fredag, desember 09, 2011

”Na het feest”? “Depois da festa”?

Jeg har strevet en stund med en tekst som har en tendens til å glippe. Er den bra eller er den ikke … akkurat det forandrer seg fra gang til gang når jeg jobber med den.
I dag har den fungert, men jeg er ennå ikke sikker på om den er helt der jeg vil den skal være.

Og i kveld (etter å ha jobbet noen timer med stryking og omskriving) fikk jeg beskjed om at ”Etter festen” er solgt til Brasil.
Brasil - av alle steder!

Dermed er ”Etter festen” den første boka som jeg har skrevet som noensinne blir oversatt til et annet språk.
Tidligere i høst kjøpte et nederlandsk forlag den, og nå altså et brasiliansk.

Mens alt dette skjer sitter jeg nå her med en tekst som ikke vil seg. Ikke ennå. Kanskje aldri.

fredag, november 04, 2011

Klamsnabel på en fredag



















Ondt blod

Lys over Jakobstad
skrik etter skillet.
Lydbølger nedenfra
det går deg ille

Biskop Bønne, ser du ham?
Skru av lyset
glohvit grandslam
det er bedre å fryse

Ond blod

Hvor er min alkohol
hvor er cayenne
salig er den som sa
hvor jeg har gjemt henne

Ond blod

Maskér mørket nå
synger siste verset
BB er hjerterå
vil med deg herse

Ond blod



[Klamsnabel er både på Facebook og Youtube]

torsdag, oktober 27, 2011

En torsdag litt utenom det vanlige

GUTTER!
Hotte kjendisgutter
Test: Er du guttegæren
Gutter: Slik er de egentlig
Hva slags gutter liker du?


Vi møtte
KRISTEN STEWART


Smink deg som stjernene

Plakater: Demi Lovato, One Direction, Breaking Dawn, ønskeplakaten: Justin Bieber

Og ikke minst:
Julias kysseskole

Velkommen til Labergs bisarre verden.
I dag kommer nemlig "Julia" nr. 15 i salg. Og sammen med alle disse godbitene, dukker min novelle, "Veggpryd", opp.
Ett ord er forandret i forhold til originalnovellen, og illustrert er den blitt.

Ja, det er en sånn torsdag.


torsdag, september 22, 2011

Bård drar på tur

Her er Bård.










Her er huset som Bård bor i.









H
ver dag kjører Bård bilen sin inn til byen.
Alle på jobben liker ham.

Du sm
iler og er glad, du, Bård, sier de.
Og da smiler Bård.



Men Bård jobber mye.
Av og til blir han veldig sliten.
Kanskje jeg skal dra på tur? tenker
han en dag. Til Utlandet.
Han spør Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove om de vil være med på tur.
Og det vil de.



De setter seg i flyet og flyr langt.
Og etter mange timer er de i Utlandet.




Bård, Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove kikker på alle husene.
De ser gamle ut.
Noen
holder på å gå i stykker.
Mang
e mennesker i gaten har fillete klær.

rd, Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove rister på hodet.
Stakkars,
stakkars de som er fattige, sier de.


Så går de på restaurant og spiser.
Bård er kjempesulten.
Han spiser og spiser, og så drikker han masse brus.

Bård liker brus. Det kribler i magen og det kribler i hodet.


Nå er de ferdige med å spise.
Hva skal vi gjøre nå? spør Bård.
Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove tenker så det knaker.
Kanskje vi skal gå på besøk, sier Remi.
Det synes de an
dre høres koselig ut.


I et gammelt hus bor Tatjana.
Bård synes at det er et morsomt navn.

Tatjana er veldig søt.
De snakker og har det hyggelig.




Hva har du lyst til å gjøre nå? spør Tatjana.
Bård smiler lurt.
Jeg har lyst til å gi deg en klem, sier Bård.
Det synes Tatjana høres fint u
t, så da gir Bård henne en klem.
En god
klem.
En skikkelig bjørneklem.
Tatjana lukter godt.
Bård klemmer og klemmer.



Når Bård kommer ut, forteller han Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove at Tatjana ble veldig glad for klemmen.

Jeg ga henne litt penger også, så hun kan kjøpe seg noe fint, sier Bård.
Det synes Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove var koselig gjort av ham.


Det står noen sammen med Kim-Jørgen, Remi og Kent Ove.
Hei Bård, hva har du gjort? spør de. Har du gitt ei jente en klem?

Bård blir flau.
Nå får du jentelus, sier de.
Bård håper de ikke skal sladre til noen.



De setter seg på flyet og reiser hjem.





Det var koselig i Utlandet. Og Tatjana var snill.

Men nå er Bård hjemme igjen.


Når han kommer hjem, spør Per om han hadde det fint i Utlandet.
Ja da, sier Bård.
Hva gjorde dere, da? spør Per.
Ingenting, sier Bård fort.
Per rister på hodet.
Noen har fortalt meg at du gikk rundt og ga jentene klem, sier Per.
Bård nikker.
Ja, hvisker han. Jeg gjorde det.
Det er mange som synes at det er flaut, sier Per, men det gjør ikke jeg.
Han klapper Bård på skulderen.

Neste gang du reiser, vil jeg være med, sier Per.


Da blir Bård glad.
Han gleder seg til neste gang de skal dra på tur
.

mandag, september 19, 2011

Lanseringsfest den 27.

Da er det snart tid for den store lanseringen av antologien "MOT", der jeg har med en novelle.
Det blir drikking og mingling (det ene liker jeg, det andre ikke), og så skal man ikke se bort fra at det blir litt lesing også.

tirsdag, september 06, 2011

”Jeg har ikke peiling på hvor mye klokka er, det eneste jeg veit er at jeg har hengt her en stund.”


Dermed er antologien ”MOT” ferdig, og skal ut i butikkene.

Mitt bidrag heter ”Veggpryd”, og er vel egentlig en advarsel mot hva som kan skje hvis man ser en romantisk komedie for mye.

Nå gleder jeg meg bare veldig til å lese de andre bidragene.

mandag, august 08, 2011

Mandag

Egentlig har jeg lagt den bak meg.
”Etter festen” kom ut for et år siden, noen likte den, noen likte den ikke, noen trakk på skuldrene – kort sagt: det var sånn det skulle være.

Jeg holder på med noe annet nå. Noe jeg håper kan bli en bok, men som foreløpig bare er en haug med sider inneholdende en historie som ikke helt henger sammen ennå.
Og der var den: en uventet anmeldelse, i Aftenposten, på deres barne- og ungdomssider.
Tittel: Ikke imponert!

Uka kunne med andre ord ha startet litt bedre.

torsdag, juni 30, 2011

Punktum. For så å begynne på nytt.

Det settes snart punktum for juni, og i dag satte jeg punktum for det som er blitt en nesten uoverkommelig bunke papirer, der det et sted langt der inne skal ligge en ungdomsroman.
Men det er nå jobbingen begynner. Ting må klargjøres, detaljer må klemmes inn, slagget må kuttes ut, jeg må prøve å finne ut hva denne historien egentlig handler om.

Tittelen er klar, storyen er uklar. Personene er til tider gåtefulle, hva som skjer med dem henger litt i løse lufta. Men jeg tror det kan gå seg til. Jeg håper det kan gå seg til.

Novellen er korrekturlest og sendt inn til forlaget.
Kontraktene er undertegnet i 10 eksemplarer (da jeg kom til signatur nummer 10, ble jeg et kort øyeblikk i stuss da jeg plutselig ikke husket navnet mitt, så den signaturen ble litt … ugrei), pengene er på vei inn på konto.

Tv-dramaet i to deler er slått sammen til et langt filmmanus. Nå må det kuttes ned og så får vi se om jeg sender det av gårde til noen.
Men hvem skal jeg sende det til?

Og som om ikke dette var nok: Jeg fikk en idé til et ungdomsbokmanus, som jeg trodde var helt vill, men jeg skreiv noen sider på det, og hva skjedde?
Jo, det var en historie på nyhetene som handlet om mye av det samme jeg hadde trodd var helt urealistisk. Så her må man skrive mer.

Men nå begynner sommerferien. Og jeg har bestemt meg for ikke å gjøre den samme feilen som jeg gjorde sist gang jeg hadde ferie; nemlig å ikke skrive et ord. Da holdt jeg på å gå på veggene.
Så her må man finne balansen mellom avslapping, turer og skriving.
Kanskje jeg klarer det denne gangen.

mandag, mai 09, 2011

Dette kan bli stygt … II

Og dermed kom tilbakemeldingen på dramamanuset og den var, ikke uventet, ikke utpreget positiv. Formatet passet dårlig, og en mulighet for å utvide det (skrive lenger) kunne de heller ikke se at det var. Men manuskonsulenten hadde et par gode, konstruktive råd.
Derfor tenker jeg nå alternativt. Jeg må kutte ned, slå sammen, utvider en sidehistorie eller to, og hvis det blir som man håper, kan det etter hvert sendes av gårde til en spillefilmkonsulent. Men det er det med framdrift, da. Og så har man også spørsmål som: er dette for smalt? Hvor mange kan være interessert i å se det? Og mens jeg kjente at jeg fullstendig mistet alt som het overskudd når det gjaldt å skrive drama, fortsatte jeg ufortrødent på ungdomsboka, som blir stadig lenger, og snart må slutten komme, og jeg må begynne å kutte, kanskje vise til redaktøren, få kommentarer og skumle spørsmål tilbake …

En merkelig dag, dette. Dramamanuset smalt rett inn i veggen samtidig som skrivingen av ungdomsbok har gått lett. Jeg sitter bak mørke persienner og ute skinner visstnok sola.

mandag, april 25, 2011

Dette kan bli stygt ...

Dette kan bli stygt, eller kanskje mer sannsynlig: Dette kan bli et forsøk på å sende av gårde noe som forsvinner ut i det store tomrommet.
Jeg har nemlig blitt ferdig med dramamanuskriptet mitt, og uten å tenke noe mer på det (annet enn å skrive et lite synopsis) har jeg sendt det av gårde til rette instans. Forhåpentligvis er det noen der som leser det, noen som (som meg) synes at det er noe her, noe man kan gå videre med.
Men nå er jeg så dårlig til å selge og pitche mine egne ting at … ja … dette kan bli stygt.

Men heller det enn ingenting.

søndag, april 03, 2011

Et forsøk på en slags statusoppdatering ...

Siden det har vært et usannsynlig kjedelig vær i Eidsvoll i helga (lavthengende skyer og yr), så har jeg holdt meg inne.
Nei, forresten.
Jeg kan ikke skylde på været. Hadde det vært strålende solskinn, hadde jeg holdt meg inne. Jeg trives innendørs.
Min unnskylding denne gangen (og det er en veldig god en!) er at jeg er i innspurten på mitt dramamanuskript.

Da jeg fortalte en kamerat av meg at jeg holdt på å skrive dramatikk, begynte han å snakke om det var 3 akter osv osv. For en som ikke har gått på kurs og lært sånne ting, så ble jo det naturlige svaret: Jeg aner ikke.
Planen er at det skal være 2 x 58 sider, og per i dag har jeg 1 x 58 sider + 1 x 55 sider, så man kan si jeg nærmer meg … et eller annet. Slutten? Jeg har en følelse av at det er nå jobbingen begynner. Ting må kuttes og flyttes og spisses og jeg veit ikke hva.

Novellen som er skrevet til en Cappelen Damm-samling som kommer til høsten (og har temaet mot), er ferdigskrevet, og har tittelen ”Veggpryd”.

Ungdomsmanuset lever sitt eget liv, men jeg har store planer om å begynne å jobbe å det igjen. Snart. Helt sikkert.
Jeg har til og med gjort research denne gangen: én mail … og svaret jeg fikk var akkurat det jeg hadde håpet å få, så da er det, som man sier, bare velstand.

lørdag, februar 19, 2011

Enda mer Klamsnabel ...


Nok et spennende klipp fra Haugenstua.
Nils tråkker til på "Maratonlyd".

søndag, februar 13, 2011

Tjue sekunder Klamsnabel


Et veldig lite utdrag fra helgens aktiviteter på Haugenstua.

torsdag, februar 10, 2011

Og der var veggen, gitt!

To måneder varte den, permisjonen, og nå er jeg tilbake i full jobb igjen. Tilbake til lesestund og rydding i hyller og forsøk på å legge ut informasjon på kommunens hjemmeside og ignorering av mailer som forteller meg at jeg har fakturer til forfall i Agresso. Nei. Jeg vil ikke! Jeg vil sitte hjemme og skrive.
I løpet av de to månedene kom jeg godt i gang med ungdomsboka, jeg skrev en episode av noe tv-dramagreier (som jeg har sendt av gårde til folk som skal gi meg en tilbakemelding på det) og ble nesten ferdig med en novelle.

Men nå er det slutt.
Nå sitter jeg her. Og i dag skal jeg jobbe til 19, i morgen er det lesestund, og neste uke kommer en gjeng med barnehagebarn på besøk, og så skal jeg forberede vinterferieaktiviteter.
Men jeg vil ikke. Jeg vil sitte hjemme og skrive.

Veggen skled fortere og fortere mot meg, og i dag traff den meg midt på min temmelig omfattende nese.
Jeg kunne plutselig ikke lenger bruke store deler av formiddagen på å forberede meg til å skrive. Jeg måtte begynne med en gang, klokka åtte. Klokka ti skulle jeg være ferdig, for da måtte jeg stampe meg vei gjennom snødrevet til jobb.

Men jeg ville ikke. Jeg vil ikke!

Ungdomsromanen har et par kapitler igjen før jeg skal se på det jeg har gjort, tv-dramaet har en episode igjen, og novellen trenger en liten opprydding.

Det er ikke håpløst.
Dunker jeg hodet lenge nok mot veggen, gir den etter.

torsdag, februar 03, 2011

Slutten ...

Forfatter Tarald Stein tvitret i dag: merker at jeg nærmer meg slutten på romanen og blir plutselig usikker på hvor den skal være.

Slutten, ja. Hvordan avslutter man? Begynnelsen pleier å være grei. Man har en idé, kanskje en setning, og så er det bare å kjøre på.
Midten er verre. Hvordan holde på leserens (og forfatterens) interesse på vei mot slutten av historien.
Og så kommer slutten, og den har en tendens til ikke å dukke opp der den skal. Man kan ikke la den komme for tidlig, for da blir slutten så åpen at alle (inkl. forfatteren) blir grinete. ”Hva skjedde så, da??” Og man kan ikke drøye den for lenge, for da blir det fort til at man forklarer for mye, knytter sammen for mange løse tråder.
Man må vite akkurat hvor slutten skal være.
Der!
Sånn!
Nå er boka slutt!

Jeg liker en slutt som er forholdsvis åpen. Eller liker og liker, det er i hvert fall sånn det har en tendens til å bli.
Den må være såpass åpen at leseren kan sitte og lure litt på hvordan det går videre, kanskje leseren får lyst til å dikte videre i sitt eget hode. Men slutten er slutten. Jeg har aldri og kommer aldri til å skrive en fortsettelse på ei bok.

(egentlig er det veldig pinlig dette. Siden jeg jobber ekstremt intuitivt, merker jeg at med en gang jeg prøver å skrive noe om det å skrive, så blir det litt plumpt. Jeg avslører meg som det gudsordet fra landet som jeg vitterlig er)

Jeg har kikket litt på mine egne bøker. Hvordan slutter de?
Under er det ni slutter, i ikke-kronologisk rekkefølge.
Jeg kan se flere likhetstrekk i dem, og det er vel ikke alle jeg er like godt fornøyd med.
Men ingen av dem er direkte dårlige.


Jeg tar sats og hopper. Vekk fra treet, faller ned mot vannet. Krøller meg sammen.
Stopp alt!
Nå!
Stopp!
Jeg blir hengende en halv meter over det rolige vannet. Panna mot knærne. Hendene holder fast i skinnleggen.
Hun står inne på stranda. Hun venter på at jeg skal treffe vannet med et av de største plaskene hun har sett. Men jeg tenker ikke på det. Ikke på plasket og ikke på henne.
Jeg henger helt stille i lufta. Vannet er under meg. Det rører forsiktig på seg. Det er djupt.
Jeg har bare en tanke i huet. Jeg vil bare ha en tanke i huet.
Jeg er lykkelig.

[-]

Kamilla setter seg ved siden av meg. Hun legger hodet på skulderen min. Mamma bøyer seg fram og klapper oss på kinnene, begge to. Jeg smiler til henne. Mamma og Simon går inn i stua. Jeg sitter her sammen med Kamilla. Det er ikke lenge igjen nå. Om fire timer sitter jeg på flyet. Da er jeg på vei. Til Georg.

[-]

”Hei,” sier jeg høyt.
Du stanser og snur deg, ser forbauset på meg, før du fortsetter videre oppover. Du løper nesten.
Jeg smiler. Du har nok dårlig tid nå. Du har en time du må rekke. Jeg skjønner det.
Det var som om du ikke kjente meg igjen. Men jeg veit at du gjorde det. Du kjenner meg. Er det noen som gjør det, er det du.
Ingen andre.

[-]

Plutselig begynte det å pipe. Det var noen som lå inne på et rom for seg selv og måtte så inni helvete på do. Faren min satte fra seg koppen og reiste seg fra stolen. Han ble stående der med den store kroppen sin og håret som han aldri helt klarte å få kontroll på.
”Nå må jeg jobbe litt,” sa han.
”OK,” sa jeg.
”Men det tar ikke lang tid,” sa faren min, og akkurat da skjønte jeg hva han ville at jeg skulle svare.
”Det gjør ikke noe,” svarte jeg. ”Jeg sitter her når du kommer tilbake.”

[-]

Den nye historia, den om L. og meg, må ha en begynnelse. Sånn er begynnelsen: Jeg går bort til L. og holder rundt henne. Hun legger hodet tilbake og smiler mens jeg spenner kroppen og løfter henne opp fra golvet. Hun spreller med beina og sier at det er best for meg at jeg slipper henne, ellers …! Jeg velter L. over ende – og mens hun hyler og jeg ler, fortsetter brytekampen på golvet helt til vi blir liggende stille. Helt stille. Lenge.

[-]

Jeg ser på bestemor som ligger der. Legger min hånd på hånda hennes, men den
reagerer ikke. Den er varm, men den rører ikke på seg.
Jeg bøyer meg forsiktig fram, nesten helt fram til øret hennes.
Hvisker til henne. Hører hun meg?
Jeg fortsetter å hviske. Klarer ikke å stoppe.
Skjønner hun hva jeg sier?

[-]

”Nå, Walter,” sa han. ”Tror du det? Tror du at det var kattunger i sekken, eller bare noe søppel fra kjelleren som jeg måtte kaste?”
Walter var ikke sikker på om den store mannen nesten smilte.
”Hva tror du, Walter?”
Walter snudde seg mot Ruth. Hun klappet kinnet til dama i stolen. Forsiktig klappet hun mens hun så på kjolen. Hun hvisket noe. Walter kunne høre hva hun hvisket.
”Blomst,” hvisket Ruth.

[-]

Ei dør går opp, og en fyr kommer sakte mot oss. Han nikker til noen han kjenner igjen. Han gnir seg i hendene. Beate legger hånda på skulderen min. Hun står tett inntil meg. Jeg rører meg ikke.
”Ok!” roper fyren. ”Da kjører vi i gang!”
Han slipper tauet ned på bakken, og alle begynner å gå framover med en gang. Jeg rører meg ikke. Jeg lar dem slippe forbi. Jeg står her sammen med henne.
”Skal vi ikke gå inn?” spør hun forundret. ”Må vi ikke skynde oss?”
”Nei,” svarer jeg.
Jeg ser på alle som forsvinner inn i bygningen. Ikke alle går inn. Noen går rundt og ser på de gamle, slitte møblene som står i skolegården.
Jeg smiler til henne.
”Vi står her litt til.”

[-]

Av og til letter en flokk med spurver fra et buskas og flyr av gårde, før de kommer tilbake etter noen minutter. En gammel fyr ligger på den andre siden av forhenget. Han begynner å hoste. Hosten hans er surklende og han klarer ikke å slutte å hoste. Hele tida suser det fra friskluftsanlegget. Det er noen som går ute i korridoren. Treskohæler smeller mot linoleumen. Ei tralle trilles skranglende fram og tilbake. Lyden av to biler som skraper mot hverandre og ei dame står på fortauet og roper at han må stoppe og fuglene som skriker og skriker.
For et bråk!
Det er faen meg ikke til å holde ut!

lørdag, januar 29, 2011

"Etter festen" anmeldt

"Etter festen" er blitt anmeldt i Åndalsnes Avis i dag.

fredag, januar 14, 2011

Status

Det begynner å nærme seg midten av måneden og jeg kom med ett på at den snart er over, permisjonen.
Jeg hadde planer om å skrive på to romaner, en novelle og et dramaprosjekt. Status per i dag er en ungdomsroman på ca 70 sider, et dramaprosjekt på 50 sider, og en novelle som nesten er ferdigskrevet. Jeg må bare finne ut av slutten, før jeg kan se på det jeg har skrevet. Har en stygg følelse av at den må skrives mye om. Det gjelder ungdomsromanen også. Den har ingen struktur ennå. Og dramaprosjektet må strammes til.
Med andre ord mye å gjøre, og det er bare noen uker igjen før det er tilbake på jobb igjen.
Men jeg vil ikke det. Jeg vil bare sitte og skrive. Problemet er jo at 8-9 timer per dag foran datamaskinen, med kanskje en rusletur til postkassa i løpet av dagen, blir et litt snevert liv.
Men i en periode er det godt. Denne perioden har vært god

mandag, januar 10, 2011

"... trist, men fin bok"

Oppdaget plutselig at en anmeldelse av "Etter festen" sto på trykk i Trønder-avisa på julaften.

Mandag

En ny uke, hvor jeg kan sitte og nyte utsikten fra mitt kontorvindu mens jeg prøver å være kreativ.
Jadda.