fredag, november 13, 2009
fredag, november 06, 2009
Nesodden! Rælingen!! Vestby!!! Ullensaker!!!! THE WORLD!!!!!
Og dermed er leiebilen (eller bandbussen) levert inn og jeg kan trekke pusten etter en tidagers skoleturné som strakte seg over tre uker.
Dette betyr Laberg med utskrift fra googlemaps i fanget mens han lurer på hva faen 3. avkjøring i ei rundkjøring er for noe.
Eller det kunne ha betydd det hvis jeg ikke hadde vært såpass trygghetsnarkoman at jeg kjørte til de skolene jeg skulle til dagen før jeg skulle være der, sånn at jeg ikke skulle stresse med å finne veien dagen etter.
Det er jo bestandig ganske spennende å oppdage hvor godt forberedt elevene.
Veit de hvem jeg er? Har de lest noen av bøkene mine?
Som oftest er svaret nei og … nei.
Og det er et greit utgangspunkt å ha. Det betyr at jeg må advare dem om at de neste 45 minuttene kan bli de lengste i deres liv, eller så kan det bli ganske gøy. Det kommer helt an på hvor mye de er med. For jeg – jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
Alltid like morsomt når en lærer spør meg hva jeg trenger til timen og svaret er ”et glass vann”.
Denne turneen har vært litt som de andre jeg har vært på, og samtidig ganske så annerledes. Jeg har ikke behøvd å skjelle ut noen tiendeklassinger fordi de oppførte seg som drittsekker (som jeg måtte sist gang jeg var ute), men jeg opplevde å se en elev som provoserte læreren sin såpass at han etter mye diskusjon ble dratt (langs golvet) ut av klasserommet, mens han smilte som en sol.
Eller så var det ved et tilfelle den litt merkelige opplevelsen av at den mest negative i rommet viste seg å være læreren. Jeg har en følelse av at min sans for humor ikke falt heeelt i smak, og dessuten var begynnelsen på ”HoneyBunny” spekulativ, fikk jeg vite.
Men ellers: masse flotte ungdommer som viser at de synes det er fint at jeg er på besøk (hvem jeg nå enn er) og som stiller spørsmål som er både lette å svare på og helt umulige.
Og selv om jeg ved et tilfelle opplevde at verken lærere eller elever hadde fått med seg at jeg skulle komme, så utviklet dagen seg til å bli aldeles strålende.
Nå er det heldigvis et halvt år til neste gang jeg skal ut på tur. Heldigvis fordi det er temmelig intenst mens det står på.
Den nærmeste uka blir hektisk, med Eirik Newth og Levi Henriksen på besøk i Eidsvoll bibliotek, og så fire dager (11 økter á 45 minutter) med litteraturformidling på 8. trinn.
Jeg tror jeg trenger ferie snart …
Dette betyr Laberg med utskrift fra googlemaps i fanget mens han lurer på hva faen 3. avkjøring i ei rundkjøring er for noe.
Eller det kunne ha betydd det hvis jeg ikke hadde vært såpass trygghetsnarkoman at jeg kjørte til de skolene jeg skulle til dagen før jeg skulle være der, sånn at jeg ikke skulle stresse med å finne veien dagen etter.
Det er jo bestandig ganske spennende å oppdage hvor godt forberedt elevene.
Veit de hvem jeg er? Har de lest noen av bøkene mine?
Som oftest er svaret nei og … nei.
Og det er et greit utgangspunkt å ha. Det betyr at jeg må advare dem om at de neste 45 minuttene kan bli de lengste i deres liv, eller så kan det bli ganske gøy. Det kommer helt an på hvor mye de er med. For jeg – jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
Alltid like morsomt når en lærer spør meg hva jeg trenger til timen og svaret er ”et glass vann”.
Denne turneen har vært litt som de andre jeg har vært på, og samtidig ganske så annerledes. Jeg har ikke behøvd å skjelle ut noen tiendeklassinger fordi de oppførte seg som drittsekker (som jeg måtte sist gang jeg var ute), men jeg opplevde å se en elev som provoserte læreren sin såpass at han etter mye diskusjon ble dratt (langs golvet) ut av klasserommet, mens han smilte som en sol.
Eller så var det ved et tilfelle den litt merkelige opplevelsen av at den mest negative i rommet viste seg å være læreren. Jeg har en følelse av at min sans for humor ikke falt heeelt i smak, og dessuten var begynnelsen på ”HoneyBunny” spekulativ, fikk jeg vite.
Men ellers: masse flotte ungdommer som viser at de synes det er fint at jeg er på besøk (hvem jeg nå enn er) og som stiller spørsmål som er både lette å svare på og helt umulige.
Og selv om jeg ved et tilfelle opplevde at verken lærere eller elever hadde fått med seg at jeg skulle komme, så utviklet dagen seg til å bli aldeles strålende.
Nå er det heldigvis et halvt år til neste gang jeg skal ut på tur. Heldigvis fordi det er temmelig intenst mens det står på.
Den nærmeste uka blir hektisk, med Eirik Newth og Levi Henriksen på besøk i Eidsvoll bibliotek, og så fire dager (11 økter á 45 minutter) med litteraturformidling på 8. trinn.
Jeg tror jeg trenger ferie snart …
Joni Mitchell på en fredag
(... med en lenke til videoen)
[Oppdatering 7/11, kl. 17.26:
Og for de som måtte savne Pat Methenys gitarsolo, kommer den her:
]
onsdag, november 04, 2009
Stille på bloggen
Jeg har vel kommet til det punktet som veldig mange bloggere (bl. a denne) kommer til etter hvert: Jeg har ikke lenger så mye å skrive om.
Problemet mitt er at dette punktet dukker ca en gang hvert halvår, og når jeg skriver at jeg ikke har mer å skrive om får jeg plutselig inspirasjon til å skrive mer.
(Og det er ikke det at jeg har ikke har hatt muligheten til å finne stoff å skrive om.
Som for eksempel at Jon Niklas Rønning som er kjent som en helt grei imitator av Ole Paus har skrevet bok om Facebook-generasjonen som heter … wait for it! … "Generasjon Facebook", og mannen får sitte på tv og hevde (uten at noen fniser) at man skriver på Facebook for å bli sett, og at man har mange flere venner på Facebook enn i det virkelige liv. For en innsikt!
Eller at Henrik Hovland har sett seg lei av trenden som har kommet til Norge der kjendiser skriver barnebøker, og mener at dette både er spekulativt og respektløst mot barna, og han blir svart av Arve Juritzen (som i sin tid gikk ut i media (men jeg er ikke i stand til å finne ut hva han sa og nøyaktig når han sa det) og klaget over alle de dårlige og kjedelige barnebøkene som han måtte lese for ungen sin - bl a en av Ulf Stark - og derfor velger han å gi ut en barnebok skrevet av ... Dorthe Skappel), som mener at Hovlands utspill er fordummende for en viktig debatt.
Jadda!
Så, som sagt, det er ikke stoff det er manko på, det er bare overskudd til å gjøre noe med det. Så da gjør jeg ikke det.
Eller kanskje jeg har gjort det nå?)
Derfor denne lille oppdateringen av ”Kanskje det bare er meg …” om at selv om det ikke er den store aktiviteten her akkurat nå, kommer det nok noe etter hvert.
Jeg avslutter tross alt en liten skoleturné denne uka, og jeg har et par Romy Schneider-filmer som jeg snart må se, og de vil jeg helt sikkert skrive litt om.
Så sånn er det derfor: Stille.
Jeg har ikke engang ork til å lage en hel bloggposting om at side2.no på sin … eh … side hevder at Tom Cruise og Nicole Kidman i sin tid ”apporterte to barn sammen”, noe jeg synes høres temmelig drastisk ut.
I hvert fall hvis det er pitbuller inne i bildet …
Problemet mitt er at dette punktet dukker ca en gang hvert halvår, og når jeg skriver at jeg ikke har mer å skrive om får jeg plutselig inspirasjon til å skrive mer.
(Og det er ikke det at jeg har ikke har hatt muligheten til å finne stoff å skrive om.
Som for eksempel at Jon Niklas Rønning som er kjent som en helt grei imitator av Ole Paus har skrevet bok om Facebook-generasjonen som heter … wait for it! … "Generasjon Facebook", og mannen får sitte på tv og hevde (uten at noen fniser) at man skriver på Facebook for å bli sett, og at man har mange flere venner på Facebook enn i det virkelige liv. For en innsikt!
Eller at Henrik Hovland har sett seg lei av trenden som har kommet til Norge der kjendiser skriver barnebøker, og mener at dette både er spekulativt og respektløst mot barna, og han blir svart av Arve Juritzen (som i sin tid gikk ut i media (men jeg er ikke i stand til å finne ut hva han sa og nøyaktig når han sa det) og klaget over alle de dårlige og kjedelige barnebøkene som han måtte lese for ungen sin - bl a en av Ulf Stark - og derfor velger han å gi ut en barnebok skrevet av ... Dorthe Skappel), som mener at Hovlands utspill er fordummende for en viktig debatt.
Jadda!
Så, som sagt, det er ikke stoff det er manko på, det er bare overskudd til å gjøre noe med det. Så da gjør jeg ikke det.
Eller kanskje jeg har gjort det nå?)
Derfor denne lille oppdateringen av ”Kanskje det bare er meg …” om at selv om det ikke er den store aktiviteten her akkurat nå, kommer det nok noe etter hvert.
Jeg avslutter tross alt en liten skoleturné denne uka, og jeg har et par Romy Schneider-filmer som jeg snart må se, og de vil jeg helt sikkert skrive litt om.
Så sånn er det derfor: Stille.
Jeg har ikke engang ork til å lage en hel bloggposting om at side2.no på sin … eh … side hevder at Tom Cruise og Nicole Kidman i sin tid ”apporterte to barn sammen”, noe jeg synes høres temmelig drastisk ut.
I hvert fall hvis det er pitbuller inne i bildet …
fredag, oktober 30, 2009
fredag, oktober 23, 2009
fredag, oktober 16, 2009
søndag, oktober 11, 2009
You probably read the end of a book first, don't you? […] That is no way to live
Det er en stille søndag og for å få tida til å gå, bestemte jeg meg for å se en av de filmene jeg har stående i hylla, en som jeg kjøpte bare fordi jeg hadde hørt at den var noe helt utenom det vanlige: Jennifer Lynchs “Surveillance”.Plot’et i filmen er egentlig ganske enkelt: Noen mennesker er blitt drept og to FBI-agenter kommer til en lokal politistasjon for å snakke med de overlevende.
Enkelt og greit.
Saken er selvfølgelig at mot slutten av filmen kommer det (som det jo skal gjøre) en stor overraskelse (twist), som da sannsynligvis kom som en overraskelse på de som ikke har sett film de siste 30 årene, men nok om det.
”Surveillance” er altså regissert av Jennifer C. Lynch og ja, det må vel med i denne omtalen også: Hun er datteren til David Lynch.
Det er den samme Jennifer Lynch som først ble kjent da hun forfattet Laura Palmers hemmelige dagbok, og ble beryktet da hun regidebuterte med ”Boxing Helena”. Nå har ikke jeg sett akkurat den filmen, jeg har bare fått med meg at den ble generelt slaktet av alle som så den.
Men det behøver ikke nødvendigvis å være en dårlig ting.
Uansett, jeg så i hvert fall i dag ”Surveillance”, og en ting må sies: Jennifer Lynch er en flink regissør.
Hun klarer å komponere spennende bilder og ekle scener, og hele tida ligger det skumle lyder under, som man nesten ikke legger merke til, men som forsterker uhyggen.
Problemet med filmen er at man har sett det før, og ja, det må sies, så da gjør jeg det: Man har sett det fra faren hennes. Og man har sett det bedre.
Det er FBI-agenter, dumme politifolk, hvermansen på ferie, sære lokale innbyggere, hillbillyland, en scene som kunne vært tatt rett ut av ”Lost Highway”, osv.
David Lynch har hele tiden det litt uforklarlige som ligger der. Han er ikke altfor opptatt at ting skal være logiske eller henge sammen. For eksempel er det en vri et godt stykke inn i ”Mullholland Dr.” som snur hele filmen på hodet, og man er ikke helt sikker på hva man egentlig har sett fram til da.
Der har Jennifer litt igjen. Filmen kommer sammen mot slutten i en trygg og god (hvis det er ord som kan brukes i denne sammenhengen) slutt. Den er åpen, men man får forklart mye av det man har sett før. Og som sagt, hvis man ikke har skjønt hva det store plot-twistet er før det kommer, så sliter man litt.
Så alt i alt, en filmopplevelse som jeg nok ikke kommer til å huske så veldig lenge.
Jeg skulle ønske Jennifer Lynch kunne bruke talentet sitt på bedre og mer personlige historier.
For talent har hun.
Whisper … Whisper … Whisper to the most primitive part of the brain.
Som de fleste som har lest denne bloggen veit, er undertegnede mer enn gjennomsnittlig opptatt av tv. I hvert fall hvis man (det vil si jeg) regner seg en kulturperson. Da skal man i så fall på spørsmål om tv-vaner helst svare: Nei, TV ser jeg ikke på.
Jeg ser på tv. Jeg ser mye, og det jeg ser er ikke bestandig like utviklende på sjelen, hvis man kan si det slik.
Det man selvfølgelig savner når man sitter og glor de dristige konseptene, viljen til å ta sjanser, og når det gjelder tv-dramatikken; viljen til å blottstille seg selv, og å provosere den som ser på.
Jeg har i en tidligere bloggposting sukket høyt over hvordan barne-tv stort sett skal fungere som underholdning og læring (men da helst i konkurransesammenheng).
Det å lage noe som inspirerer eller viser andre måter å se verden på er tydeligvis helt uaktuelt. Men dette gjelder i høy grad programmer beregnet på voksne også. De er konstruert med en ting for øye: at den som ser på ikke skal skifte kanal …
Ja, denne lange omveien fører til noe, nemlig Dennis Potter.
Potter var i en lang periode den eneste dramatikeren som skrev for tv som virkelig utfordret mediet og publikum. Han tok stor sjanser og gikk en gang i blant ettertrykkelig på trynet, men det var veldig sjelden kjedelig det han drev med.
Det første jeg så av ham var ”Pennies from heaven”, som jeg først trodde kom til å være en historie fra de harde 30-årene … men så skjedde det noe. Av og til dukket det opp sangnumre i episodene og personene mimet til de gamle lydinnspillingene. Og det ble som en litt skrudd utgave av en musikal.
OK, det var vel dette som jeg fant fascinerende sammen med et par ”er det varmt her inne?”-opplevelser som omfattet både sex og brystvorter smurt inn med leppestift.
Uansett, det gikk noen år og så kom den serien som gjorde at jeg virkelig ble Potter-fan: ”The Singing Detective”. Her var noe jeg aldri hadde sett før: lag på lag med historier, en hovedperson som var tvers igjennom usympatisk, og så var det sangnumrene, da. Det som etter hvert ble en Potter-klisjé.
For noen dager siden bestemte jeg meg for å gjense serien som gjorde Potter til folkefiende nr. 1 i England, og som gjorde at han fikk tilnavnet Dirty Den: ”Blackeyes”.
Jeg kan huske at første gang jeg så den (da den gikk på NRK rundt 1989), skjønte jeg ikke mye av den. Det skjedde lissom ikke noe særlig. Det var jo den notoriske sexscenen (der modellen Blackeyes rir en litt slimete forretningsmann som hele tida hveser: ”Spit on me! Spit on me!”), og som førte til at noen kalte serien pornografisk. Jadda.
Men det som jeg oppdaget da jeg så filmen er jo hvor lenge før sin tid Potter var i formspråket sitt. Her er det tidsplan som overlapper hverandre, problematisering av forholdet fakta/fiksjon, her er det en fortellerstemme (Potter selv) som reflekterer over sin egen rolle og sitt forhold til Blackeyes (i en scene der Blackeyes befinner seg i en hotellkorridor sier fortelleren/Potter: ”Closer, closer! The closest I dare – near enough to kiss her eyelids. Oh my God, I’m making love to her – is that what I’m doing? I – stop! Stop it, please.”), det er lange kamerakjøringer der kameraet (for)følger personene.
Serien er selvfølgelig ikke feilfri, i så fall ville den ha vært ganske uinteressant. Noe av retorikken i den er for å si det mildt tung på labben, og det at man føler at det ikke helt går opp, kan være frustrerende.
Men det gjør ikke så mye, for dette var en serie som hadde alt det jeg etterlyste først i denne teksten: Den utfordret meg. Man måtte bare henge på, og selv om man kanskje ikke fikk med seg alt, var det nok igjen å tygge på.
Jeg har bare funnet en liten (istykkerklippet) bit av ”Blackeyes” på youtube, men legger den ut allikevel.
(Siden det er snakk om youtube, og det dukker opp et par pupper, er det ikke alle som kan se den. Man må nemlig registrere seg og fortelle dem at man er 18 år, så man ikke tar varig skade)
Mot slutten dukker det opp en jentestemme som roper ”Look, look! Uncle Morris! Look!”
Det er stemmen til den lille jenta Jessica (som blir utsatt for et overgrep fra sin onkel) som vokser opp til å bli modellen Jessica som Morris bruker som modell til sin bok om modellen Blackeyes, som blir utsatt for overgrep av alle mennene hun møter i boka han har skrevet.
Lag på lag på lag …
[Oppdatering kl. 14.22: Og den som leter, han finner - og det jeg fant var et utdrag fra en dokumentar om Potter, og disse minuttene handler om "Blackeyes".]
Jeg ser på tv. Jeg ser mye, og det jeg ser er ikke bestandig like utviklende på sjelen, hvis man kan si det slik.
Det man selvfølgelig savner når man sitter og glor de dristige konseptene, viljen til å ta sjanser, og når det gjelder tv-dramatikken; viljen til å blottstille seg selv, og å provosere den som ser på.
Jeg har i en tidligere bloggposting sukket høyt over hvordan barne-tv stort sett skal fungere som underholdning og læring (men da helst i konkurransesammenheng).
Det å lage noe som inspirerer eller viser andre måter å se verden på er tydeligvis helt uaktuelt. Men dette gjelder i høy grad programmer beregnet på voksne også. De er konstruert med en ting for øye: at den som ser på ikke skal skifte kanal …
Ja, denne lange omveien fører til noe, nemlig Dennis Potter.
Potter var i en lang periode den eneste dramatikeren som skrev for tv som virkelig utfordret mediet og publikum. Han tok stor sjanser og gikk en gang i blant ettertrykkelig på trynet, men det var veldig sjelden kjedelig det han drev med.
Det første jeg så av ham var ”Pennies from heaven”, som jeg først trodde kom til å være en historie fra de harde 30-årene … men så skjedde det noe. Av og til dukket det opp sangnumre i episodene og personene mimet til de gamle lydinnspillingene. Og det ble som en litt skrudd utgave av en musikal.
OK, det var vel dette som jeg fant fascinerende sammen med et par ”er det varmt her inne?”-opplevelser som omfattet både sex og brystvorter smurt inn med leppestift.
Uansett, det gikk noen år og så kom den serien som gjorde at jeg virkelig ble Potter-fan: ”The Singing Detective”. Her var noe jeg aldri hadde sett før: lag på lag med historier, en hovedperson som var tvers igjennom usympatisk, og så var det sangnumrene, da. Det som etter hvert ble en Potter-klisjé.
For noen dager siden bestemte jeg meg for å gjense serien som gjorde Potter til folkefiende nr. 1 i England, og som gjorde at han fikk tilnavnet Dirty Den: ”Blackeyes”.
Jeg kan huske at første gang jeg så den (da den gikk på NRK rundt 1989), skjønte jeg ikke mye av den. Det skjedde lissom ikke noe særlig. Det var jo den notoriske sexscenen (der modellen Blackeyes rir en litt slimete forretningsmann som hele tida hveser: ”Spit on me! Spit on me!”), og som førte til at noen kalte serien pornografisk. Jadda.
Men det som jeg oppdaget da jeg så filmen er jo hvor lenge før sin tid Potter var i formspråket sitt. Her er det tidsplan som overlapper hverandre, problematisering av forholdet fakta/fiksjon, her er det en fortellerstemme (Potter selv) som reflekterer over sin egen rolle og sitt forhold til Blackeyes (i en scene der Blackeyes befinner seg i en hotellkorridor sier fortelleren/Potter: ”Closer, closer! The closest I dare – near enough to kiss her eyelids. Oh my God, I’m making love to her – is that what I’m doing? I – stop! Stop it, please.”), det er lange kamerakjøringer der kameraet (for)følger personene.
Serien er selvfølgelig ikke feilfri, i så fall ville den ha vært ganske uinteressant. Noe av retorikken i den er for å si det mildt tung på labben, og det at man føler at det ikke helt går opp, kan være frustrerende.
Men det gjør ikke så mye, for dette var en serie som hadde alt det jeg etterlyste først i denne teksten: Den utfordret meg. Man måtte bare henge på, og selv om man kanskje ikke fikk med seg alt, var det nok igjen å tygge på.
Jeg har bare funnet en liten (istykkerklippet) bit av ”Blackeyes” på youtube, men legger den ut allikevel.
(Siden det er snakk om youtube, og det dukker opp et par pupper, er det ikke alle som kan se den. Man må nemlig registrere seg og fortelle dem at man er 18 år, så man ikke tar varig skade)
Mot slutten dukker det opp en jentestemme som roper ”Look, look! Uncle Morris! Look!”
Det er stemmen til den lille jenta Jessica (som blir utsatt for et overgrep fra sin onkel) som vokser opp til å bli modellen Jessica som Morris bruker som modell til sin bok om modellen Blackeyes, som blir utsatt for overgrep av alle mennene hun møter i boka han har skrevet.
Lag på lag på lag …
[Oppdatering kl. 14.22: Og den som leter, han finner - og det jeg fant var et utdrag fra en dokumentar om Potter, og disse minuttene handler om "Blackeyes".]
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
