Drimble Wedge & The Vegetations på en fredag

(... med en lenke til videoen)

The BPA på en fredag

(... med en lenke til videoen)

Og nå ... FILM!

- You wanna tell me what’s going on?
- I ... I don’t know if I could even if I wanted to.

Av og til kommer en film helt ut av det blå og slår nesten lufta ut av deg. Du blir sittende der og tenke Hva i helvete er dette?, men allikevel er du ikke i stand til å skru av.
Det du ser på er så mystisk og fullstendig langt, langt der ute at du bare må fortsette og se på.

Det var vel kanskje ikke uventet at Donald Cammells Wild Side, ville være noe helt utenom det vanlige.
Cammell var jo tross alt en av de ansvarlige for at Mick Jagger og James Fox hoppet til sengs i Performance og at Julie Christies rollefigur ble besvangret av en gal datamaskin i Demon Seed, men så er det det at jeg ikke har sett noen av de filmene.
Derfor var jeg forberedt på at jeg hadde noe spesielt i vente da jeg satte på Wild Side, men hva det ville være ante jeg ikke.
Og jeg ble skuffet.
Eller kanskje ikke skuffet, men heller litt Joa, den var jo grei nok, den.
En glatt, liten thriller med en gal Christopher Walken (finnes det noen annen CW?), en intens Anne Heche og en vakker og enigmatisk Joan Chen.
Men det var det.

Egentlig var jeg forberedt på å bli skuffet, siden versjonen jeg så var den studioet snekret sammen da de ikke var fornøyde med Cammells originale versjon.
Og han ble så desillusjonert av hele opplevelsen at han skjøt seg.
Jepp, de ødela filmen hans og han skjøt seg.
Etter noen år klarte den opprinnelige klipperen av filmen, Frank Mazzolla, og Cammells enke China Kong å lage en director’s cut etter Donald Cammells notater og opprinnelige versjon.

Og se, dette var noe helt annet!
Her er det en i utgangspunktet rett fram liten thriller som er snudd og hodet og vrengt ut-inn, og alle krav om logikk kastes ganske fort på sjøen.

Christopher Walken som verdens mektigste pengevasker, Bruno, med en svartfarget bob-frisyre, Anne Heche som Alex, bankansatt om dagen og luksusprostituert om kvelden, Joan Chen som Brunos ekskone Virginia, som åpner en konto i Alex’ bank for sin skotøyfabrikk, og som øyeblikkelig fascinerer Alex. Slengt oppi dette er Steven Bauers FBI-agent, Tony, som jobber undercover som Brunos sjåfør og altmuligmann og høres ut som om han fikk sparken i The Sopranos fordi han kanskje var litt vel stereotyp italiensk-amerikaner, og nei, jeg skal ikke engang prøve å gjenfortelle plot’et. Noen har forsøkt her.

Men alle forsøk på å gjenfortelle hva filmen handler om ødelegger for det å bare la seg suge inn i noen hemningsløst intense, laaaange scener der stemninger skifter nesten fra sekund til sekund. Det som er morsomt det ene øyeblikket, blir skremmende det neste.
Er det noe som heter elliptisk film? Denne følger i hvert fall ikke noe strengt narrativ. Her stupes det inn i scener og historien springer i tid og sted.
Grunnhistorien er forsåvidt enkel og grei (og helt usannsynlig), og så går man fullstendig amok i hvordan den skal fortelles.

Misforstå meg rett: Dette er ikke stor filmkunst. Dette er egensindig filmkunst.
Regissøren gikk så langt ut mot grensen og jublende over grensen at det blir utrolig fascinerende å se på.
Filmen er reinspikka sleaze. Den kan virke som en lang psykotisk episode av ”Silk Stalkings”, og det er bare så utrolig nydelig!
Walken overspiller så det suser og Heche viser igjen at hun kan hvis hun blir utfordret. Hun er ekstremt god i denne filmen.
Fant ved en tilfeldighet en av de morsomste scenene i filmen på youtube.
Jeg kan bare si at sånn er resten av filmen også: Fullstendig uberegnelig.



Jeg så også en annen film i går, tidligere på dagen.
Man ser film når man ikke kan bevege seg ute på grunn av varmen.

Bord de mer er en fransk film fra 2002, om livet i en liten kystby over et år.
Og her er det selve filmingen som er det viktigste. Hele tida godt komponerte bilder og små skjebner i en film som ikke helt tok tak i meg.
Det ble noe litt for distansert ved det hele.

Yma Sumac på en fredag

(... med en lenke til videoen)

Litt om fotografi

Å bli tatt bilder av er en vanskelig ting, synes i hvert fall jeg.
Det er et eller annet med å stå der og stirre i kameraet for ikke å blunke, og så blunker man og da blir selvfølgelig bildet tatt, eller så smiler man (og med man så mener jeg jeg), og det eneste man ser er meter på meter med hestetenner.
Kort sagt: jeg sliter med å bli tatt bilde av.

Og dermed er det på sin plass å dele med seg et av de verste bildene som er tatt av meg.
Her snakker vi absolute pubertal, og så vidt jeg husker ble det tatt en gang en haug med forskjellige yrker reklamerte for seg i Bjertnesaulaen i Nittedal. Og man kunne faktisk bli tatt bilde av også – helt gratis!
Av en profesjonell fotograf!
Dermed slo Laberg til, og jeg hadde vel en slags skrudd idé om at dette kunne bli ganske fint.
Jadda!
Bildet ble ikke brent, men slengt nedi en skuff og glemt, helt til jeg ved en tilfeldighet fant det for noen år siden.
Det er vel et eller annet masochistisk med dette å legge det ut her.
Kanskje et lite håp om at ting er blitt bedre. At det har falt litt mer på plass i løpet av årene.

Grunnen til denne utleveringen av gamle synder er et bilde jeg fant i en avis.
Som oftest blar jeg fort gjennom den, siden det sjelden står noe av interesser der.
Det er de samme personene som krangler om ting de sikkert har kranglet om de siste 50 årene. Og så er det jo selvfølgelig nok av sport.
Det blir til at jeg leser tegneseriene.

Men i dag var det der: Bryllupsbildet som øyeblikkelig fikk meg til å tenke: Shotgun wedding.

Det er noe med den åpenbare dobbelkommunikasjonen i bildet:
Den lykkelige dagen som ikke helt gjenspeiles i den åpenbare redselen som lyser ut av øynene.

Men noen ganger tror man jo faktisk at bildet blir fint og er kjempefornøyd … helt til man holder det i hånden.

I mitt tilfelle la jeg det i en skuff (helt til nå), i dette tilfellet ble det trykket i en avis.

Cosmic Overdose på en fredag

(... med en lenke til videoen)

Og så har man tydeligvis bursdag i dag ...

Det er ikke ofte man får navnet sitt i avisa, så når det først skjer, blir man (og med man mener jeg jeg) behagelig overrasket.

Og i dag har jeg bursdag. I hvert fall i følge NTB. Det er Donald, Trond-Viggo, Steffi, Boy George og jeg.
Det er vår dag i dag.

Men det stemmer ikke.

Selv om det står i avisa, stemmer det ikke.

Jeg fyller 43 år, men ikke i dag.