Nei, det er kanskje ikke en fobi, men det ligner veldig. Jeg har i hvert fall store problemer med å ta bilder av folk i plenum.Man sitter der og ser på noen som snakker på en scene, og det er fullt av folk i salen, og så bestemmer man (og med man mener jeg jeg) seg for å ta noen bilder. De kunne være fine å ha. Et minne. Kanskje jeg kunne legge dem ut på bloggen.
Så da tar man i pausen ut sitt lille digitalkamera, og når hun som sitter på raden foran ser hva man driver med, sier man, litt spøkefullt: ”Pressen er til stede”, og hun svarer: ”Å, kommer du fra pressen?”, og dermed må man begynne å forklare at nei da, nei da, jeg kommer ikke fra noen avis, tenkte jeg bare skulle ta noen bilder.Og digitale kameraer piper.
De gir fra seg små pip hver gang man trykker på en knapp, forsøker å zoome inn (pip-pip-pip-pip). Og man befinner seg i en kino, og det er god akustikk, og man er sikker på at pipet kan høres på bakerste rad, og hver gang man tar et bilde, lager kameraet en sånn gammeldags ”ta bilde”-lyd ... ikke lett å forklare, men hvis man ikke hadde hørt pipet, ville man i hvert fall ha hørt det når selve bildet blir tatt.
Blits kan man bare glemme. Ikke nok med at man skal bråke med kameraet, hvis man ikke skal begynne å blitse også. Da kommer de man tar bilde av til å bli forstyrret.
De sitter der og snakker og plutselig blinker det til, og de tenker:Hva var det? Er det noen som tar bilder? Hvorfor i helvete blir det tatt bilder? Hvem er det? Jeg slutter å snakke nå, jeg vil vite hvem som tok det bildet!
Uansett, jeg var til stede på et bokbad i Lyngdal i går. I forbindelse med at Sørlandets litteraturpris blir delt ut for 7. gang, reiser noen av forfatterne + bademester ”Sleepy-Fred” Arthur Asdal rundt i Agderfylkene og blir presentert og presenterer seg selv.
De forfatterne som er nominert i år er Line Baugstø, Hege Storhaug, Bjarte Breiteig, Øystein Lønn og Lene Wikander.
Av de fem var de tre sistnevnte på plass i Sal 2, Skreli amfi i Lyngdal kulturhus i går kveld.
Og det ble en flott kveld. 27 personer møtte opp, og det var visstnok flere enn i Kristiansand (de blaserte byblærene!) – men sånn er det når man har en mann som Petter ved biblioteket som får en egen, litt gal glød i øynene, når han snakker om markedsføring.
Vi fikk høre Lønn som snakket (amerikanerne har et godt uttrykk for det Lønn drev på med: ramblin’ on - Lønn avsluttet flere av tankerekkene sine med et: Men hva var det du spurte om igjen?) om sine reiser på 50- og 60-tallet på et spørsmål fra Asdal om han så annerledes på Norge siden han hadde reist så mye, Wikander fortalte om sitt opphold på Jamaica (der handlingen i boka hennes foregår – og hun ble visstnok skutt i beinet ved et tilfelle fordi noen trodde at hun var CIA-agent), og Breiteig snakket om det året han hadde fått stipend og skulle bo i Paris og skrive … og ikke fikk gjort noe i det hele tatt.
Kort sagt, det var en kveld med mange kloke ord om å se Norge utenfra og om forskjellige skriveprosesser. Og jeg tok bilder. Noen i hvert fall.
Jeg tok dem uten blits, fordi på det ene der jeg brukte det, minnet Lønn om the brother of Satan.
Derfor ser Bjarte Breiteig ut som et omvandrende Francis Bacon-bilde, men det får ikke hjelpe.
Inspirerende var i hvert fall kvelden, og jeg fikk lyst til å skrive en novelle igjen. Det er kanskje på tide å gjøre det nå.
