Og dermed kom tilbakemeldingen på dramamanuset og den var, ikke uventet, ikke utpreget positiv. Formatet passet dårlig, og en mulighet for å utvide det (skrive lenger) kunne de heller ikke se at det var. Men manuskonsulenten hadde et par gode, konstruktive råd.
Derfor tenker jeg nå alternativt. Jeg må kutte ned, slå sammen, utvider en sidehistorie eller to, og hvis det blir som man håper, kan det etter hvert sendes av gårde til en spillefilmkonsulent. Men det er det med framdrift, da. Og så har man også spørsmål som: er dette for smalt? Hvor mange kan være interessert i å se det? Og mens jeg kjente at jeg fullstendig mistet alt som het overskudd når det gjaldt å skrive drama, fortsatte jeg ufortrødent på ungdomsboka, som blir stadig lenger, og snart må slutten komme, og jeg må begynne å kutte, kanskje vise til redaktøren, få kommentarer og skumle spørsmål tilbake …
En merkelig dag, dette. Dramamanuset smalt rett inn i veggen samtidig som skrivingen av ungdomsbok har gått lett. Jeg sitter bak mørke persienner og ute skinner visstnok sola.
4 kommentarer:
Hva kan man si? Annet en, stå på.
Det var meg, ja. Kledelig anonym og beskjeden.
Jeg har jo blitt refusert såpass mange ganger opp gjennom årene at det ikke akkurat er blitt en vane, men jeg blir i hvert fall ikke knekt av at noen kanskje ikke ser muligheter i den teksten som ligger foran dem.
Det er sannsynligvis ikke noen særlig større mulighet for at det blir laget som spillefilm, men man må jo bare prøve.
Du er alltid beskjeden, Petter. Nesten plagsomt. ;)
Legg inn en kommentar