Postingene til denne bloggen begynner å ligne enkeltes drikkemønster:
ingenting, ingenting i en lang tid, før det plutselig kommer mange nye postinger på en gang.
Men dette blir nok de eneste ordene fra meg … på noen dager i hvert fall.
To uker med skolebesøk har en tendens til å gjøre meg temmelig sliten.
Eller ”har en tendens”? Jeg har aldri vært i så mange klasser etter hverandre i løpet av en kort periode som i midten av oktober, så jeg prøver fremdeles å få igjen pusten.
Men gøy var det jo. Og alltid interessant å se hvor godt forberedt de var.
Første uka jeg var ute og kjørte (noen ganger i dobbel forstand) var uka etter høstferien, og andre var uka etter den store tv-aksjonen (noe som hadde gjort at mange av klassene hadde hatt et stort prosjekt uka før og derfor ikke fikk tid til å lese noe av eller om meg).
Og man får jo de vanlige spørsmålene: hvem er du, hvor mye tjener du på en bok, hvor lang tid tar det å skrive en bok og … hva synes du om Ari Behn?
Uansett: Det blir ikke noe særlig om alle klassebesøkene på denne bloggen.
Nå tror jeg at jeg skal lese en bok. Har akkurat begynt på denne.
9 kommentarer:
Hvis du ikke liker den, skal jeg begynne å kalle deg Harry!
Per (hvis du er Per, da), du kan kalle meg Harry uansett. :-)
Ja, det ER meg....Da kan du få kalle meg Bjørg.
Så hva pleier du å svare på spørsmål som: hvem er du, hvor mye tjener du på en bok, hvor lang tid tar det å skrive en bok og ... hva synes du om Ari Behn?
Vet ikke om det er meg du spør, men her er svarene: Aner ikke. Sannelig om jeg husker. Fra 6 til 18 måneder. Helt ok men den forrige plata hans var bedre.
Tror nok han spør meg, Per.
Svarene:
Jeg er ingen.
Altfor lite.
4-5 mnd på førsteutkastet.
Og når det gjelder Ari Behn er jeg forbausende (jeg ble i hvert fall forbauset da jeg hørte meg selv) snill.
Standardspørsmålet VI kom med da vi hadde forfatterbesøk i silurtida var : Hva syns du om Jan Erik Vold? (Rødmende hilsen)
Jeg kan forsåvidt skjønne at forfattere misliker å bombarderes med spørsmål om det praktiske rundt skrivingen. Selv har jeg på lavere klassetrinn opplevd at elevene er langt mer opptatt av hvordan man får stive permer på bøkene enn hva som er mellom dem (permene, altså).
Men nå ser jeg på det som et uttrykk for genuin nysgjerrighet: vi står nå der som representanter for en yrkesgruppe, og da er det rimelig at elevene (som ikke akkurat overfores med besøk av representater for yrkeslivet) også er opptatt av det fysiske produktet, arbeidsforhold, lønn og kolleger.
Mine svar på de samme spørsmålene: En som har mange jobber - en av dem er å skrive bøker, mellom 30 000 og 200 000 kroner - avhengig av salgstall og type bok, 6-12 måneder - avhengig av type bok. De av elevene som kan hoderegning finner kjapt ut at det er noe som er veldig rart (30 000 kroner på 12 måneders arbeid, går det an da?), og ikke sjelden utløser det diskusjon nok til at de glemmer å stille Ari-spørsmålet. ;-)
Jeg får huske på den neste gang, Eirik. Men det er jo fint å stå foran en gjeng med ungdommer (som egentlig venter på at jeg skal være enige med dem i at Ari er en klædd og en klædd kan ikke skrive gode bøker) og si at jeg synes Trist som faen var en ganske fin bok.
Egentlig er det veldig morsomt å besøke klasser.
Noen ganger er de jo skikkelig inspirerende å komme til, andre ganger er det som et stort svart hull som suger ut livskraften av en. Og det har ikke nødvendigvis noe å gjøre med hvor godt forberedt de er.
En av de beste timene jeg har hatt var for et par år siden da jeg ble stående foran en klasse og lure på hvor læreren deres ble av, og de svarte at han sikkert ikke gadd å møte opp.
Det ble etter hvert en veldig morsom time.
Jeg har egentlig ingen problemer med å få spørsmål. Får jeg dem ikke, spør i stedet jeg elevene. Og det er alltid moro å få en eller annen bråkjekk niendeklassing til å sitte å vri seg på stolen av flauhet etter at jeg har slengt en frekkhet tilbake i trynet på ham ("Hva er jenter mest opptatt av?" "PUPPENE SINE!" "Er du sikker på at det jentene som er opptatt av det? Det er ikke egentlig deg selv du snakker om nå?")
Og det beste man kan høre er når en lærer sier at noen elever mente at jeg var kul.
Et større kompliment kan man ikke få.
Legg inn en kommentar