5. januar 2009, 18:49:58
Det var tidspunktet for opprettelsen av dokumentet, det som hadde tittelen ”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor”.
7. juni 2010, 17:02:53 blir det lagret for (foreløpig) siste gang og sendt av gårde til forlaget, med et annet navn nå. Det heter heller ikke lenger ”Manus uten tittel”.
Nå er det ei bok og den heter ”Etter festen”.
Men det som er litt morsomt … ja, kanskje ikke morsomt, ikke ha ha-morsomt i hvert fall … er at selv etter at manuset er sendt av gårde og man venter på korrekturen som skal leses, så er det andre ting man må gjøre.
Markedsavdelingen er koblet inn. Boka skal ut i verden, eller i hvert fall Norge. Det skal lages opplegg for hvordan man kan få folk interessert i boka.
Kunne du tenke deg å skrive en tekst til en brosjyre, Hans Petter? Noe som kan fungere som en personlig stemme overfor bokhandlere og bibliotekarer, de som skal sørge for at så mange som mulig kjøper/låner boka.
Og i et øyeblikk av ”Tja, det kan jeg vel gjøre, hvor vanskelig kan det være”, satte jeg meg til for å skrive brosjyretekst. Hva var ideen, hva var prosessen … og jeg fikk fullstendig sperre.
Boka gikk forholdsvis lett å skrive, selv om det var partier av den jeg unngikk i det lengste, men det å skrive OM boka ble nesten helt umulig.
For jeg kan ikke skrive om hvordan jeg jobber. Kan bare ikke si at jeg finner på etter hvert. Av en eller annen grunn høres det så uprofesjonelt ut.
Og hvordan skal jeg beskrive hovedpersonen?
Hva heter han?
Han heter HP.
Hvorfor?
Fordi han måtte hete det.
Ja, men hvorfor?
[…]
Hans Petter!
Fordi!
Og hvor mye kan man beskrive handlingen før man ødelegger for boka? Jo, i Hans Petters tilfelle blir man vag. Man bruker mange spørsmålstegn.
Og, tenker man når man tror man har fått skrevet den halve siden (og aldri har en halv side vært vanskeligere å skrive), er dette det de er ute etter? Kommer dette til å friste noen?
Manus er sendt inn, omslag er ferdig, brosjyretekst er skrevet ferdig, og nå sitter jeg og venter på korrekturen. Nå er det snart bok. Og den setningen som startet skriveprosessen er fremdeles med.
Bare litt forandret.
”Det var en blodåre som sprang lekk i hjernen til bestemor”.
6 kommentarer:
Hmm, du skulle bedt oss, dine trofaste lesere om å skrive teksten. Selvsagt uten annet å forholde oss til en at en blodåre sprang lekk i hjernen til bestemor. Har vi fortsatt muligheten?
Sett i gang, Nils, så legger jeg den ut på bloggen!
Ramlet plutselig inn i bloggen din, og fant ut at du skriver veldig morsomt om skriving. Skriv nå endelig mer om det!
Hvilket forlag gir du ut på, forresten? Vi er på et vis kollegaer, ser du.
Hei Elen, og takk for rosen! Om jeg kommer til å skrive mer om skriving, film, musikk eller hva som nå måtte falle meg inn får tiden vise.
Jeg gir ut på Cappelen Damm, og veit jo godt at vi er kollegaer. Husker at jeg leste "Å skrive kjærlighetsbrev" og likte den veldig godt, så jeg blir nok pent nødt til å lese den nye boka di også. ;)
Tusen takk for at du leste!
Jeg har lest Biter av en historie, og elsket den. Etterpå lånte jeg Honeybunny på bilioteket, men rakk dessverre ikke å begynne på den før jeg fikk biblioteksbot. Men jeg prøver igjen, såklart!
Takk skal du ha, Elen! "Biter av en historie" er vel fremdeles en av de bøkene jeg er mest stolt av. Den og "Holde hardt og aldri slippe".
Og "Stemmen" er jeg fast bestemt på å lage et filmmanus av. En gang. ;)
Legg inn en kommentar