Teksten er skrevet på bakgrunn av et handlingsreferat jeg fant.
Ja.
Noe må man jo finne på.
"Sulten!" av Knut Hamsun
søndag, juni 23, 2013
Knut Hamsun som billedbok
Jeg har laget min bildefortelling nr to til denne bloggen, og denne gangen er den basert på Knut Hamsuns klassiker "Sult" - en bok jeg ennå ikke har lest.
Teksten er skrevet på bakgrunn av et handlingsreferat jeg fant.
Ja.
Noe må man jo finne på.
"Sulten!" av Knut Hamsun
Teksten er skrevet på bakgrunn av et handlingsreferat jeg fant.
Ja.
Noe må man jo finne på.
"Sulten!" av Knut Hamsun
torsdag, mai 02, 2013
En bok funnet i en bruktbutikk
Når man gir ut en bok, vil man også gjerne gi bort noen eksemplarer.
Man får et visst antall bøker fra forlaget, og så fordeler man dem til de vennene man har. Skribler kanskje en liten hilsen på tittelbladet, noen ganger bare Til ... Fra Hans Petter, før de sendes av gårde med posten, eller gis i hånden.
Om boka noen gang blir lest, veit man ikke, men man har i hvert fall gitt den.
Denne boka betyr mye for meg og jeg vil at du skal ha den.
Etter noen år får man beskjed fra forlaget at nå skal boka ut av forlagets lister.
Eksemplarene de har igjen skal destrueres, men før de gjør det, får forfatteren tilbud om å ta over så mange som han bare vil. Så da sitter man med esker fulle av bøker som man ikke aner hva man skal gjøre med. Man har ikke flere venner, og det er ingen som lurer på om de kanskje kan kjøpe en bok.
Men en tittel har jeg nesten ingen eksemplarer av: "Biter av en historie". Min første bok.
Av en eller annen grunn falt det meg ikke inn at jeg kanskje skulle ta imot tilbudet om å overta x antall eksemplarer før boka gikk i ovnen. Jeg har ingen unnskylding. Jeg var ung, jeg har egentlig aldri vært spesielt intelligent. Jeg trodde boka skulle vare for evig.
Så derfor har jeg av og til vært innom antikvariater på nettet for å kjøpe "Biter av en historie" til meg selv.
Jeg har ikke så mange. Tre? Fire? De ligger i en eske et sted.
I dag dukket det opp et eksemplar av boka. I en brukthandel på Råholt, av alle steder.
Hun som fant den der (som jeg er gift med), kjøpte boka, og når hun kom hjem sa hun:
"Du må åpne den. Se hva som står der!"
Og jeg åpnet, og jeg leste.
Der var navnet.
Navnet på en god venn som døde ikke lenge før min andre bok kom ut.
Til ...
Fra Hans Petter.
Ikke noe mer.
De siste setningene i "En vandring i solen" av Stig Claesson er et sitat av Robert Browning (som Claesson sannsynligvis gjenga etter hukommelsen, siden det ikke er ordrett).
Jeg brukte de samme setningene som et motto i min andre bok:
Name and date moss hides from spelling;
But though corpses rot obscurely
Ghosts escape
Man får et visst antall bøker fra forlaget, og så fordeler man dem til de vennene man har. Skribler kanskje en liten hilsen på tittelbladet, noen ganger bare Til ... Fra Hans Petter, før de sendes av gårde med posten, eller gis i hånden.
Om boka noen gang blir lest, veit man ikke, men man har i hvert fall gitt den.
Denne boka betyr mye for meg og jeg vil at du skal ha den.
Etter noen år får man beskjed fra forlaget at nå skal boka ut av forlagets lister.
Eksemplarene de har igjen skal destrueres, men før de gjør det, får forfatteren tilbud om å ta over så mange som han bare vil. Så da sitter man med esker fulle av bøker som man ikke aner hva man skal gjøre med. Man har ikke flere venner, og det er ingen som lurer på om de kanskje kan kjøpe en bok.
Men en tittel har jeg nesten ingen eksemplarer av: "Biter av en historie". Min første bok.
Av en eller annen grunn falt det meg ikke inn at jeg kanskje skulle ta imot tilbudet om å overta x antall eksemplarer før boka gikk i ovnen. Jeg har ingen unnskylding. Jeg var ung, jeg har egentlig aldri vært spesielt intelligent. Jeg trodde boka skulle vare for evig.
Så derfor har jeg av og til vært innom antikvariater på nettet for å kjøpe "Biter av en historie" til meg selv.
Jeg har ikke så mange. Tre? Fire? De ligger i en eske et sted.
I dag dukket det opp et eksemplar av boka. I en brukthandel på Råholt, av alle steder.
Hun som fant den der (som jeg er gift med), kjøpte boka, og når hun kom hjem sa hun:
"Du må åpne den. Se hva som står der!"
Og jeg åpnet, og jeg leste.
Der var navnet.
Navnet på en god venn som døde ikke lenge før min andre bok kom ut.
Til ...
Fra Hans Petter.
Ikke noe mer.
De siste setningene i "En vandring i solen" av Stig Claesson er et sitat av Robert Browning (som Claesson sannsynligvis gjenga etter hukommelsen, siden det ikke er ordrett).
Jeg brukte de samme setningene som et motto i min andre bok:
Name and date moss hides from spelling;
But though corpses rot obscurely
Ghosts escape
fredag, januar 11, 2013
Oppringt fra ukjent nummer
Av prinsipp tar jeg aldri telefonen hvis jeg ikke kjenner igjen nummeret, og det gjorde jeg ikke denne gangen heller.
Jeg satt med telefonen i hånda og den ringte og ringte og ville ikke gi seg. Før den til slutt ble stille, og jeg gjorde et SMS-søk for å finne ut hvem som hadde ringt.
Cappelen Damm.
Men hvem på Cappelen Damm?
Ikke redaktøren min i hvert fall, det kunne jeg se. Hun har et helt annet telefonnummer.
Så da ble det til at jeg søkte på nettet uten å komme noe nærmere, før jeg gikk inn på Cappelen Damm sin side for å sjekke, uten å komme noe nærmere, før jeg søkte på redaktørens navn og fant ut at: jøss, det var jo hun som hadde ringt!
Tydeligvis er jeg så sjelden i kontakt med forlaget at man rekker å bytte nummer mellom hver gang hun eller jeg ringer.
Og det blir bok til høsten.
Foreløpig med en arbeidstittel som kanskje kan fungere som en ordentlig tittel, pluss at det er noe språk som må pusses og finpusses.
Men det blir bok. Noe jeg ikke trodde for et år siden.
Jeg satt med telefonen i hånda og den ringte og ringte og ville ikke gi seg. Før den til slutt ble stille, og jeg gjorde et SMS-søk for å finne ut hvem som hadde ringt.
Cappelen Damm.
Men hvem på Cappelen Damm?
Ikke redaktøren min i hvert fall, det kunne jeg se. Hun har et helt annet telefonnummer.
Så da ble det til at jeg søkte på nettet uten å komme noe nærmere, før jeg gikk inn på Cappelen Damm sin side for å sjekke, uten å komme noe nærmere, før jeg søkte på redaktørens navn og fant ut at: jøss, det var jo hun som hadde ringt!
Tydeligvis er jeg så sjelden i kontakt med forlaget at man rekker å bytte nummer mellom hver gang hun eller jeg ringer.
Og det blir bok til høsten.
Foreløpig med en arbeidstittel som kanskje kan fungere som en ordentlig tittel, pluss at det er noe språk som må pusses og finpusses.
Men det blir bok. Noe jeg ikke trodde for et år siden.
torsdag, november 08, 2012
Klamsnabel på Verkstedet
Litt ullen lyd, kanskje, men god stemning var det.
Den som er ansvarlig for det til tider ekstremt nærgående kameraarbeidet er min alltid hardt arbeidende bror. Godt jobba!
”Hallo kong alkohol”
”Inn i skyggen”
fredag, oktober 19, 2012
Der var den!
(oversettelse: Femke Blekkingh-Muller)
onsdag, august 29, 2012
Mitt fiktive liv som skurk
Noen ganger har jeg litt for seint for det.
Som barne- og ungdomsbibliotekar er det bøker jeg burde ha lest, men så rekker jeg det ikke, eller så er det andre ting å gjøre.
Ting kan komme i veien.
Bøker kan bli glemt.
Da var det egentlig greit at en låner (som bor ikke så mange husene unna meg) fnisende fortalte meg om en bok som vedkommende gjerne ville fornye lånetiden på:
"Bambusskudd i mørket" av Bjørn Ingvaldsen.
Det var via denne låneren jeg oppdaget en helt ukjent side ved meg selv.
Nei
For å unngå å havne i en Knausgård-debatt, så kan man vel si at det ikke er snakk om meg i sitatet under.
Eller er det?
[Oppdatering: Og dermed er det oppklart. Forfatteren av boka etterlyste på Facebook forslag til skurkenavn. Jeg foreslo at han kunne hete Hans Petter Laberg. Og det var det. Ikke greit å ha dårlig hukommelse.]
Som barne- og ungdomsbibliotekar er det bøker jeg burde ha lest, men så rekker jeg det ikke, eller så er det andre ting å gjøre.
Ting kan komme i veien.
Bøker kan bli glemt.
Da var det egentlig greit at en låner (som bor ikke så mange husene unna meg) fnisende fortalte meg om en bok som vedkommende gjerne ville fornye lånetiden på:
"Bambusskudd i mørket" av Bjørn Ingvaldsen.
Det var via denne låneren jeg oppdaget en helt ukjent side ved meg selv.
Nei
For å unngå å havne i en Knausgård-debatt, så kan man vel si at det ikke er snakk om meg i sitatet under.
Eller er det?
[Oppdatering: Og dermed er det oppklart. Forfatteren av boka etterlyste på Facebook forslag til skurkenavn. Jeg foreslo at han kunne hete Hans Petter Laberg. Og det var det. Ikke greit å ha dårlig hukommelse.]
torsdag, august 23, 2012
"Ikke gjør det"
Og dermed er det offisielt: "Ikke gjør det", skrevet av undertegnede, er blant de åtte stykkene som er blitt plukket ut til å vises på Norsk Dramatikkfestival neste år.
Hvis man vil lese mer om det, er det bare å følge denne lenken til Scenekunst.
Hvis man vil lese mer om det, er det bare å følge denne lenken til Scenekunst.
torsdag, juni 14, 2012
Hvor er min alkohol / hvor er cayenne / salig er den som sa / hvor jeg har gjemt henne
Et år der det har surret og gått med skriveprosjektene, noen jobbes med, noen er i limbo, mens andre er blitt brent ute på gårdsplassen.
Men noe har man da fått gjort, og det er å forsøke å holde stødig takt i Klamsnabel.
I fjor spilte vi inn 4 låter på Fjellhamar, i et stort lokale med dype sofaer og mye dødtid.
Lars Erik Christensen ordnet lyd og godsnakket med lunefullt innspillingsutstyr,og Robin S. Rengård snekret sammen et slående cover, og den tsjekkiske fabrikken (populært kalt Svetlana) har fått presset lyd ned i rillene, en tatovert elefant på noen stykker papp og deretter sendt hele greia av gårde til Norge.
Skiva, som kommer ut på vinyl, har tittelen «Snabel, blodig snabel», og hvis man vil høre hvordan dette låter, er «Ondt blod» et godt sted å starte.
Men noe har man da fått gjort, og det er å forsøke å holde stødig takt i Klamsnabel.
Lars Erik Christensen ordnet lyd og godsnakket med lunefullt innspillingsutstyr,og Robin S. Rengård snekret sammen et slående cover, og den tsjekkiske fabrikken (populært kalt Svetlana) har fått presset lyd ned i rillene, en tatovert elefant på noen stykker papp og deretter sendt hele greia av gårde til Norge.
Skiva, som kommer ut på vinyl, har tittelen «Snabel, blodig snabel», og hvis man vil høre hvordan dette låter, er «Ondt blod» et godt sted å starte.
onsdag, mai 09, 2012
Når det butter (og det gjør det)
Jeg merker at jeg har gnålt litt om denne teksten min, Den som var en roman, så var den en innsendt roman, deretter en refusert roman, før den ble ti sider og begynnelsen på en ny roman.
Det nye forsøket ble sendt inn til forlaget like før påske, og så var det bare å vente på tilbakemeldingen. Og den kom. Og den var bedre. Mye bedre. Redaktøren så faktisk noe av verdi i teksten. Den hadde fått en nødvendighet som den andre ikke hadde. Men den henger ennå ikke helt sammen. Handlingen springer, viktige personer forsvinner, enkelte personer framstår som postulater (det sies at de er viktige, men vises ikke hvorfor de er viktige). Slutten kom for brått.
Kort sagt, det var en del å ta tak i. Og nå tar jeg tak i det. Problemet er at det som skrives ikke er noe bra. Jeg vil at teksten skal danse Svanesjøen, men alt jeg skriver ender opp som Svanesjøen iført cloggs. Det er ikke bra. Kanskje det kan bli det.
Da er det veldig greit å lese blogger som forteller en at man ikke er alene. Ingelin skriver mye bedre om dette enn jeg.
Jeg klør meg i hodet til fullmånen kommer fram. Jeg drikker kaffe og forsøker å tyde mine håndskrevne notater. De var gode i går. De er ikke gode i dag.
Teksten var nødvendig. Det er den fremdeles, men jeg er redd for at den skal ende opp som en hakkete, usmidig samling påstander som ingen andre vil lese.
Min eneste trøst er at sånn er det hver gang, og det har da gått på et vis da også. En annen historie som har begynt å få liv og form, må vente. Drama-manuset som jeg var kommet godt i gang med, blir ikke ferdig på denne siden av nyttår.
Sånn er det. Sånn må det bare være.
Det nye forsøket ble sendt inn til forlaget like før påske, og så var det bare å vente på tilbakemeldingen. Og den kom. Og den var bedre. Mye bedre. Redaktøren så faktisk noe av verdi i teksten. Den hadde fått en nødvendighet som den andre ikke hadde. Men den henger ennå ikke helt sammen. Handlingen springer, viktige personer forsvinner, enkelte personer framstår som postulater (det sies at de er viktige, men vises ikke hvorfor de er viktige). Slutten kom for brått.
Kort sagt, det var en del å ta tak i. Og nå tar jeg tak i det. Problemet er at det som skrives ikke er noe bra. Jeg vil at teksten skal danse Svanesjøen, men alt jeg skriver ender opp som Svanesjøen iført cloggs. Det er ikke bra. Kanskje det kan bli det.
Da er det veldig greit å lese blogger som forteller en at man ikke er alene. Ingelin skriver mye bedre om dette enn jeg.
Jeg klør meg i hodet til fullmånen kommer fram. Jeg drikker kaffe og forsøker å tyde mine håndskrevne notater. De var gode i går. De er ikke gode i dag.
Teksten var nødvendig. Det er den fremdeles, men jeg er redd for at den skal ende opp som en hakkete, usmidig samling påstander som ingen andre vil lese.
Min eneste trøst er at sånn er det hver gang, og det har da gått på et vis da også. En annen historie som har begynt å få liv og form, må vente. Drama-manuset som jeg var kommet godt i gang med, blir ikke ferdig på denne siden av nyttår.
Sånn er det. Sånn må det bare være.
torsdag, mars 29, 2012
Manuskripter, manuskripter, manuskripter
Dermed er tre manuskripter sendt inn til to forskjellige steder.
De to første må jeg nok vente en god stund før jeg får beskjed om det holder eller ikke, det tredje startet som et refusert manus som jeg kuttet ned til 8 sider … med andre ord: Jeg begynte på nytt.
Ble det bedre?
Å, ja.
Ble det bra nok?
Se, det er en helt annen sak. Jeg må jo mene det, men det er alltid en usikkerhet der. Har jeg klart å få det som skranglet rundt inni skallen min ut på papiret slik at det er blitt forståelig for andre enn meg?
Jeg tror det. Jeg håper det.
Nå må jeg vente.
Den som skal lese det har fått det for seg at hun skal ha påskeferie.
For meg blir det sannsynligvis langfredag hele uka.
De to første må jeg nok vente en god stund før jeg får beskjed om det holder eller ikke, det tredje startet som et refusert manus som jeg kuttet ned til 8 sider … med andre ord: Jeg begynte på nytt.
Ble det bedre?
Å, ja.
Ble det bra nok?
Se, det er en helt annen sak. Jeg må jo mene det, men det er alltid en usikkerhet der. Har jeg klart å få det som skranglet rundt inni skallen min ut på papiret slik at det er blitt forståelig for andre enn meg?
Jeg tror det. Jeg håper det.
Nå må jeg vente.
Den som skal lese det har fått det for seg at hun skal ha påskeferie.
For meg blir det sannsynligvis langfredag hele uka.
fredag, mars 09, 2012
Oppdatering
Manisk skriving i februar. Et opprinnelig manus som ble refusert og deretter kuttet ned til ti sider.
Bedre å begynne på nytt.
Skrive i vei, men i en annen retning.
Ny fil opprettet 29. januar 2012, 20:40:39.
Nå er det 9. mars, og de ti sidene er 107 sider. Til meg å være er det mye tekst på kort tid.
Men er det blitt noe bedre? For en gangs skyld har jeg latt en person jeg stoler på lese teksten mens den er blitt til, og denne personen lurer på hva som skal skje med personene i teksten, hvordan det skal ende.
Hvordan skal det ende?
Jeg er ikke der ennå, men jeg nærmer meg. Det eneste jeg veit er at det blir en kort og kompakt historie.
Men det går tråere nå, merker jeg. Det som har vært 1000 ord per dag en lang stund, begynner å bli vanskeligere å nå.
Fem hundre i dag. Fem hundre i morgen.
Jobbe mer til uka. Lese gjennom.
For første gang på lenge har det vært gøy å hakke ned en historie. Og det er vel det som er det viktigste, er det ikke – bare å gjøre det?
Så får man se om den er verdt noe for noen andre enn meg.
Bedre å begynne på nytt.
Skrive i vei, men i en annen retning.
Ny fil opprettet 29. januar 2012, 20:40:39.
Nå er det 9. mars, og de ti sidene er 107 sider. Til meg å være er det mye tekst på kort tid.
Men er det blitt noe bedre? For en gangs skyld har jeg latt en person jeg stoler på lese teksten mens den er blitt til, og denne personen lurer på hva som skal skje med personene i teksten, hvordan det skal ende.
Hvordan skal det ende?
Jeg er ikke der ennå, men jeg nærmer meg. Det eneste jeg veit er at det blir en kort og kompakt historie.
Men det går tråere nå, merker jeg. Det som har vært 1000 ord per dag en lang stund, begynner å bli vanskeligere å nå.
Fem hundre i dag. Fem hundre i morgen.
Jobbe mer til uka. Lese gjennom.
For første gang på lenge har det vært gøy å hakke ned en historie. Og det er vel det som er det viktigste, er det ikke – bare å gjøre det?
Så får man se om den er verdt noe for noen andre enn meg.
mandag, februar 20, 2012
Starter på nytt III
Nei, jeg skal ikke begynne å bekymre meg for om skrivingen går for lett, selv om det selvfølgelig er fristende å gjøre det, og jeg gjør det både titt og ofte, ofte med god grunn, men før jeg ante ordet av det hadde ti sider blitt nesten sytti sider, og historien er tydeligere denne gangen, selv om jeg ikke aner hvordan dette kommer til å ende, verken skrivingen eller historien, men det er noe med å sette seg til maskinen og ha en idé om hva man skal skrive, oppdage at det er et språk der som driver historien videre, noe som ikke var der sist.
Med versjon 1 av teksten gikk jeg og mislikte den helt til jeg faktisk leste det jeg hadde skrevet, og så at det var noe der.
Problemet var at det ikke hang sammen. Det var noen gode enkeltscener, men det ble ikke en historie man MÅTTE lese. Er det det nå? Om ikke annet er det for meg en historie jeg i større grad MÅ skrive, og da får det blir som det blir.
Jeg har satt en deadline for meg selv: 1. mars.
Når jeg kommer dit, skal jeg se hvor mye jeg har igjen. Da må jeg nesten ha en slutt i hodet. Kanskje jeg dessuten behøver bare å kutte 50 % av teksten, før jeg jobber videre.
Kanskje den aldri blir ferdig.
Med versjon 1 av teksten gikk jeg og mislikte den helt til jeg faktisk leste det jeg hadde skrevet, og så at det var noe der.
Problemet var at det ikke hang sammen. Det var noen gode enkeltscener, men det ble ikke en historie man MÅTTE lese. Er det det nå? Om ikke annet er det for meg en historie jeg i større grad MÅ skrive, og da får det blir som det blir.
Jeg har satt en deadline for meg selv: 1. mars.
Når jeg kommer dit, skal jeg se hvor mye jeg har igjen. Da må jeg nesten ha en slutt i hodet. Kanskje jeg dessuten behøver bare å kutte 50 % av teksten, før jeg jobber videre.
Kanskje den aldri blir ferdig.
tirsdag, februar 07, 2012
Starter på nytt II
Jeg hadde 20 sider tekst, og en vag idé om hva som skulle skje. I dag er de 20 sidene blitt 52 sider. Til meg å være er det mange sider på kort tid. For mange? For fort?
Jeg begynner å nærme meg den i overkant spennende fasen der jeg ser om dette bærer eller går lukt til helvete.
Foreløpig … foreløpig bærer det.
Det er bare å kjøre på.
Jeg har satt en deadline for meg selv (noe jeg veldig sjelden gjør), med et håp om å holde trøkket oppe, og utvikle denne historien som har det samme utgangspunktet som den forrige, men som har tatt av i en helt annen retning.
Akkurat nå er dette den beste jobben som finnes.
Om noen dager kan det godt hende jeg mener det stikk motsatte.
Jeg begynner å nærme meg den i overkant spennende fasen der jeg ser om dette bærer eller går lukt til helvete.
Foreløpig … foreløpig bærer det.
Det er bare å kjøre på.
Jeg har satt en deadline for meg selv (noe jeg veldig sjelden gjør), med et håp om å holde trøkket oppe, og utvikle denne historien som har det samme utgangspunktet som den forrige, men som har tatt av i en helt annen retning.
Akkurat nå er dette den beste jobben som finnes.
Om noen dager kan det godt hende jeg mener det stikk motsatte.
torsdag, februar 02, 2012
søndag, januar 29, 2012
Starter på nytt
Noen ganger får man en tilbakemelding der man veit at man ikke har noe annet valg enn å starte på nytt.
Som nå.
Jeg starter på nytt.
Men heldigvis inneholdt tilbakemelding en setning som trigget et eller annet i den treige materien jeg kaller hjernen min. En idé til hvordan dette kan gjøres, og det kan bli bra.
Jeg har tjue sider tekst til en mulig ungdomsbok.
Det ligger noe der i det jeg har som jeg må ta tak i.
Det er vel snakk om å tørre. Det har jeg ikke gjort hittil, jeg har i stedet feiget ut.
Da er det greit å ha flere gode lesere som på hver sin måte forteller meg det.
Som nå.
Jeg starter på nytt.
Men heldigvis inneholdt tilbakemelding en setning som trigget et eller annet i den treige materien jeg kaller hjernen min. En idé til hvordan dette kan gjøres, og det kan bli bra.
Jeg har tjue sider tekst til en mulig ungdomsbok.
Det ligger noe der i det jeg har som jeg må ta tak i.
Det er vel snakk om å tørre. Det har jeg ikke gjort hittil, jeg har i stedet feiget ut.
Da er det greit å ha flere gode lesere som på hver sin måte forteller meg det.
torsdag, januar 19, 2012
Status. Ikke-status
Vi er kommet såpass langt inn i 2012 at jeg ikke behøver å bekymre meg for at denne posten skal oppfattes som en ”Dette skjedde i året som gikk, og dette er hva jeg skal gjøre i året som kommer”-post. For det er det ikke.
Skrivemessig er ståa slik at jeg har et filmmanus liggende til utsending, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal sende det eller ikke.
Sannsynligvis får det den samme behandlingen som sist gang jeg forsøkte å sende noe til diverse produksjonsselskaper: Den store stillheten.
Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg ikke har det i meg å være pågående på telefonen for å pitche en god idé.
Jeg faktisk ikke helt sikker på hvordan jeg skulle klare å pitche det manuset jeg er ferdig med, uten å få ”denne fyren er lettere sinnsforvirret”-blikk tilbake fra en pengemann.
Men det blir nok å gå en runde eller to med den gjenstridige manusbunken, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal gjøre.
Et ungdomsbokmanus er ferdig, og der er jeg alltid like usikker på hva som kommer til å skje. Jeg har en streng og god redaktør, og akkurat nå var teksten så tett innpå meg at jeg nesten ikke klarte å lese hva jeg har skrevet, og oversikten hadde jeg mistet fullstendig.
Derfor er det greit å få beskjed om det er håp eller ikke for dette.
Og så er det dramatekstene jeg pusler med. Jeg liker dem nå. Kommer jeg til å hate dem i morgen?
Er det rart magesåret blomster?
Dette er ikke en status, men en slags oppsummering av det som gjelder skriving som jeg føler at jeg ikke har kontroll over, dvs omtrent alt jeg har skrevet det siste året.
Det er godt å ikke ha kontroll når man skriver, det er verre å ikke har det når man seinere forsøker å bestemme seg for hva man skal gjøre med faenskapet.
Skrivemessig er ståa slik at jeg har et filmmanus liggende til utsending, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal sende det eller ikke.
Sannsynligvis får det den samme behandlingen som sist gang jeg forsøkte å sende noe til diverse produksjonsselskaper: Den store stillheten.
Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg ikke har det i meg å være pågående på telefonen for å pitche en god idé.
Jeg faktisk ikke helt sikker på hvordan jeg skulle klare å pitche det manuset jeg er ferdig med, uten å få ”denne fyren er lettere sinnsforvirret”-blikk tilbake fra en pengemann.
Men det blir nok å gå en runde eller to med den gjenstridige manusbunken, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal gjøre.
Et ungdomsbokmanus er ferdig, og der er jeg alltid like usikker på hva som kommer til å skje. Jeg har en streng og god redaktør, og akkurat nå var teksten så tett innpå meg at jeg nesten ikke klarte å lese hva jeg har skrevet, og oversikten hadde jeg mistet fullstendig.
Derfor er det greit å få beskjed om det er håp eller ikke for dette.
Og så er det dramatekstene jeg pusler med. Jeg liker dem nå. Kommer jeg til å hate dem i morgen?
Er det rart magesåret blomster?
Dette er ikke en status, men en slags oppsummering av det som gjelder skriving som jeg føler at jeg ikke har kontroll over, dvs omtrent alt jeg har skrevet det siste året.
Det er godt å ikke ha kontroll når man skriver, det er verre å ikke har det når man seinere forsøker å bestemme seg for hva man skal gjøre med faenskapet.
fredag, desember 09, 2011
”Na het feest”? “Depois da festa”?
Jeg har strevet en stund med en tekst som har en tendens til å glippe. Er den bra eller er den ikke … akkurat det forandrer seg fra gang til gang når jeg jobber med den.
I dag har den fungert, men jeg er ennå ikke sikker på om den er helt der jeg vil den skal være.
Og i kveld (etter å ha jobbet noen timer med stryking og omskriving) fikk jeg beskjed om at ”Etter festen” er solgt til Brasil.
Brasil - av alle steder!
Dermed er ”Etter festen” den første boka som jeg har skrevet som noensinne blir oversatt til et annet språk.
Tidligere i høst kjøpte et nederlandsk forlag den, og nå altså et brasiliansk.
Mens alt dette skjer sitter jeg nå her med en tekst som ikke vil seg. Ikke ennå. Kanskje aldri.
I dag har den fungert, men jeg er ennå ikke sikker på om den er helt der jeg vil den skal være.
Og i kveld (etter å ha jobbet noen timer med stryking og omskriving) fikk jeg beskjed om at ”Etter festen” er solgt til Brasil.
Brasil - av alle steder!
Dermed er ”Etter festen” den første boka som jeg har skrevet som noensinne blir oversatt til et annet språk.
Tidligere i høst kjøpte et nederlandsk forlag den, og nå altså et brasiliansk.
Mens alt dette skjer sitter jeg nå her med en tekst som ikke vil seg. Ikke ennå. Kanskje aldri.
fredag, november 04, 2011
Klamsnabel på en fredag
Ondt blod
Lys over Jakobstad
skrik etter skillet.
Lydbølger nedenfra
det går deg ille
Biskop Bønne, ser du ham?
Skru av lyset
glohvit grandslam
det er bedre å fryse
Ond blod
Hvor er min alkohol
hvor er cayenne
salig er den som sa
hvor jeg har gjemt henne
Ond blod
Maskér mørket nå
synger siste verset
BB er hjerterå
vil med deg herse
Ond blod
[Klamsnabel er både på Facebook og Youtube]
torsdag, oktober 27, 2011
En torsdag litt utenom det vanlige
GUTTER!
Hotte kjendisgutter
Test: Er du guttegæren
Gutter: Slik er de egentlig
Hva slags gutter liker du?
Vi møtte
KRISTEN STEWART
Smink deg som stjernene
Plakater: Demi Lovato, One Direction, Breaking Dawn, ønskeplakaten: Justin Bieber
Og ikke minst:
Julias kysseskole
Velkommen til Labergs bisarre verden.
I dag kommer nemlig "Julia" nr. 15 i salg. Og sammen med alle disse godbitene, dukker min novelle, "Veggpryd", opp.
Ett ord er forandret i forhold til originalnovellen, og illustrert er den blitt.
Ja, det er en sånn torsdag.
torsdag, september 22, 2011
Bård drar på tur
Her er Bård.
H
ver dag kjører Bård bilen sin inn til byen.
Alle på jobben liker ham.
Du smiler og er glad, du, Bård, sier de.
Og da smiler Bård.
Men Bård jobber mye.
Av og til blir han veldig sliten.
Kanskje jeg skal dra på tur? tenker han en dag. Til Utlandet.
Han spør Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove om de vil være med på tur.
Og det vil de.
De setter seg i flyet og flyr langt.
Og etter mange timer er de i Utlandet.
Bård
, Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove kikker på alle husene.
Hva har du lyst til å gjøre nå? spør Tatjana.
Tatjana lukter godt.
Bård klemmer og klemmer.
Når Bård kommer ut, forteller han Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove at Tatjana ble veldig glad for klemmen.
Det var koselig i Utlandet. Og Tatjana var snill.
Her er huset som Bård bor i.
H
ver dag kjører Bård bilen sin inn til byen.Alle på jobben liker ham.
Du smiler og er glad, du, Bård, sier de.
Og da smiler Bård.
Men Bård jobber mye.
Av og til blir han veldig sliten.
Kanskje jeg skal dra på tur? tenker han en dag. Til Utlandet.
Han spør Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove om de vil være med på tur.
Og det vil de.
De setter seg i flyet og flyr langt.Og etter mange timer er de i Utlandet.
Bård
, Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove kikker på alle husene.De ser gamle ut.
Noen holder på å gå i stykker.
Mange mennesker i gaten har fillete klær.
Bård, Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove rister på hodet.
Stakkars, stakkars de som er fattige, sier de.
Så går de på restaurant og spiser.
Bård er kjempesulten.
Han spiser og spiser, og så drikker han masse brus.
Bård liker brus. Det kribler i magen og det kribler i hodet.
Nå er de ferdige med å spise.
Hva skal vi gjøre nå? spør Bård.
Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove tenker så det knaker.
Kanskje vi skal gå på besøk, sier Remi.
Det synes de andre høres koselig ut.
I et gammelt hus bor Tatjana.
Bård synes at det er et morsomt navn.
Tatjana er veldig søt.Noen holder på å gå i stykker.
Mange mennesker i gaten har fillete klær.
Bård, Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove rister på hodet.
Stakkars, stakkars de som er fattige, sier de.
Så går de på restaurant og spiser.Bård er kjempesulten.
Han spiser og spiser, og så drikker han masse brus.
Bård liker brus. Det kribler i magen og det kribler i hodet.
Nå er de ferdige med å spise.
Hva skal vi gjøre nå? spør Bård.
Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove tenker så det knaker.
Kanskje vi skal gå på besøk, sier Remi.
Det synes de andre høres koselig ut.
I et gammelt hus bor Tatjana.Bård synes at det er et morsomt navn.
De snakker og har det hyggelig.
Hva har du lyst til å gjøre nå? spør Tatjana. Bård smiler lurt.
Jeg har lyst til å gi deg en klem, sier Bård.
Det synes Tatjana høres fint ut, så da gir Bård henne en klem.
En god klem.
En skikkelig bjørneklem.Jeg har lyst til å gi deg en klem, sier Bård.
Det synes Tatjana høres fint ut, så da gir Bård henne en klem.
En god klem.
Tatjana lukter godt.
Bård klemmer og klemmer.
Når Bård kommer ut, forteller han Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove at Tatjana ble veldig glad for klemmen.
Jeg ga henne litt penger også, så hun kan kjøpe seg noe fint, sier Bård.
Det synes Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove var koselig gjort av ham.
Det står noen sammen med Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove.
Hei Bård, hva har du gjort? spør de. Har du gitt ei jente en klem?
Bård blir flau.
Nå får du jentelus, sier de.
Bård håper de ikke skal sladre til noen.
De setter seg på flyet og reiser hjem.
Det synes Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove var koselig gjort av ham.
Det står noen sammen med Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove.Hei Bård, hva har du gjort? spør de. Har du gitt ei jente en klem?
Bård blir flau.
Nå får du jentelus, sier de.
Bård håper de ikke skal sladre til noen.
De setter seg på flyet og reiser hjem.Det var koselig i Utlandet. Og Tatjana var snill.
Men nå er Bård hjemme igjen.
Når han kommer hjem, spør Per om han hadde det fint i Utlandet.
Ja da, sier Bård.
Hva gjorde dere, da? spør Per.
Ingenting, sier Bård fort.
Per rister på hodet.
Noen har fortalt meg at du gikk rundt og ga jentene klem, sier Per.
Bård nikker.
Ja, hvisker han. Jeg gjorde det.
Det er mange som synes at det er flaut, sier Per, men det gjør ikke jeg.
Han klapper Bård på skulderen.
Neste gang du reiser, vil jeg være med, sier Per.
Da blir Bård glad.
Han gleder seg til neste gang de skal dra på tur .
Når han kommer hjem, spør Per om han hadde det fint i Utlandet.
Ja da, sier Bård.
Hva gjorde dere, da? spør Per.
Ingenting, sier Bård fort.
Per rister på hodet.
Noen har fortalt meg at du gikk rundt og ga jentene klem, sier Per.
Bård nikker.
Ja, hvisker han. Jeg gjorde det.
Det er mange som synes at det er flaut, sier Per, men det gjør ikke jeg.
Han klapper Bård på skulderen.
Neste gang du reiser, vil jeg være med, sier Per.
Da blir Bård glad.
Han gleder seg til neste gang de skal dra på tur .
Abonner på:
Innlegg (Atom)