En bok funnet i en bruktbutikk

Når man gir ut en bok, vil man også gjerne gi bort noen eksemplarer.
Man får et visst antall bøker fra forlaget, og så fordeler man dem til de vennene man har. Skribler kanskje en liten hilsen på tittelbladet, noen ganger bare Til ... Fra Hans Petter, før de sendes av gårde med posten, eller gis i hånden.
Om boka noen gang blir lest, veit man ikke, men man har i hvert fall gitt den.
Denne boka betyr mye for meg og jeg vil at du skal ha den.

Etter noen år får man beskjed fra forlaget at nå skal boka ut av forlagets lister.
Eksemplarene de har igjen skal destrueres, men før de gjør det, får forfatteren tilbud om å ta over så mange som han bare vil. Så da sitter man med esker fulle av bøker som man ikke aner hva man skal gjøre med. Man har ikke flere venner, og det er ingen som lurer på om de kanskje kan kjøpe en bok.
Men en tittel har jeg nesten ingen eksemplarer av: "Biter av en historie". Min første bok.
Av en eller annen grunn falt det meg ikke inn at jeg kanskje skulle ta imot tilbudet om å overta x antall eksemplarer før boka gikk i ovnen. Jeg har ingen unnskylding. Jeg var ung, jeg har egentlig aldri vært spesielt intelligent. Jeg trodde boka skulle vare for evig.
Så derfor har jeg av og til vært innom antikvariater på nettet for å kjøpe "Biter av en historie" til meg selv.
Jeg har ikke så mange. Tre? Fire? De ligger i en eske et sted.

I dag dukket det opp et eksemplar av boka. I en brukthandel på Råholt, av alle steder.
Hun som fant den der (som jeg er gift med), kjøpte boka, og når hun kom hjem sa hun:
 "Du må åpne den. Se hva som står der!"
Og jeg åpnet, og jeg leste.
Der var navnet.
Navnet på en god venn som døde ikke lenge før min andre bok kom ut.
Til ...
Fra Hans Petter.

Ikke noe mer.

De siste setningene i "En vandring i solen" av Stig Claesson er et sitat av Robert Browning (som Claesson sannsynligvis gjenga etter hukommelsen, siden det ikke er ordrett).
Jeg brukte de samme setningene som et motto i min andre bok:

Name and date moss hides from spelling; 
But though corpses rot obscurely 
Ghosts escape

Småprat

Jeg sliter, som tror jeg de fleste andre (eller kanskje ikke), med småprat. Det å treffe på noen og så snakke litt løst og fast om uviktige ting før man går videre.

Det er ofte åpningen som er viktig. Det som kommer etter ”Heisann”, eller ”Er det den karen!”, eller hva som helst annet.
Som oftest blir det om at været har vært upålitelig.

”Ja, nå er det snart vår, men det skulle en jaggu meg ikke tro sånn som det ser ut nå!”

”Vi får håpe på mye sol i sommer, men sånn det var i fjor, så tviler jeg jo på det!”

Akkurat den siste setningen pleier jeg å slite med, siden jeg sjelden håper på mye sol. Jeg er ikke spesielt glad i sol. De gangene jeg har reist ned til Syden, har jeg på forhånd fullstendig manglet grunnlag og endt opp med andregrads forbrenning.

Derfor blir det til at noen sier:

”Vi får håpe på mye sol i sommer!”

Og jeg automatisk svarer ”Nei”, og så ender det der.

Uansett …

I dag var jeg i bokhandelen. Det er post-mammuttid og bøkene selges enda billigere enn tidligere. Prisen som står på den røde prislappen halveres i kassa. Vær så god, gå amok!

Og det gjorde jeg.

Når man er i bokhandelen, klarer man sjelden å unngå å treffe de som jobber der. Heller ikke i dag. Det ble til at jeg på en eller annen måte måtte kommentere bokstabelen jeg bar på.

”Ja, nå må jeg snart snekre noen nye hyller hjemme” var en god start (selv om jeg aldri har snekret en hylle i mitt liv, men det var uviktig. En hvit løgn har aldri skadet noen).

Og dermed ble det litt prat om at man kjøpte altfor mange bøker … og av en eller annen grunn klarte jeg å pense samtalen inn på kassering, som man gjør en del av når man jobber i bibliotek.

Man finner ut om boka er blitt lånt på noen år, om den fremdeles er aktuell, eller om den er utslitt, og så fjerner man den fra bibliotekets samling og selger den til de som måtte ville han den. 1 bok – 10 kr, 1 pose med bøker – 50 kr osv.

Og det var da jeg i mitt hellige enfold bestemte meg for å fortelle om min gode idé til en 1. aprilspøk i regi av biblioteket.

Jeg så for meg et samarbeid med lokalavisa. Det skulle lages en artikkel der man fortalte at nå hadde det vært boksalg i biblioteket, men dessverre var ikke alle bøkene solgt. Det å bare slenge det i en container virket dessuten som en sløsing av ressurser.

Derfor hadde biblioteket kommet frem til at man skulle samle alle de usolgte bøkene i en stor haug på parkeringsplassen. Deretter skulle man invitere alle interesserte til å komme med en pinne hver og en pakke pølser, og så skulle bokhaugen tennes på og pølser skulle grilles. Artikkelen skulle ha tittelen ”Biblioteket inviterer til et godt gammeldags bokbål” og illustreres med bibliotekansatte som står smilende med hver sin bok og en tent lighter under.

Jeg skulle ikke ha fortalt henne det.

Jeg merket ganske fort at det jeg synes er morsomt ikke nødvendigvis er det for noen andre.

Hvordan merker man det? Når det bare er en selv som holder samtalen i gang.

Jeg skulle ha sluttet å snakke, men gjorde jeg det?

Nei.

Jeg følte at hun også trengte å høre om min gode idé til påskeutstilling i bibliotekets barneavdeling. Jeg ville ha et bord med noen spenningsbøker, som man jo skal ha, og rundt bøkene skulle det ligge små gule kyllinger med hodet i hver sin lille blodpøl. Dette er en idé som jeg av en eller annen grunn ennå ikke har fått gjennomslag for.

Jeg skulle ha sluttet å snakke. Og det gjorde jeg også, etter et ”men man vil jo ikke ha unger som

løper skrikende ut av biblioteket”.

Jeg sa ikke mer.

Den bokhandelansatte gikk bort til et bord noen meter unna og begynte å rydde litt på måfå.
Det nyttet ikke at jeg holdt opp Marianne Kaurins bok ”Nærmere høst” og spurte om hun hadde hørt at den hadde vunnet pris i dag. Jeg skjønte selv at det var for seint.

Noen ganger er det ok å bestemme seg for å holde kjeft og faktisk gjøre det.

Den gang man het Nilsen

Det er jammen meg mye rart (og ikke så reint lite skummelt) som dukker opp når det ryddes i kjelleren i barndomshjemmet.

Oppringt fra ukjent nummer

Av prinsipp tar jeg aldri telefonen hvis jeg ikke kjenner igjen nummeret, og det gjorde jeg ikke denne gangen heller.
Jeg satt med telefonen i hånda og den ringte og ringte og ville ikke gi seg. Før den til slutt ble stille, og jeg gjorde et SMS-søk for å finne ut hvem som hadde ringt.
Cappelen Damm.
Men hvem på Cappelen Damm?
Ikke redaktøren min i hvert fall, det kunne jeg se. Hun har et helt annet telefonnummer.
Så da ble det til at jeg søkte på nettet uten å komme noe nærmere, før jeg gikk inn på Cappelen Damm sin side for å sjekke, uten å komme noe nærmere, før jeg søkte på redaktørens navn og fant ut at: jøss, det var jo hun som hadde ringt!
Tydeligvis er jeg så sjelden i kontakt med forlaget at man rekker å bytte nummer mellom hver gang hun eller jeg ringer.

Og det blir bok til høsten.
Foreløpig med en arbeidstittel som kanskje kan fungere som en ordentlig tittel, pluss at det er noe språk som må pusses og finpusses.
Men det blir bok. Noe jeg ikke trodde for et år siden.

Klamsnabel på Verkstedet

2 videoer fra det som litt uformelt ble kalt ”En lummer aften med … Pornofilm, A Good Hiding og Klamsnabel” er nå lagt ut på Klamsnabels youtube-kanal.
Litt ullen lyd, kanskje, men god stemning var det.

Den som er ansvarlig for det til tider ekstremt nærgående kameraarbeidet er min alltid hardt arbeidende bror. Godt jobba!







 ”Hallo kong alkohol”


”Inn i skyggen”

Der var den!

We zijn met z’n zessen. Er schijnt een late augustuszon. Auto’s razen voorbij. We zitten om een tafel die iemand vlak bij de bushalte heeft neergezet. Als je van ver komt met een camper, is dit een ideale plek om te stoppen en uit te stappen om even je beben te strekken, over de vangrail te pissen en het uitzicht te bewonderen.

(oversettelse: Femke Blekkingh-Muller)

Øve, øve, øve …

Hva gjør man når det er meningen at man skal fortsette å jobbe på et manus, mens man i virkeligheten ikke har skrevet noe særlig siden midten av juli?

Jo, da må man øve.

Så for tida banker jeg ut en tekst som ikke skal brukes til noe som helst.

Kanskje ender den opp på nettet en gang, men da under pseudonym, men jeg veit i hvert fall at det er en tekt som får meg til å rødme, noe som er en god ting.
Jeg måtte bare komme inn i skrivemodus, og da kaster man seg ut i noe som smører hjulene og gir en den gode skriving er utrolig morsomt!-følelsen.

Og foreløpig har det fungert.

Jeg skriver og skriver på denne teksten som er full av lyst og lek, og når jeg har gjort det en stund, setter jeg med ned og jobber med ungdomsbokmanuset. Det kommer til nye setninger, jeg veit hvor den er på vei.

Men kommer den noen gang ut?

Se, det er spørsmålet!
Jeg har en redaktør som etter å ha refusert mitt forrige manus, nå stiller seg mer positiv til det jeg driver med.

Hun har gitt meg tilbakemelding. Jeg har ennå ikke lest den.

Først skal jeg skrive litt mer på ungdomsboka, og så skal jeg se hva den gode leseren ikke er fornøyd med.

Det var det. En kort oppdatering.

Bloggen ligger litt nede for tida, og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting.