I 1999 snublet jeg ved en rein tilfeldighet over filmen ”Bye bye bluebird” - en film fra Færøyene. Og ikke nok med det: en road movie fra Færøyene.
Som det sto på baksiden av VHS-omslaget: En roadmovie på Færøyene hvor det kun fins 1.000 km landvei – kan det overhodet la seg gjøre?
Det var selvfølgelig en film som jeg måtte se.
Og j
eg ble gledelig overrasket.Filmen er ikke stor kunst, men den er morsom og trist og den tar sjansen på å trå feil … og det liker jeg. Og den trår feil, flere ganger. Dramatiske scener som blir melodramatiske, morsomme scener som strengt tatt ikke er så morsomme.
Men så kommer en scene ut av det blå der en godt voksen kvinnelig servitør framfører Johnny Cash’ ”The singer” (eller rettere sagt, hun covrer Nick Caves cover av Johnny Cash’ osvosv), og hovedpersonene er både sære og tøffe og intense, og det hele blir som to hyperaktive lykketroll som har forvillet seg inn i en Jim Jarmusch-film.
Det blir en film om kulturkollisjoner, men i stedet for at det er noen som kommer til Færøyene for første gang og opplever lokalbefolkningen, er det her snakk om to jenter som av forskjellige grunner hadde reist fra Færøyene og nå er tilbake igjen.
Det begynner å bli noen år siden jeg har sett filmen, men jeg husker jeg så den tre eller fire ganger og likte den bedre og bedre.
Og så ble det stille fra Katrin Ottarsdóttir. Lenge.
For noen dager siden ble jeg nysgjerrig på om hun har laget noe mer de siste årene, og da oppdaget jeg at i 2008 hadde det kommet en dokumentarfilm om den færøyske poet, musiker og billedkunstner Tóroddur Poulsen; ”Ein regla um dagin má vera nokk!”. Regi: Katrin Ottarsdóttir.
Den skulle sees, og i dag har jeg sett den.
Og for en type! Her snakker vi om prototypen på mutt mann som stort sett leser dikt, lager bilder, klimprer (John Lee Hooker-aktig) på gitaren mens han leser dikt, eller snakker om Gud, om hvor dum man må være for å få en plass på Lagtinget, om plastposer kontra ryggsekker (han bor i Danmark og hater ryggsekker), og hva et dikt er, hva som utgjør et godt dikt, hvilke typer dikt han hater (og han hater særlig de som har et sluttpoeng, som i en god historie), og så får man se maleriene hans som nesten uten unntak inneholder små syklister i forskjellige formasjoner …
Jepp, det er hva man pent kan kalle spesielt.
Men jeg likte Poulsen. Han er ikke lett å få i tale (og foretrekker vel helst å sitte og glo framfor seg), men Ottarsdóttir klarer det med enkle og presise spørsmål - og litt verbal dytting.
Hele filmen er så tett innpå mannen at man til tider er usikker på om han er halvgal eller en fin kunstner, og selvfølgelig er han begge deler. I tillegg til å være usedvanlig klarsynt og morsom.
Filmen anbefales, og dermed kan jeg anbefale ”Bye bye bluebird” også, selv om jeg er usikker på om jeg tør å se den igjen …



