Nettvett og unge psykologer

Dagbladet hadde en artikkel i går om enkelte foreldres utlevering av sine barn på sosiale medier.

Helt siden jeg startet denne bloggen har jeg vært klar på en ting: ingen av mine nærmeste nevnes her eller få bildet sitt publisert her uten at jeg har bedt om lov først. Dermed har det aldri vært publisert noen bilder av min nære familie her, og de eneste gangene noen i familien er blitt nevnt, er de ikke blitt omtalt ved navn, og det kommer aldri til å komme feriebilder her eller bilder av noen familiemedlemmer i festlige lag.
Det er ganske enkelt fordi de ikke har noe med denne bloggen å gjøre. Jeg skriver ikke om private ting, annet enn det som foregår på skrivestua, og det er strengt tatt det jeg jobber med, så …

Kanskje det bare er meg … har hele tiden vært et sted der jeg kan skrive om det som måtte falle meg inn til enhver tid, og jeg vil at de som betyr mest skal slippe å måtte forholde seg til det. Kort sagt: på denne bloggen finnes de (nesten) ikke.
(Den lille parentesen er der fordi en er blitt nevnt noen ganger, men ikke ved navn.)

OK, så har man de fullstendig uten sperrer, som legger ut statusoppdateringer der de skjeller ut ungene sine, eller bilder av badene småbarn, og da tenker jeg at det er jo greit ... så lenge de samtidig skriver en detaljert dagbok om sitt liv og legger den ut på nettet også. Eller tar bilder av seg selv nakne på badet, og legger det ut på nettet etterpå.

I forbindelse med dette har altså Dagbladet skrevet en reportasje, og den har jeg egentlig ikke noe å si på. Det eneste jeg stusset over var at det er sitert en psykolog i artikkelen, sammen med noe som i hvert fall jeg fikk inntrykk av var et bilde av psykologen.

Men … er hun ikke litt i yngste laget?

Mouse On Mars på en fredag

(... med en lenke til videoen)

Dagens overskrift

- Jeg har ikke mye talent, men et desto større ego

Øyvind «Vinni» Sauvik avslører hvorfor noen andre i Norge skulle ha noen som helst interesse av at han bretter ut sitt privatliv. Les mer

En liten glede på en mandag

Paul Buchanan på en fredag

(... med en lenke til videoen)

Elevorganisasjonen sier ja til narkorazziaer på Stortinget

Påtroppende leder i Elevorganisasjonen, Axel Fjeldavli, støtter narkorazziaer på Stortinget.

(HPL) Torsdag får politiet fullmakt til aksjoner med narkotikahunder på Stortinget uten at det er konkret mistanke knyttet til noen bestemte personer.

Høyres medlem av justiskomiteen, André Oktay Dahl, mener kontrollene krenker stortingspolitikerne og svekker deres rettssikkerhet.

- Rus på Stortinget er et problem, men for å få bukt med problemene er ikke uanmeldt ransaking av tilfeldige stortingspolitikere veien å gå. Det er mye viktigere å drive med godt forebyggende arbeid, sier han.

Bakgrunnen for forslaget fra Elevorganisasjonen er at det har vært usikkerhet om hvorvidt politiet har lov til å gjennomføre slike aksjoner, og hvilken fremgangsmåte som skal brukes.

- Den usikkerheten vil vi fjerne. Samtidig må vi presisere hvordan slike kontroller skal gjennomføres, slik at vi unngår enkelte fæle eksempler, sier påtroppende leder i Elevorganisasjonen, Axel Fjeldavli, til Aftenposten.

Fjeldavli mener kontroller er bra så lenge de gjennomføres på en skånsom måte. Det mener også Stortingspresident Dag Terje Andersen.

- Vi støtter slike kontroller, men mener de må gjennomføres med omhu. Det er også viktig at presidentskapet blir orientert hvis politiet finner narkotika, sier han.


Kilde: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10070344

Når det butter (og det gjør det)

Jeg merker at jeg har gnålt litt om denne teksten min, Den som var en roman, så var den en innsendt roman, deretter en refusert roman, før den ble ti sider og begynnelsen på en ny roman.


Det nye forsøket ble sendt inn til forlaget like før påske, og så var det bare å vente på tilbakemeldingen. Og den kom. Og den var bedre. Mye bedre. Redaktøren så faktisk noe av verdi i teksten. Den hadde fått en nødvendighet som den andre ikke hadde. Men den henger ennå ikke helt sammen. Handlingen springer, viktige personer forsvinner, enkelte personer framstår som postulater (det sies at de er viktige, men vises ikke hvorfor de er viktige). Slutten kom for brått.

Kort sagt, det var en del å ta tak i. Og nå tar jeg tak i det. Problemet er at det som skrives ikke er noe bra. Jeg vil at teksten skal danse Svanesjøen, men alt jeg skriver ender opp som Svanesjøen iført cloggs. Det er ikke bra. Kanskje det kan bli det.

Da er det veldig greit å lese blogger som forteller en at man ikke er alene. Ingelin skriver mye bedre om dette enn jeg.

Jeg klør meg i hodet til fullmånen kommer fram. Jeg drikker kaffe og forsøker å tyde mine håndskrevne notater. De var gode i går. De er ikke gode i dag.

Teksten var nødvendig. Det er den fremdeles, men jeg er redd for at den skal ende opp som en hakkete, usmidig samling påstander som ingen andre vil lese.

Min eneste trøst er at sånn er det hver gang, og det har da gått på et vis da også. En annen historie som har begynt å få liv og form, må vente. Drama-manuset som jeg var kommet godt i gang med, blir ikke ferdig på denne siden av nyttår.

Sånn er det. Sånn må det bare være.