fredag, mars 12, 2010
søndag, mars 07, 2010
Regi: Bobcat Goldthwait
Noen av de filmopplevelsene man ikke kunne unngå da jeg vokste opp, var komedier der subtilitet var ikke-eksisterende.
Vi snakker om filmer der humoren tangerte skli på bananskall-humor – eller rettere sagt: bytt ut bananskallet med en naken pupp, så var det vel omtrent der humoren befant seg, med andre ord komedier som får Judd Apatow til å framstå som en dyp tenker
Klassikere her er jo ”Porky’s” (som jeg så ved en tilfeldighet da den ble vist på den lokale kinoen på Fagernes), ”Revenge of the nerds” (med sin klassiske ”We got bush! We got bush!”-replikk), og ikke minst Politiskolen-filmene.
Selv må jeg innrømme at jeg har en svakhet for et par av disse filmene, og (dette sitter langt inne, bare så det er sagt!) dermed også den første Politiskolen-filmen.
Og nå kan man spørre seg: Hvorfor i all verden skriver jeg om Politiskolen?
Jo, fordi jeg på en søndag har fått det for meg at det er en fin ting å blogge om Bobcat Goldthwait.
BG var på åttitallet en aspirerende stand up-komiker, med en (hvordan kan man si dette på en diplomatisk måte?) karakteristisk stemme: Lett konstipert og med små hyl lagt inn.
Det sies at han utviklet stilen sin som en parodi på alle de høylytte komikerne som var på den tiden (i farten kommer jeg bare på Sam Kinison), og i små doser var han ganske morsom. De dosene skulle helst ikke strekke seg over ti sekunder …
Men så fikk han sin store sjanse: Nemlig en rolle i Politiskolen … 2. Jepp. Politiskolen 2. Der dukker han opp som … eh … seg selv, eller rettere sagt, den komiske skikkelsen han har klart å skape seg, i rollen som gjenglederen Zed.
Denne opptredenen var visstnok så vellykket at han fikk roller i nr 3 og 4. Og dermed hadde BG oppnådd en viss popularitet, og dette fører av og til til at man kan utvikle sine egne prosjekter.
Og dermed er vi kommet fram til regissøren Bobcat Goldthwait.
I 1991 kom hans første film, ”Shakes the clown”.
Som reklamen sier: ”Loved by children. Desired by women. Adored by bartenders everywhere”, skjønner man fort at dette er en klovn med alvorlige drikkeproblemer.
”Shakes the clown” forteller historien om Shakes som sliter ned kjærligheten, både til Judy (som ikke kan si r, så derfor blir det w (som i ”twouble” – ja, humoren ligger på det nivået) og til flaska, og en dyp, dyp selvforakt.
I løpet av filmen blir det begått et drap (av den onde klovnen Binky), som alle tror at Shakes har begått, så derfor må han gå, som de sier, over to the dark side: Han tar av seg klovnesminken og gjemmer seg blant de som klovner forakter mest i verden, nemlig mimeartistene.
Der får han en innføring i kunsten å mime fra læreren Morty the mime (spilt av Robin Williams, eller som han heter i denne filmen: Marty Fromage) …
Det som er litt spesielt med denne filmen er at selv om den handler om klovner, så er den den minst morsomme filmen BG har laget.
Det er jo snakk om en allegori over hvordan kunstneren blir brutt ned av omverdenens krav og egen usikkerhet osv osv, men den er så bitter og dårlig oppbygget handlingsmessig at den i det store og hele går rett på trynet.
Man har noen enkeltscener som fungerer, men når enkelte har hevdet at ”Shakes the clown” er ”The Citizen Kane of alcoholic clown movies”, så var det ekstremt ironisk ment.
Så gikk det noen år.
15, faktisk.
Og så kom film nr 2 som regissør, og her snakker man om noe helt annet.
Filmen heter ”Sleeping dogs lie” og med den fant BG ut flere ting: Hvordan man skriver en film, hvordan man regisserer den, og ikke minst, hvordan man kan ta en i utgangspunktet ekkel idé og lage en film som både er morsom og på sitt eget lille vis, rørende.
Dilemmaet i filmen er: Er det nå bestandig en god idé å fortelle mannen du skal gifte deg med det villeste du noen gang har gjort.
Det er det Amy (spilt av Melinda Page Hamilton) sliter med. Hennes mørkeste hemmelighet er at hun en gang på college da hun satt hjemme en kveld og kjedet seg, fant ut at hun ville … eksperimentere litt med hunden.
Ja, hun sugde bikka!
Og forloveden formelig tvinger henne til å si det. Dermed går det som det går: Forholdet går … i hundene.
Det tok meg lang tid før jeg fikk meg til å se ”Sleeping dogs lie”.
Var dette egentlig noe jeg ville se?
Jeg hadde allerede sett ”Shakes the clown” og den var jo ikke akkurat en höjdare.
Men jeg ble gledelig overrasket, selv om jeg ikke er i stand til å forklare hva som er morsomt med den.
Jeg satt foran tv-en med øretelefoner på og kaklet av latter, men på spørsmålet om hva hva jeg lo av, kunne jeg ikke si: ”Jo, det er denne filmen om ei dame som har sugd en hund …”
Men filmen er på sin egen måte søt og … kanskje ikke klok, men i hvert fall genuint morsom.
Både fordi Melinda Page Hamilton er så avslappet og fin i hovedrollen (og hun har en av de mest smittende latterene jeg har hørt på film), og fordi filmen ikke gir seg ut for å være noe annet enn en skrudd utgave av en romantisk komedie.
Etter ”Sleeping dogs lie” satte BG opp tempoet.
Bare tre år etter kom hans foreløpig siste film ”World’s Greatest Dad”.
Og her er konflikten egentlig ganske lik den i ”Sleeping dogs lie”: Er det nå bestandig best å fortelle sannheten?
Lance Clayton (spilt av Robin Williams) er nemlig en mislykket forfatter og ganske godt likt lærer.
Han har ikke fått noe av det han har skrevet på trykk. Og da mener jeg INGENTING.
Han dater den sprudlende kunst- og håndverklæreren Claire, og bor sammen med sin ufordragelige sønn, Kyle, som har så dårlig med sosiale antenner at han synes det er flott å gi kameraten sin bilder han har funnet på nettet fra tyske scheisse-filmer (og for de som ikke veit hva det er: Dette er hva google er til for!), og blir helt himmelfallen når kameraten ikke synes det er hysterisk morsom.
Kyle er en sånn type som man finner når man løfter på en stein: homofob, kvinnefientlig, kikker, you name it!
Og han har ikke annet enn forakt til overs for faren sin.
En kveld klarer Kyle å ta livet av seg når han holder på med sin kjæreste hobby: Autoerotic asphyxiation.
Far finner ham, og bestemmer seg for å få det til å se ut som et selvmord, og han skriver et selvmordsbrev som viser seg å være så gripende at det berører alle på skolen på en eller annen måte.
Han oppdager at brevet hjelper mange med å stå fram med sine innerste hemmeligheter, og enkelte forteller ham også at det har gjort at de ikke tok livet av seg.
Dette baller på seg.
Far skriver en dagbok der Kyle forteller om sine problemer på en dyp og gripende måte som ingen trodde han hadde i seg.
Dessuten avslører han at favorittsangeren er Bruce Hornsby (og Hornsby dukker selvfølgelig opp i en scene, og tror du ikke det er litt rørende også!).
Teksten Lance har skrevet klarer å si noe til alle. Den forteller dem noe om deres liv, om de nå er ungdommer eller voksne.
I ”World’s Greatest Dad” har BG tonet ned noe av humoren.
Den er morsom på sitt vis, men samtidig alvorligere.
Lance føler seg fanget av teksten han har skrevet, samtidig som det fører med seg den oppmerksomheten han lenge har etterstrebet.
Og med en Robin Williams i en av sine mer dempede roller (han er ofte bedre i alvorlige roller enn som moromann, synes jeg), blir det en fin film om en mann som sitter fast midt i livet.
Den stiller også spørsmålet: Er det mulig å elske et barn som det egentlig ikke finnes noe elskelig ved?
Slutten på filmen er som den må være, men siden den inneholder både hasjkaker og ”Night of the living dead” er den absolutt ikke dårlig.
Men ikke så bra som den kunne ha vært. BG kunne fint ha tatt en større sjanse med en slutt som ikke runder av filmen som den gjør.
Så derfor har jeg nå skrevet en lang bloggposting om Bobcat Goldthwait, regissøren. Det trodde jeg aldri jeg skulle gjøre.
Jeg vil på ingen måte hevde at BG er en glemt genial regissør. Filmteknisk har han en vei å gå. Filmen hans er ikke direkte sprelske på det visuelle. Men det er et eller annet med hvordan han tar litt bisarre utgangspunkt og plasserer det i genrefilmer, og klarer å gjøre noe fint ut av det som jeg liker.
”Shakes the clown” fungerte ikke fordi der hadde han laget et helt eget klovneunivers, og symbolbruken ble overtydelig.
Men i de to siste filmene har han ikke større ambisjoner enn å være en skildrer av mellommenneskelige forhold og menneskelig svakhet.
Det håper jeg han fortsetter med.
Vi snakker om filmer der humoren tangerte skli på bananskall-humor – eller rettere sagt: bytt ut bananskallet med en naken pupp, så var det vel omtrent der humoren befant seg, med andre ord komedier som får Judd Apatow til å framstå som en dyp tenker
Klassikere her er jo ”Porky’s” (som jeg så ved en tilfeldighet da den ble vist på den lokale kinoen på Fagernes), ”Revenge of the nerds” (med sin klassiske ”We got bush! We got bush!”-replikk), og ikke minst Politiskolen-filmene.
Selv må jeg innrømme at jeg har en svakhet for et par av disse filmene, og (dette sitter langt inne, bare så det er sagt!) dermed også den første Politiskolen-filmen.
Og nå kan man spørre seg: Hvorfor i all verden skriver jeg om Politiskolen?
Jo, fordi jeg på en søndag har fått det for meg at det er en fin ting å blogge om Bobcat Goldthwait.
BG var på åttitallet en aspirerende stand up-komiker, med en (hvordan kan man si dette på en diplomatisk måte?) karakteristisk stemme: Lett konstipert og med små hyl lagt inn.
Det sies at han utviklet stilen sin som en parodi på alle de høylytte komikerne som var på den tiden (i farten kommer jeg bare på Sam Kinison), og i små doser var han ganske morsom. De dosene skulle helst ikke strekke seg over ti sekunder …
Men så fikk han sin store sjanse: Nemlig en rolle i Politiskolen … 2. Jepp. Politiskolen 2. Der dukker han opp som … eh … seg selv, eller rettere sagt, den komiske skikkelsen han har klart å skape seg, i rollen som gjenglederen Zed.
Denne opptredenen var visstnok så vellykket at han fikk roller i nr 3 og 4. Og dermed hadde BG oppnådd en viss popularitet, og dette fører av og til til at man kan utvikle sine egne prosjekter.
Og dermed er vi kommet fram til regissøren Bobcat Goldthwait.
I 1991 kom hans første film, ”Shakes the clown”.
Som reklamen sier: ”Loved by children. Desired by women. Adored by bartenders everywhere”, skjønner man fort at dette er en klovn med alvorlige drikkeproblemer.
”Shakes the clown” forteller historien om Shakes som sliter ned kjærligheten, både til Judy (som ikke kan si r, så derfor blir det w (som i ”twouble” – ja, humoren ligger på det nivået) og til flaska, og en dyp, dyp selvforakt.
I løpet av filmen blir det begått et drap (av den onde klovnen Binky), som alle tror at Shakes har begått, så derfor må han gå, som de sier, over to the dark side: Han tar av seg klovnesminken og gjemmer seg blant de som klovner forakter mest i verden, nemlig mimeartistene.
Der får han en innføring i kunsten å mime fra læreren Morty the mime (spilt av Robin Williams, eller som han heter i denne filmen: Marty Fromage) …
Det som er litt spesielt med denne filmen er at selv om den handler om klovner, så er den den minst morsomme filmen BG har laget.
Det er jo snakk om en allegori over hvordan kunstneren blir brutt ned av omverdenens krav og egen usikkerhet osv osv, men den er så bitter og dårlig oppbygget handlingsmessig at den i det store og hele går rett på trynet.
Man har noen enkeltscener som fungerer, men når enkelte har hevdet at ”Shakes the clown” er ”The Citizen Kane of alcoholic clown movies”, så var det ekstremt ironisk ment.
Så gikk det noen år.
15, faktisk.
Og så kom film nr 2 som regissør, og her snakker man om noe helt annet.
Filmen heter ”Sleeping dogs lie” og med den fant BG ut flere ting: Hvordan man skriver en film, hvordan man regisserer den, og ikke minst, hvordan man kan ta en i utgangspunktet ekkel idé og lage en film som både er morsom og på sitt eget lille vis, rørende.
Dilemmaet i filmen er: Er det nå bestandig en god idé å fortelle mannen du skal gifte deg med det villeste du noen gang har gjort.
Det er det Amy (spilt av Melinda Page Hamilton) sliter med. Hennes mørkeste hemmelighet er at hun en gang på college da hun satt hjemme en kveld og kjedet seg, fant ut at hun ville … eksperimentere litt med hunden.
Ja, hun sugde bikka!
Og forloveden formelig tvinger henne til å si det. Dermed går det som det går: Forholdet går … i hundene.
Det tok meg lang tid før jeg fikk meg til å se ”Sleeping dogs lie”.
Var dette egentlig noe jeg ville se?
Jeg hadde allerede sett ”Shakes the clown” og den var jo ikke akkurat en höjdare.
Men jeg ble gledelig overrasket, selv om jeg ikke er i stand til å forklare hva som er morsomt med den.
Jeg satt foran tv-en med øretelefoner på og kaklet av latter, men på spørsmålet om hva hva jeg lo av, kunne jeg ikke si: ”Jo, det er denne filmen om ei dame som har sugd en hund …”
Men filmen er på sin egen måte søt og … kanskje ikke klok, men i hvert fall genuint morsom.
Både fordi Melinda Page Hamilton er så avslappet og fin i hovedrollen (og hun har en av de mest smittende latterene jeg har hørt på film), og fordi filmen ikke gir seg ut for å være noe annet enn en skrudd utgave av en romantisk komedie.
Etter ”Sleeping dogs lie” satte BG opp tempoet.
Bare tre år etter kom hans foreløpig siste film ”World’s Greatest Dad”.
Og her er konflikten egentlig ganske lik den i ”Sleeping dogs lie”: Er det nå bestandig best å fortelle sannheten?
Lance Clayton (spilt av Robin Williams) er nemlig en mislykket forfatter og ganske godt likt lærer.
Han har ikke fått noe av det han har skrevet på trykk. Og da mener jeg INGENTING.
Han dater den sprudlende kunst- og håndverklæreren Claire, og bor sammen med sin ufordragelige sønn, Kyle, som har så dårlig med sosiale antenner at han synes det er flott å gi kameraten sin bilder han har funnet på nettet fra tyske scheisse-filmer (og for de som ikke veit hva det er: Dette er hva google er til for!), og blir helt himmelfallen når kameraten ikke synes det er hysterisk morsom.
Kyle er en sånn type som man finner når man løfter på en stein: homofob, kvinnefientlig, kikker, you name it!
Og han har ikke annet enn forakt til overs for faren sin.
En kveld klarer Kyle å ta livet av seg når han holder på med sin kjæreste hobby: Autoerotic asphyxiation.
Far finner ham, og bestemmer seg for å få det til å se ut som et selvmord, og han skriver et selvmordsbrev som viser seg å være så gripende at det berører alle på skolen på en eller annen måte.
Han oppdager at brevet hjelper mange med å stå fram med sine innerste hemmeligheter, og enkelte forteller ham også at det har gjort at de ikke tok livet av seg.
Dette baller på seg.
Far skriver en dagbok der Kyle forteller om sine problemer på en dyp og gripende måte som ingen trodde han hadde i seg.
Dessuten avslører han at favorittsangeren er Bruce Hornsby (og Hornsby dukker selvfølgelig opp i en scene, og tror du ikke det er litt rørende også!).
Teksten Lance har skrevet klarer å si noe til alle. Den forteller dem noe om deres liv, om de nå er ungdommer eller voksne.
I ”World’s Greatest Dad” har BG tonet ned noe av humoren.
Den er morsom på sitt vis, men samtidig alvorligere.
Lance føler seg fanget av teksten han har skrevet, samtidig som det fører med seg den oppmerksomheten han lenge har etterstrebet.
Og med en Robin Williams i en av sine mer dempede roller (han er ofte bedre i alvorlige roller enn som moromann, synes jeg), blir det en fin film om en mann som sitter fast midt i livet.
Den stiller også spørsmålet: Er det mulig å elske et barn som det egentlig ikke finnes noe elskelig ved?
Slutten på filmen er som den må være, men siden den inneholder både hasjkaker og ”Night of the living dead” er den absolutt ikke dårlig.
Men ikke så bra som den kunne ha vært. BG kunne fint ha tatt en større sjanse med en slutt som ikke runder av filmen som den gjør.
Så derfor har jeg nå skrevet en lang bloggposting om Bobcat Goldthwait, regissøren. Det trodde jeg aldri jeg skulle gjøre.
Jeg vil på ingen måte hevde at BG er en glemt genial regissør. Filmteknisk har han en vei å gå. Filmen hans er ikke direkte sprelske på det visuelle. Men det er et eller annet med hvordan han tar litt bisarre utgangspunkt og plasserer det i genrefilmer, og klarer å gjøre noe fint ut av det som jeg liker.
”Shakes the clown” fungerte ikke fordi der hadde han laget et helt eget klovneunivers, og symbolbruken ble overtydelig.
Men i de to siste filmene har han ikke større ambisjoner enn å være en skildrer av mellommenneskelige forhold og menneskelig svakhet.
Det håper jeg han fortsetter med.
fredag, mars 05, 2010
mandag, mars 01, 2010
Cassavetes på Filmkanalen
Jeg har tidligere ikke hatt altfor mye til overs for TV2s filmkanal.
De har et tilbud der pakke-følelsen er litt for fremtredende. For hver gode film, får man ni i beste fall forglemmelige.
Men når de slår til med noe litt utenfor det man er vant til å se av film, så kommer det en og annen godbit.
Som i kveld.
For i kveld kl. 23.00 viser Filmkanalen John Cassavetes' siste film "Love Streams". Filmen som egenhendig er ansvarlig for at jeg brukte den siste tida mi på bibliotekhøgskolen til å fordype meg i tre av Cassavetes' filmer, og ja, jeg innrømmer det: Jeg var til tider temmelig manisk og ikke så reint lite enspora.
Flott film, og også ganske utmattende.
Jeg så den første gang på video. Vi var fire stk til å begynne med, og da den var ferdig, var det bare jeg som satt igjen.
Den anbefales på det varmeste (og for eventuelle trivia-fans: Geir Gulliksen har diktet litt rundt et par scener fra "Love Streams" i boka "Om tyngde og letthet" - og scenen under er spilt inn hjemme hos Cassavetes. Han hadde en tendens til å bruke huset til å spille inn film, eller så pantsatte han det for å kunne lage film) ...
De har et tilbud der pakke-følelsen er litt for fremtredende. For hver gode film, får man ni i beste fall forglemmelige.
Men når de slår til med noe litt utenfor det man er vant til å se av film, så kommer det en og annen godbit.
Som i kveld.
For i kveld kl. 23.00 viser Filmkanalen John Cassavetes' siste film "Love Streams". Filmen som egenhendig er ansvarlig for at jeg brukte den siste tida mi på bibliotekhøgskolen til å fordype meg i tre av Cassavetes' filmer, og ja, jeg innrømmer det: Jeg var til tider temmelig manisk og ikke så reint lite enspora.
Flott film, og også ganske utmattende.
Jeg så den første gang på video. Vi var fire stk til å begynne med, og da den var ferdig, var det bare jeg som satt igjen.
Den anbefales på det varmeste (og for eventuelle trivia-fans: Geir Gulliksen har diktet litt rundt et par scener fra "Love Streams" i boka "Om tyngde og letthet" - og scenen under er spilt inn hjemme hos Cassavetes. Han hadde en tendens til å bruke huset til å spille inn film, eller så pantsatte han det for å kunne lage film) ...
Morrissey og oppdrettskaniner
En av de tingene jeg likte av musikk på 80-tallet, men ikke så mye at jeg ble en fan, var The Smiths. Jo, de hadde noen fengende låter (favoritter er ”The boy with a thorn in his side” og ”Stop me if you think that you’ve heard this one before”), men det ble aldri det helt store for meg.
Og Morrissey som soloartist hadde vel et album av spesiell verdi (det første), og det var det (men nå skal det innrømmes at jeg ikke har giddet å følge med på hva han har gitt ut de siste årene).
Nok om det.
I bl. a. England har man noe som kalles Four Paws, som er en dyrevernorganisasjon som f.eks. er opptatt av forholdene for oppdrettskaniner.
Og det er her Morrissey kommer inn.
Four Paws har nemlig laget en animert video som forsøker å skildre oppdrettskaninenes harde tilværelse. Musikken de har valgt er Morrissey. Og det er jo forståelig, siden mannen er hardbarka vegetarianer og dyreverner.
Det som jeg stusset litt på var valget av låt som akkompagnerer videoen: ”Every day is like Sunday”.
Det første som slår meg er vel at i stedet for å signalisere grusomheten som begås mot kaninene, blir dette heller en skildring av den ulidelige kjedsomheten ved å være oppdrettskanin.
Jeg mener, hvordan kan man ellers tolke en låt som har følgende tekst (som blir brukt i videoen):
Og Morrissey som soloartist hadde vel et album av spesiell verdi (det første), og det var det (men nå skal det innrømmes at jeg ikke har giddet å følge med på hva han har gitt ut de siste årene).
Nok om det.
I bl. a. England har man noe som kalles Four Paws, som er en dyrevernorganisasjon som f.eks. er opptatt av forholdene for oppdrettskaniner.
Og det er her Morrissey kommer inn.
Four Paws har nemlig laget en animert video som forsøker å skildre oppdrettskaninenes harde tilværelse. Musikken de har valgt er Morrissey. Og det er jo forståelig, siden mannen er hardbarka vegetarianer og dyreverner.
Det som jeg stusset litt på var valget av låt som akkompagnerer videoen: ”Every day is like Sunday”.
Det første som slår meg er vel at i stedet for å signalisere grusomheten som begås mot kaninene, blir dette heller en skildring av den ulidelige kjedsomheten ved å være oppdrettskanin.
Jeg mener, hvordan kan man ellers tolke en låt som har følgende tekst (som blir brukt i videoen):
Trudging slowly over wet sand
Back to the bench where your clothes were stolen
This is the coastal town
That they forgot to close down
Armageddon - come Armageddon!
Come, Armageddon! Come!
Everyday is like Sunday
Everyday is silent and grey
fredag, februar 26, 2010
fredag, februar 19, 2010
tirsdag, februar 16, 2010
Dagens overskrift: "Homo-uttalelser splitter demo-muslimer"
Når det kommer til spørsmålet om hva som må være dagens overskrift, kommer man ikke vekk fra VGs "Homo-uttalelser splitter demo-muslimer" ...
Huff, da! tenkte jeg. Har vi nå frådende fronter som står steilt mot hverandre i synet på om homofile bør steines eller ikke? Og hvem skal kaste den første stein?
Og så leste jeg artikkelen.
Og jeg lette etter de splittede demo-muslimene, og kom etter hvert fram til at splittelsen tydeligvis består i:
Mohyeldeen Mohammad er for steining av homofile - alle som blir intervjuet lurer på om Mohammad er riktig navla.
Så da er vel det splittelsen, da: Mohammad mot resten av demo-muslimene (i hvert fall de som er blitt bedt om å uttale seg) ...
Huff, da! tenkte jeg. Har vi nå frådende fronter som står steilt mot hverandre i synet på om homofile bør steines eller ikke? Og hvem skal kaste den første stein?
Og så leste jeg artikkelen.
Og jeg lette etter de splittede demo-muslimene, og kom etter hvert fram til at splittelsen tydeligvis består i:
Mohyeldeen Mohammad er for steining av homofile - alle som blir intervjuet lurer på om Mohammad er riktig navla.
Så da er vel det splittelsen, da: Mohammad mot resten av demo-muslimene (i hvert fall de som er blitt bedt om å uttale seg) ...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
