Ba-Iss på en fredag

(... med en lenke til videoen)

Ha det bra, Stig!

To stk Stig har forlatt oss denne uka.

Først var det Stig Sæterbakken som døde natt til onsdag, og i dag leser jeg at Stig Vig (el. Per Odeltorp), vokalist og bassist i Dag Vag, også er borte.

Sæterbakken har jeg lest sporadisk opp gjennom årene etter at jeg først ble oppmerksom på ham via en reportasje i ukebladet Det Nye da han kom med sin debut; diktsamlingen ”Flytende paraplyer”.

Han var akkurat så arrogant som man skulle være, han var jevngammel med meg, og han var opptatt av surrealisme. Gull for en som akkurat da hadde sin store Dalí/Buñuel-periode.
Deretter husker jeg reportasjer fra en diktopplesning midt på natta i Frognerparken i forbindelse med hans bok nr. 2.
Så kom hans første prosabok, ”Vandrebok”, som jeg leste ganske mange ganger.

Men etter det rant min interesse for Sæterbakken litt ut i sanden. Jeg registrerte at bøker kom og at han hele tida var der, men noe mer av ham leste jeg ikke.

Før ”Usynlige hender”. En flott bok! Den siste av ham jeg fikk med meg før han døde.

Stig Vig var en annen Stig som har fulgt meg opp gjennom årene, etter en gang på seint 70-tall å ha sett Dag Vag spille ”Jag blev inte hög” på et eller annet svensk tv-program.
Det førte til at jeg kjøpte det jeg kom over av Dag Vag; LP-er og singler.
Interessene ebbet ut der også, etter hvert som musikken ble glattere og trommeslageren Tage Zalvadåre Dirty ble erstattet av noe som hørtes forholdsvis kaldt og hardt ut.
Dag Vag var nemlig lekenhet. Dag Vag etter ”7 lyckliga elefanter” ble i overkant slitne onkler som svimet rundt på et dansegulv i Aya Napa.
Men de glimtet til.

Da beskjeden kom om at Dag Vag skulle spille i Oslo, måtte jeg dit.
Det ble en aften full av litt irritasjon over at Tage Dirtys trommer var mikset så lavt, humring over Stig Vigs prat mellom låtene, god gyng i musikken, og frustrasjon over fulle publikummere som brølte ut sangønsker.
De turnerte helt fram til jul, og nå kommer ikke det til å skje igjen.

Denne bloggen lyser fred over Stig Sæterbakken og Per Odeltorps minne.

Dere skal straffes, sier Herren

1 Dette er ikke en trussel, dette er en advarsel. 2 Dere skal straffes, sier Herren. For sannelig sier jeg dere: Trodde dere virkelig at dere skulle slippe unna med det? Beskrivelsen av en mur som ikke er en mur, men et gjerde, et gjerde for fred. Utgivelse av en barnebok som håner soldater, som hevder at de er onde og dumme, men beleilig glemmer blomstene som stikker ut av geværmunningene? 3 Ved den nåde jeg har fått, sier jeg til hver enkelt av dere: dere skal straffes! Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er greinene det også. Israel er deigen og brødet, Israel er roten og treet. 4 Norge ville ikke gi Israel av sin olje, Gud straffet Norge ved å velte en oljeplattform. Vi har fått en ny ekteskapslov, der menn gjør unevnelige ting med menn innefor lovens rammer, fostre aborteres i stedet for at man bruker prevensjon, som for så vidt også er en slags abort, kristendom kan ikke undervises i på skolen, og ingenting av dette har med Israel å gjøre, men allikevel straffer Gud oss. 5 Dere skal straffes, sier Herren, og Han straffer hardt. 6 Og jeg gråter når jeg sier dette. Bitre tårer. Jeg slår meg på brystet og løfter hendene i avmakt mot himmelen. Jeg vet at mange får det vondt, og det smerter meg. Allikevel må jeg være frimodig. Dere må høre det. Det er ingen trussel, bare en advarsel. 7 Jeg dømmer ingen. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv. Slik er Herrens ord. Jeg kan bare forklare dere det. 8 Dette er Herrens vilje og det gjør meg så forferdelig vondt å fortelle det. Én har en tro som tillater ham å spise alt, den svake spiser bare grønnsaker. Vi skal ikke bare spise grønnsaker, Vi skal sette til livs hele måltidet. 9 Vi skal ikke sette oss til doms over de som gjør Israel urett. Vi skal bare fortelle dem hvorfor de måtte dø. Herren ville det slik. 10 Hvor vakre de er, føttene til dem som bringer godt budskap! Føttene mine er kanskje ikke så vakre, men de bringer Herrens ord.

En filmscene

”Cantus In Memoriam Benjamin Britten”. Arvo Pärt har skrevet den, og jeg satt med min Spotify på shuffle, noe som gjør at jeg ikke aner hvilken musikk som kommer til å følge den jeg akkurat hører på.

Først var det musikk til Alan Rudolph-filmen ”Afterglow”, der Nick Nolte spiller en av hovedrollene.
Og så kom ”Cantus In Memoriam Benjamin Britten” av Arvo Pärt.
Dermed ble jeg minnet om en god, men nesten glemt film: Keith Gordons filmatisering av Kurt Vonnegut, Jr.s roman ”Mother Night” … der Nick Nolte spiller en av hovedrollene.
Det er noe med filmens bruk av dette usigelig triste stykket musikk som gjør det for meg. Det er trist, men ikke sentimentalt trist.
Omtrent som litteraturen til Vonnegut: Den er morsom, men på en mørk måte, den er trist, men på en usentimental måte. Den er til og med morsom og trist på en trist og morsom måte.
Derfor en scene fra ”Mother Night”. En i utgangspunktet banal scene om en mann som stopper på fortauet og ikke kan gå videre, fordi han ikke har noen grunn til å gjøre det, gir meg klumpen i halsen.

Hvem dukker opp når man runder minuttet og 15 sekunder? Jo, Vonnegut selv. Med blikket sitt.


Og hva slags musikk følger Arvo Pärt når Spotify står på shuffle?
”Cookie Drum (Reads Too Much)” av Tape.

The Staple Singers på en fredag

(... med en lenke til videoen)

Status. Ikke-status

Vi er kommet såpass langt inn i 2012 at jeg ikke behøver å bekymre meg for at denne posten skal oppfattes som en ”Dette skjedde i året som gikk, og dette er hva jeg skal gjøre i året som kommer”-post. For det er det ikke.

Skrivemessig er ståa slik at jeg har et filmmanus liggende til utsending, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal sende det eller ikke.
Sannsynligvis får det den samme behandlingen som sist gang jeg forsøkte å sende noe til diverse produksjonsselskaper: Den store stillheten.
Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg ikke har det i meg å være pågående på telefonen for å pitche en god idé.
Jeg faktisk ikke helt sikker på hvordan jeg skulle klare å pitche det manuset jeg er ferdig med, uten å få ”denne fyren er lettere sinnsforvirret”-blikk tilbake fra en pengemann.
Men det blir nok å gå en runde eller to med den gjenstridige manusbunken, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal gjøre.

Et ungdomsbokmanus er ferdig, og der er jeg alltid like usikker på hva som kommer til å skje. Jeg har en streng og god redaktør, og akkurat nå var teksten så tett innpå meg at jeg nesten ikke klarte å lese hva jeg har skrevet, og oversikten hadde jeg mistet fullstendig.
Derfor er det greit å få beskjed om det er håp eller ikke for dette.

Og så er det dramatekstene jeg pusler med. Jeg liker dem nå. Kommer jeg til å hate dem i morgen?

Er det rart magesåret blomster?

Dette er ikke en status, men en slags oppsummering av det som gjelder skriving som jeg føler at jeg ikke har kontroll over, dvs omtrent alt jeg har skrevet det siste året.
Det er godt å ikke ha kontroll når man skriver, det er verre å ikke har det når man seinere forsøker å bestemme seg for hva man skal gjøre med faenskapet.

Francesca Woodman

Har akkurat sett en fascinerende dokumentar om fotografen Francesca Woodman.
Hun hadde et kort og intenst liv, og tok utrolig mange vakre og litt foruroligende bilder, og var fram til nå helt ukjent for meg.

Disco Inferno på en fredag

(... med en lenke til videoen)