Status - fredag 29. mai

Tilbake fra Lillehammer, der jeg var med på å lese høyt fra "Volum". Boka ble først holdt i en hånd, helt til den begynte å skjelve såpass mye at jeg måtte holde den med begge. Det ble nynnet "Deilig er jorden", det ble sunget "You can't always get what you want". Det ble klappet. Og da jeg kom hjem, lå det et brev i postkassa. I en vinduskonvolutt. Fra et forlag. Jeg la det i en skuff. La en gammel pakkseddel, som jeg av en eller annen grunn har beholdt, oppå brevet, slik at jeg ikke ser det neste gang jeg åpner skuffen. Jeg er nesten sikker på at det er et refusjonsbrev. Nesten, men ikke helt. Jeg har ikke åpnet det ennå, synes det er greit å vente litt. Kanskje noen måneder.

Når det butter (og det gjør det)

Jeg merker at jeg har gnålt litt om denne teksten min, Den som var en roman, så var den en innsendt roman, deretter en refusert roman, før den ble ti sider og begynnelsen på en ny roman.


Det nye forsøket ble sendt inn til forlaget like før påske, og så var det bare å vente på tilbakemeldingen. Og den kom. Og den var bedre. Mye bedre. Redaktøren så faktisk noe av verdi i teksten. Den hadde fått en nødvendighet som den andre ikke hadde. Men den henger ennå ikke helt sammen. Handlingen springer, viktige personer forsvinner, enkelte personer framstår som postulater (det sies at de er viktige, men vises ikke hvorfor de er viktige). Slutten kom for brått.

Kort sagt, det var en del å ta tak i. Og nå tar jeg tak i det. Problemet er at det som skrives ikke er noe bra. Jeg vil at teksten skal danse Svanesjøen, men alt jeg skriver ender opp som Svanesjøen iført cloggs. Det er ikke bra. Kanskje det kan bli det.

Da er det veldig greit å lese blogger som forteller en at man ikke er alene. Ingelin skriver mye bedre om dette enn jeg.

Jeg klør meg i hodet til fullmånen kommer fram. Jeg drikker kaffe og forsøker å tyde mine håndskrevne notater. De var gode i går. De er ikke gode i dag.

Teksten var nødvendig. Det er den fremdeles, men jeg er redd for at den skal ende opp som en hakkete, usmidig samling påstander som ingen andre vil lese.

Min eneste trøst er at sånn er det hver gang, og det har da gått på et vis da også. En annen historie som har begynt å få liv og form, må vente. Drama-manuset som jeg var kommet godt i gang med, blir ikke ferdig på denne siden av nyttår.

Sånn er det. Sånn må det bare være.

Status. Ikke-status

Vi er kommet såpass langt inn i 2012 at jeg ikke behøver å bekymre meg for at denne posten skal oppfattes som en ”Dette skjedde i året som gikk, og dette er hva jeg skal gjøre i året som kommer”-post. For det er det ikke.

Skrivemessig er ståa slik at jeg har et filmmanus liggende til utsending, men jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal sende det eller ikke.
Sannsynligvis får det den samme behandlingen som sist gang jeg forsøkte å sende noe til diverse produksjonsselskaper: Den store stillheten.
Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg ikke har det i meg å være pågående på telefonen for å pitche en god idé.
Jeg faktisk ikke helt sikker på hvordan jeg skulle klare å pitche det manuset jeg er ferdig med, uten å få ”denne fyren er lettere sinnsforvirret”-blikk tilbake fra en pengemann.
Men det blir nok å gå en runde eller to med den gjenstridige manusbunken, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal gjøre.

Et ungdomsbokmanus er ferdig, og der er jeg alltid like usikker på hva som kommer til å skje. Jeg har en streng og god redaktør, og akkurat nå var teksten så tett innpå meg at jeg nesten ikke klarte å lese hva jeg har skrevet, og oversikten hadde jeg mistet fullstendig.
Derfor er det greit å få beskjed om det er håp eller ikke for dette.

Og så er det dramatekstene jeg pusler med. Jeg liker dem nå. Kommer jeg til å hate dem i morgen?

Er det rart magesåret blomster?

Dette er ikke en status, men en slags oppsummering av det som gjelder skriving som jeg føler at jeg ikke har kontroll over, dvs omtrent alt jeg har skrevet det siste året.
Det er godt å ikke ha kontroll når man skriver, det er verre å ikke har det når man seinere forsøker å bestemme seg for hva man skal gjøre med faenskapet.

Mandag

Egentlig har jeg lagt den bak meg.
”Etter festen” kom ut for et år siden, noen likte den, noen likte den ikke, noen trakk på skuldrene – kort sagt: det var sånn det skulle være.

Jeg holder på med noe annet nå. Noe jeg håper kan bli en bok, men som foreløpig bare er en haug med sider inneholdende en historie som ikke helt henger sammen ennå.
Og der var den: en uventet anmeldelse, i Aftenposten, på deres barne- og ungdomssider.
Tittel: Ikke imponert!

Uka kunne med andre ord ha startet litt bedre.

Og der var veggen, gitt!

To måneder varte den, permisjonen, og nå er jeg tilbake i full jobb igjen. Tilbake til lesestund og rydding i hyller og forsøk på å legge ut informasjon på kommunens hjemmeside og ignorering av mailer som forteller meg at jeg har fakturer til forfall i Agresso. Nei. Jeg vil ikke! Jeg vil sitte hjemme og skrive.
I løpet av de to månedene kom jeg godt i gang med ungdomsboka, jeg skrev en episode av noe tv-dramagreier (som jeg har sendt av gårde til folk som skal gi meg en tilbakemelding på det) og ble nesten ferdig med en novelle.

Men nå er det slutt.
Nå sitter jeg her. Og i dag skal jeg jobbe til 19, i morgen er det lesestund, og neste uke kommer en gjeng med barnehagebarn på besøk, og så skal jeg forberede vinterferieaktiviteter.
Men jeg vil ikke. Jeg vil sitte hjemme og skrive.

Veggen skled fortere og fortere mot meg, og i dag traff den meg midt på min temmelig omfattende nese.
Jeg kunne plutselig ikke lenger bruke store deler av formiddagen på å forberede meg til å skrive. Jeg måtte begynne med en gang, klokka åtte. Klokka ti skulle jeg være ferdig, for da måtte jeg stampe meg vei gjennom snødrevet til jobb.

Men jeg ville ikke. Jeg vil ikke!

Ungdomsromanen har et par kapitler igjen før jeg skal se på det jeg har gjort, tv-dramaet har en episode igjen, og novellen trenger en liten opprydding.

Det er ikke håpløst.
Dunker jeg hodet lenge nok mot veggen, gir den etter.

Romjul

Julematen oppspist, dårlige filmer på tv er dagens høydepunkt, jeg sitter og glor tomt på en novelle som jeg har planer om å skrive ferdig, i morgen: sette dvd-opptakeren på opptak – enda en av de dårlige seriene jeg har begynt å følge med på, som jeg må få med meg hver eneste episode av – gavekort som skal brukes på Jessheim senter og deretter familiebesøk, skli sidelengs med bil gjennom rundkjøringer, tenke at på mandag – da skal jeg skrive litt på den novellen, den romanen, det dramaet.

Men akkurat nå har jeg fri. Jeg er ikke spesielt glad i å ha det, men jeg tror det er sunt.

Torsdag foran datamaskinen

To bøker, en novelle og noe dramatikk, det er det jeg skriver på for tida. Jeg har nemlig permisjon. Har jeg sagt det? Jeg har permisjon! Og da skal man være fornuftig og, om mulig, effektiv. Dagene begynner klokka 7 om morgenen. Det er da jeg jobber best. Noen timer om morgenen og utover formiddagen, et par timer fri midt på dagen, før man fortsetter på ettermiddagen.
To romaner, der den ene ikke har noen form/struktur/handling/mening overhodet, og en ungdomsroman der jeg har et utgangspunkt. Storyen begynner så smått å vise seg. Novellen er foreløpig en tittel og 1189 ord, og dramatikken runder snart 20 sider. Men blir det for mye? Problemet blir å omstille seg fra den ene ikke-historien til den andre.
Om et par måneder kommer jeg nok til å slette alle filene. Eller skrive ut alt på papir og lage et bål av det på gårdsplassen. Og så er det bare å begynne på nytt.

Slik går no dagan …

Noen ganger havner man i et vakuum. Man føler at ingenting skjer og en dag er en dag er en dag. Man (og med man mener jeg jeg!) tar seg i å tenke hvordan skal man (jeg) komme seg (meg) ut av det.
& sånn er det nå.

Men det merkelige er jo at jeg egentlig har fullt opp å gjøre.
Jeg er i full gang i biblioteket etter påskeferien, samtidig som jeg sitter og stryker og retter i et manus som forhåpentligvis kommer i bokform til høsten. Jeg forbereder meg til en kort turné som starter den 12., samtidig som jeg venter på tilbakemelding på litt forskjellige greier jeg har sendt av gårde; litt kort dramatikk, forslag (og utkast til fire episoder) til en webserie …

Kanskje det er ventingen som gjør det?

Jeg sitter og venter på å høre om noe av det jeg har sendt har noe verdi for noen andre enn meg.
Men samtidig veit jeg at deler dramabransjen kan være beinhard, og det var det om jeg har personligheten til å være så pågående og sta som man tydeligvis (i hvert fall ifølge Arne Berggren, og etter å ha lest denne artikkelen, er jeg jaggu meg usikker på hvordan jeg skal våge meg ut i dette. Det virker som jeg må legge vekk en god del av den selvkritiske sansen som jeg kanskje har litt for mye av …)
Imens er jeg fagperson. Det er jo som bibliotekar jeg tjener the big bucks. Det er trygt og godt. Kanskje altfor trygt.
Jeg må vite hva en kollega mener når hun spør meg om jeg har vært borti noen bøker om noen mus som bor i et tre. Hm. Var det ikke noe om noen mus som bodde i et tornekratt, da? Jo, det var sannsynligvis det.

Og hele tida er vakuumet der ...

For en god start på uka!

Etter å ha vært muggen ei hel uke, oppdaget jeg i går at mailen min har flyttet til ny server ... og dermed har all eposten min for de siste årene forsvunnet. Pft!
"Fyll inn her og fyll inn der, så får du den gamle eposten din," sier de, og da gjør jeg jo det. Men får jeg trykket på OK, som bekrefter opplysningene som ville gi meg tilgang til min gamle epostkonto? Å, nei da!
"Da er det muligens du som har gitt feil opplysninger," får jeg beskjed om.
Blæ!

Og så oppdager jeg at det står en artikkel på VG-nett, der de skriver om at mannen som er tiltalt for å ha drept en spansk patolog, rømte fra Brøset regionale sikkerhetsavdeling og ble tatt 20 minutter seinere.
Og hvilket bilde brukte de for å illustrere saken? Jo, et bilde av den avdøde, naturligvis!

Har en følelse av at enkelte folk på desken tar seg en lang dusj etter jobben, men av en eller annen merkelig grunn blir de aldri skikkelig reine.

[Og like før jeg rekker å få postet dette innlegget får jeg beskjed om at alt er fikset ... og der er de! Alle mailene mine. Så takk til support og "love and kisses to all your pink parts", som man en gang sa det i en veldig dårlig film.]