Leikstjórnað: Katrin Ottarsdóttir

Jeg har ventet noen år nå på at Katrin Ottarsdóttir skulle komme med en ny film.
I 1999 snublet jeg ved en rein tilfeldighet over filmen ”Bye bye bluebird” - en film fra Færøyene. Og ikke nok med det: en road movie fra Færøyene.
Som det sto på baksiden av VHS-omslaget: En roadmovie på Færøyene hvor det kun fins 1.000 km landvei – kan det overhodet la seg gjøre?
Det var selvfølgelig en film som jeg måtte se.

Og jeg ble gledelig overrasket.
Filmen er ikke stor kunst, men den er morsom og trist og den tar sjansen på å trå feil … og det liker jeg. Og den trår feil, flere ganger. Dramatiske scener som blir melodramatiske, morsomme scener som strengt tatt ikke er så morsomme.
Men så kommer en scene ut av det blå der en godt voksen kvinnelig servitør framfører Johnny Cash’ ”The singer” (eller rettere sagt, hun covrer Nick Caves cover av Johnny Cash’ osvosv), og hovedpersonene er både sære og tøffe og intense, og det hele blir som to hyperaktive lykketroll som har forvillet seg inn i en Jim Jarmusch-film.
Det blir en film om kulturkollisjoner, men i stedet for at det er noen som kommer til Færøyene for første gang og opplever lokalbefolkningen, er det her snakk om to jenter som av forskjellige grunner hadde reist fra Færøyene og nå er tilbake igjen.

Det begynner å bli noen år siden jeg har sett filmen, men jeg husker jeg så den tre eller fire ganger og likte den bedre og bedre.

Og så ble det stille fra Katrin Ottarsdóttir. Lenge.

For noen dager siden ble jeg nysgjerrig på om hun har laget noe mer de siste årene, og da oppdaget jeg at i 2008 hadde det kommet en dokumentarfilm om den færøyske poet, musiker og billedkunstner Tóroddur Poulsen; ”Ein regla um dagin má vera nokk!”. Regi: Katrin Ottarsdóttir.
Den skulle sees, og i dag har jeg sett den.
Og for en type! Her snakker vi om prototypen på mutt mann som stort sett leser dikt, lager bilder, klimprer (John Lee Hooker-aktig) på gitaren mens han leser dikt, eller snakker om Gud, om hvor dum man må være for å få en plass på Lagtinget, om plastposer kontra ryggsekker (han bor i Danmark og hater ryggsekker), og hva et dikt er, hva som utgjør et godt dikt, hvilke typer dikt han hater (og han hater særlig de som har et sluttpoeng, som i en god historie), og så får man se maleriene hans som nesten uten unntak inneholder små syklister i forskjellige formasjoner …
Jepp, det er hva man pent kan kalle spesielt.
Men jeg likte Poulsen. Han er ikke lett å få i tale (og foretrekker vel helst å sitte og glo framfor seg), men Ottarsdóttir klarer det med enkle og presise spørsmål - og litt verbal dytting.

Hele filmen er så tett innpå mannen at man til tider er usikker på om han er halvgal eller en fin kunstner, og selvfølgelig er han begge deler. I tillegg til å være usedvanlig klarsynt og morsom.
Filmen anbefales, og dermed kan jeg anbefale ”Bye bye bluebird” også, selv om jeg er usikker på om jeg tør å se den igjen …

Over til Marokko

Den såkalte Khalid Skah-saken har versert i mediene den siste tida, og fikk et slags antiklimaks i går da bl a TV2s Nyhetskanalen direktesendte pressekonferansen hans (”Vi har dessverre ikkje lyd eller bilde frå Marokko, men vi kan i staden gjenta ein del av dei tinga vi allereie har prata til døde, nei, vent, no ser det ut til at vi har bilde, og JA! Vi har både lyd og bilde frå Marokko der Khalid Skah skal helde ein pressekonferanse og … nei, der ser det ut til at vi fekk brudd på overføringa igjen …” osv osv) og et av høydepunktene var da Skah triumferende holdt opp en penn som den ene leiesoldaten skulle ha glemt igjen da han tok med seg ungene …

Men i dag oppdaget jeg at hele saken har fått uante ringvirkninger, og nå er det vel på tide at Jonas Gahr Støre og Marokkos utenriksminister setter seg sammen og får til en løsning, for sånn som dette kan vi bare ikke ha det!

Au Pairs på en fredag

(... med en lenke til videoen)

Jesus Kristus snakker med Maria Magdalena (you’re a creature of the night)

Jeg har hatt den ikke udelte fornøyelsen av å bla igjennom kitsjbomben som kalles “Møt din skytsengel”, der man blant mye annet blir oppfordret til å klikke auraen sin på plass … og ja, det er ekstremt lett å gjøre seg morsom på Märthas og den andre forfatterens (som jeg i farten ikke husker navnet på, men det er jo ikke så viktig uansett, er det vel?) bekosting, så da skal jeg selvfølgelig ikke gjøre det her. Men uansett …

I dag kom jeg over en forholdsvis stor annonse på siste-siden av VG, som gjorde meg ekstremt nysgjerrig.
Den lød i sin helhet som følger:

JESUS KRISTUS SNAKKER MED MARIA MAGDALENA
Dove River

En e-bok, skrevet på norsk og på engelsk, kan lastes ned fra www.doveriver.no
Den kan deles med venner og konverteres til lesebrett.

Det hellige, perfekte ekteskap er innen rekkevidde for vår utsatte planet. Men med muligheten kommer også kravet om et indre og ytre mot til å følge sitt Høyere Selv.

Maria Magdalena og Jesus viser seg nå som èn kraft av kjærlighet, tettet mot alt liv.

Første spørsmålet er selvfølgelig: Hva faen?
Andre spørsmål er: Hva faen?!?
Og tredje er: Koster ikke annonsering i VG ganske mye penger?
Og forresten: HVA FAEN???

Så dermed klikket jeg meg (som man jo skal gjøre) inn på siden til Dove River (som høres ut som et hygieneprodukt, for å være helt ærlig, men det har vel noe å gjøre med Dove-delen av navnet) … og her var det mye … eh … spesielt.

Det beste er jo forklaringen på navnet (som sannsynligvis ikke er døpenavnet), der man kan lese:

Dove River er et fellesnavn for forfatteren og hennes dualsjel og høyere jeg, og blir et uttrykk for deres kjærlighet til Jorda og dyrene – og til hverandre. Gjennom spørsmål og svar blir leseren tatt med på en reise til en indre, høyere verden hvor hvert uavhengig avsnitt gir impulser til egne refleksjoner.

Hot damn! Forfatteren og hennes dualsjel, altså. Den er grei!
Det finnes også utdrag fra boka, som tydeligvis er en dialog mellom Himmel og Jord. Himmelen blir blant annet tillagt følgende spenstige tankerekke:

Det er viktig å se og arbeide for at Jorda går fremover i sin utvikling; at alle har mulighet til å heves til en ny, sjenerøs forståelse. I Jordas praktfulle biodiversitet kan alle inkluderes. Men viktig! Informer, så godt du kan, at Gaia, er absolutt i sin beslutning om å beskytte Lyset på Jorda. Hun følger Jordas rytme og plan og er i ferd med å heve seg til en høyere bevissthet. I virkeligheten har hun ikke noe annet valg. Jorda vil overleve.

Boka koster 10 kr, men av en eller annen grunn kommer jeg ikke til å kjøpe den.
Har en stygg følelse av at jeg etter hvert ville få litt av samme følelsen som da jeg forsøkte meg på ”Du er jeg” av Gry Jannicke Jarlum.

Jeg har et kroppskondom, jeg liker å bli sett

En slåsskamp som bryter ut før bandet begynner å spille + en aluminiumstaklist som ble veivet ned av vokalisten i et intenst øyeblikk i en av låtene … Jepp, Klamsnabel har hatt sin gjenforeningskonsert.
Det ble reklamert med ”De er bedre enn du tror”, og sannsynligvis hadde publikum ekstremt lave forventninger, for stemningen sto i taket (som underveis, som sagt, ble en aluminiumslist fattigere)og godordene satt løst …

”The Ferryman” var stappfull av både folk vi kjente og folk som vi aldri hadde sett før, og bandet buldret seg igjennom 14 låter før vi var ferdige.
Ingen ekstranummer, siden vi hadde spilt alle de låtene vi kunne.
Og dessuten er det greit å gi seg mens man fremdeles har publikums godvilje.
Det var det i bøttevis i går.














(Foto: Carol Yang)

The Ark på en fredag

(... med en lenke til videoen)

Hvorfor bannlyse bare en forfatter når man kan bannlyse to ...?

Det skal jammen meg ikke være lett!

What do the authors of the children's book Brown Bear, Brown Bear, What Do You See? and a 2008 book called Ethical Marxism: The Categorical Imperative of Liberation have in common?

Both are named Bill Martin and, for now, neither is being added to Texas schoolbooks.

[Name confusion gets kid's author banned from Texas curriculum]

Everyone is wasted.

To av de ungdomsbøkene som virkelig satte seg fast hos meg i fjor var amerikanske. ”Beautiful” av Amy Reed og ”Wintergirls” av Laurie Halse Anderson (som kommer på norsk om ikke så lenge).
Begge bøkene er ekstremt tøffe når det gjelder innholdet (hvordan man kan lage seg en ny personlighet fullstendig uten grenser inn når kommer helt ny til en skole, som i ”Beautiful” - eller spiseforstyrrelser, som i ”Wintergirls”), men bøkene er så ekstremt godt skrevet at man fort glemmer at det tematisk sett ikke er noe nytt.

Og så kommer ”Some girls are” av den canadiske forfatteren Courtney Summers.

Den handler om Regina som har vært nestleder i den mest beundrede/fryktede jentegjengen på skolen.
De har klart å lage livet til et helvete for noen utvalgte elever.
Men alt forandrer seg en kveld på en fest, hvor Donnie (som gjengleder Anna liker å tro at hun er kjæreste med) forsøker å voldta henne.
Hun unnslipper så vidt, og kommer seg på en eller annen måte til huset til Kara - som er med i jentegjengen, men alltid er blitt hundset med av de andre, og særlig Regina – og forteller henne alt som er skjedd og får det rådet til ikke å fortelle det videre til Anna, for hun vil uansett ikke tro det.
Så derfor forteller ikke Regina hva som har skjedd. Men det gjør Kara. Bortsett fra at nesten-voldtekten i hennes versjon er blitt til frivillig sex.
Og dermed bryter helvete løs for Regina, som nå blir sett på som en hore av mesteparten av de andre elevene på skolen. Og det blir verre.

Og det er det med denne boka; det blir verre og verre.
Hver gang man tror at Regina har vunnet en liten seier over de andre jentene, blir konsekvensene for henne bare grusommere.

Noe som også gjør dette til en fabelaktig bok er den nyanserte måten hovedpersonen blir beskrevet på. Man håper at det skal gå bra med henne, men samtidig ser man hvorfor hun tidligere har vært så fryktet av så mange.
Og når hun først får støtte av en av de som hun minst venter seg det fra, takler hun ikke det særlig bra heller.
Det er hele tida en fare for at Regina og Kara skal tippe over i skikkelser som bare er onde, men med små midler klarer Summers å få fram hvorfor de gjør som de gjør (Kara) og usikkerheten som hele tida lurer i hodet til den som er dronningen på haugen (Anna).

Courtney Summers (dette er hennes andre bok) beskriver alt dette på en så usannsynlig intens måte at boka bare måtte leses fort ferdig, for å se hvordan det gikk til slutt.

Og selvfølgelig skal jeg lese ”Cracked up to be”- den første boka hennes.

Her er en av de teaserne som ble laget i forkant av at utgivelsen av boka:

Og nå ... FILM!

- Sometimes I think about … just being somewhere different.
- How do you mean?
- I think, for me to be somewhere where I can start a new life would be just enough … Standing in the kitchen and the washing machine’s going … And I grab a drink from the fridge … Sit down and look out the window. And it’s an unfamiliar place, but … for some reason it feels like home … That’s my dream.

Noen filmer beveger seg tilsynelatende ikke av flekken. Kameraet kjører langsomt, langsomt gjennom skogen, plukker opp små detaljer, replikker blir sagt nølende, med lange tenkepauser, så lenge at man til slutt tror at replikken er over … før den fortsetter.

Jeg har brukt en søndag ettermiddag til å se filmen ”Helen”, debuten til Joe Lawlor og Christine Molloy. Jeg husker ikke helt grunnen til at jeg bestilte DVD’en.
Kanskje det var på grunn av det litt mystiske bildet som man bruker på filmplakaten og DVD-omslaget ...
Eller kanskje det var fordi jeg hadde lest om filmen, og syntes den hørtes spennende ut:
Ei 18 år gammel jente, Joy, forsvinner, og politiet må rekonstruere bevegelsene hennes opp til tidspunktet for forsvinningen, og dermed trenger de en stand in for Joy og plukker ut ei jente på skolen hennes; Helen.
Og det filmen ”handler” om er hvordan Helen ”blir til” Joy. Hun blir kjent med kjæresten til Joy, er på middag hjemme hos foreldrene hennes … Og mer er det ikke.

Så for de som forventer at Helen skal vise seg å være en psyko-dame som overtar livet til Joy og lager et helvete for alle rundt seg … så er ikke dette filmen for dere.
For Helen har også sitt å stri med, noe som ikke kommer fram før i siste scene i filmen, og som gjør at man skjønner litt mer om hvorfor Helen er som hun er, hvorfor hun trenger å være Joy.
Sitatet over er fra en scene hvor elevene på skolen skal fortelle om sine drømmer og framtidsplaner … og Helen til slutt klarer å fortelle om sine drømmer.

”Helen” tar altså utgangspunkt i noe som kunne ha vært brukt i en kriminalfilm, men så er den noe helt annet. Det er en langsom film, og den er utrolig stille, og - når sant skal sies – et par ganger er den en tålmodighetsprøve.
Men filmen er så modig når det gjelder hvor konsekvent den er gjennomført, og Annie Townshend er så finstemt i sitt spill i tittelrollen at det ble en flott filmopplevelse.
Og en film som klarer å bli både slaktet og rost opp i skyene, må det bare være noe med.

Så hermed anbefales ”Helen” til de som ikke er utålmodige og som vil ha en film full av mysterier som ikke nødvendigvis går opp - uten at det gjør den frustrerende å se.