykk av at den småskumle har svensk opprinnelse, og det er jo ikke bra. "






[[1] Bortsett fra i en scene der han snakker med broren sin på et språk Steinar ikke skjønner.]

Og så har man snakket med lokalpressen …

og som vanlig husker jeg ikke et ord av det jeg sa, så jeg frykter det verste når det gjelder hva som kommer på trykk.
Har en stygg følelse av at overskriften kommer til å bli ”- Det må bli mer klining!”

YES!!!

Etter 8 måneder kan Laberg begynne å senke skuldrene.
Ny sjef!

HP på tur

Så har Hans Petter vært på tur, denne gangen til Jessheim der jeg skulle være en inspirerende forfatter på Nordby ungdomsskole.
Hvor inspirerende jeg var aner jeg ikke, men det var i hvert fall en gjeng med flotte ungdommer som hørte på, og de hadde en del de skulle ha sagt – og sa det.

Men å stå og snakke for 2 x 65 elever i to ganger 45 minutter er forholdsvis slitsomt.
Det blir vegetering resten av kvelden, hvilket vil si … som en helt vanlig kveld.

Promotering av bok

Etter at boka mi kom ut den 20. februar (regner med at alle har fått med seg det, og for de som ikke har gjort det: BOKA MI KOM UT 20. FEBRUAR!), har det vært forholdsvis stille.
Så derfor må man tenke alternativt.
Av en eller annen grunn trodde jeg at å snekre sammen en video ville føre til stor interesse, men det er tydelig at her er det bruk for profesjonell hjelp.
Jeg kan ikke surre rundt som det glade amatør lenger.


(med en lenke til videoen)


[Edit 13/3. Og ikke før har jeg klaget ferdig før jeg ser at elis lesebabbel har skrevet om boka. Fine greier]

Og dermed var den ferdig

Etter en uke i sydlige strøk … Ja, Laberg har vært i Spanien, t.o.m i faen-så-mange-utlendinger-det-er-her’a!-delen av Spania, nemlig Torrevieja.
En uke med fra overskyet til ett og annet solgløtt, og Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet som lesestoff (en bok som har stått i bokhylla mi en stund, og som jeg bestemte meg for at jeg måtte lese, av en eller annen grunn, men måtte jeg egentlig lese den? ja, jeg leste den i hvert fall, og ærlig talt skuffet den meg en smule. Altfor lang og altfor kås- og doserende om bilder av Kristus på korset opp gjennom tidene (mot slutten leste jeg på rein trass, og det er jo ikke så bra) – og hvor mange ganger kan man egentlig bruke uttrykket ”å bli myk i magen” om en forelskelse?), som etter hvert ble overtatt av JT LeRoys Sarah (kjøpt for 13 Euro på Skandinavisk Senter, eller som det heter her nede: Little Jessheim), som jeg bare har lest noen sider av og … begynner det ikke å bli litt klisjé med alle disse white trash-romanene fra USA? Det er noe monotont over det … Men nå har jeg ikke lest den ferdig … Kanskje jeg skal gjøre det en gang.

Og så kommer jeg hjem, og der er den – HoneyBunny - fiks ferdig i et ganske stilig omslag.

Nå er det bare å vente på at forlaget mitt husker på å nevne den på hjemmesiden sin.


Og for de som ikke har fått det med seg, ligger det en hjemmesnekra video ute på nettet der Laberg leser - akkompagnert av Thomas Andersen.

Klamsnabel på en fredag

Om en fobi … og Sørlandets litteraturpris

Nei, det er kanskje ikke en fobi, men det ligner veldig. Jeg har i hvert fall store problemer med å ta bilder av folk i plenum.
Man sitter der og ser på noen som snakker på en scene, og det er fullt av folk i salen, og så bestemmer man (og med man mener jeg jeg) seg for å ta noen bilder. De kunne være fine å ha. Et minne. Kanskje jeg kunne legge dem ut på bloggen.

Så da tar man i pausen ut sitt lille digitalkamera, og når hun som sitter på raden foran ser hva man driver med, sier man, litt spøkefullt: ”Pressen er til stede”, og hun svarer: ”Å, kommer du fra pressen?”, og dermed må man begynne å forklare at nei da, nei da, jeg kommer ikke fra noen avis, tenkte jeg bare skulle ta noen bilder.

Og digitale kameraer piper.
De gir fra seg små pip hver gang man trykker på en knapp, forsøker å zoome inn (pip-pip-pip-pip). Og man befinner seg i en kino, og det er god akustikk, og man er sikker på at pipet kan høres på bakerste rad, og hver gang man tar et bilde, lager kameraet en sånn gammeldags ”ta bilde”-lyd ... ikke lett å forklare, men hvis man ikke hadde hørt pipet, ville man i hvert fall ha hørt det når selve bildet blir tatt.
Blits kan man bare glemme. Ikke nok med at man skal bråke med kameraet, hvis man ikke skal begynne å blitse også. Da kommer de man tar bilde av til å bli forstyrret.
De sitter der og snakker og plutselig blinker det til, og de tenker:
Hva var det? Er det noen som tar bilder? Hvorfor i helvete blir det tatt bilder? Hvem er det? Jeg slutter å snakke nå, jeg vil vite hvem som tok det bildet!

Uansett, jeg var til stede på et bokbad i Lyngdal i går. I forbindelse med at Sørlandets litteraturpris blir delt ut for 7. gang, reiser noen av forfatterne + bademester ”Sleepy-Fred” Arthur Asdal rundt i Agderfylkene og blir presentert og presenterer seg selv.
De forfatterne som er nominert i år er Line Baugstø, Hege Storhaug, Bjarte Breiteig, Øystein Lønn og Lene Wikander.
Av de fem var de tre sistnevnte på plass i Sal 2, Skreli amfi i Lyngdal kulturhus i går kveld.

Og det ble en flott kveld. 27 personer møtte opp, og det var visstnok flere enn i Kristiansand (de blaserte byblærene!) – men sånn er det når man har en mann som Petter ved biblioteket som får en egen, litt gal glød i øynene, når han snakker om markedsføring.

Vi fikk høre Lønn som snakket (amerikanerne har et godt uttrykk for det Lønn drev på med: ramblin’ on - Lønn avsluttet flere av tankerekkene sine med et: Men hva var det du spurte om igjen?) om sine reiser på 50- og 60-tallet på et spørsmål fra Asdal om han så annerledes på Norge siden han hadde reist så mye, Wikander fortalte om sitt opphold på Jamaica (der handlingen i boka hennes foregår – og hun ble visstnok skutt i beinet ved et tilfelle fordi noen trodde at hun var CIA-agent), og Breiteig snakket om det året han hadde fått stipend og skulle bo i Paris og skrive … og ikke fikk gjort noe i det hele tatt.

Kort sagt, det var en kveld med mange kloke ord om å se Norge utenfra og om forskjellige skriveprosesser. Og jeg tok bilder. Noen i hvert fall.
Jeg tok dem uten blits, fordi på det ene der jeg brukte det, minnet Lønn om the brother of Satan.
Derfor ser Bjarte Breiteig ut som et omvandrende Francis Bacon-bilde, men det får ikke hjelpe.

Inspirerende var i hvert fall kvelden, og jeg fikk lyst til å skrive en novelle igjen. Det er kanskje på tide å gjøre det nå.

Holy Toy på en fredag