"En lykkelig slutt" og "Fokus på kjernevirksomheten"

Jeg hadde bestemt meg.
Å ha med et stykke på Norsk dramatikkfestival 2013 ga såpass mersmak at jeg ville prøve igjen.
Jeg skrev et stykke som jeg sendte inn til festivalen i 2015.
Det ble ikke plukket ut.

Så går det et år.

Festivalen i 2015 var over, og jeg tenkte: "Kanskje jeg skulle skrive et stykke og sende inn …"
Jeg hadde nemlig en idé som jeg syntes var god.
Dem har jeg hatt mange av, få av dem har kommet noe særlig lengre enn "Det var jammen meg en god idé!"
Men jeg begynte å skrive, og det gikk tungt, men det gikk framover, langsomt framover.
Da jeg til slutt begynte å nærme meg slutten, fant jeg ut at jeg godt kunne prøve å skrive ut en annen idé jeg hadde også.
Så mens jeg finpusset på den første teksten, skreiv jeg ut den andre, og dermed ble jeg sittende med to stykker.
Og har man skrevet to stykker, kan man like gjerne sende inn begge to til dramatikkfestivalen.
For man skulle sende inn bidragene anonymt, så hvis juryen ble sittende og le seg i hjel av det håpløse bidraget, visste de i hvert fall ikke hvem som hadde sendt det inn.
Sånt er alltid beroligende.

Jeg sendte inn begge stykkene, og ventet.
Juryen skulle begynne å lese de over 80 innkomne tekstene 1. februar.
Februar gikk.
Mars gikk. Og jeg tenkte at det var det, men det hadde jo vært hyggelig å få en liten refusjonsmail. Store deler av april gikk.

Og så kom det en mail, fra Norsk dramatikkfestival 2017.

11 tekster var blitt plukket ut.
To av dem er mine.

Versting III

Oslo

 

Se på Monolitten

Se på Frognerbadet

Se Waldemars have

Se på kongens tale

 

Oslo

 

Se på Monolitten

Se på Frognerbadet

Se Waldemars have

Se på kongens tale

 

Oslo

 

Hvor kommer du fra?

Hvor vil du dra?

Har du det bra?

Hva er hovedstad?

Versting II

Jeg gikk en tur på stranden

Der så jeg en due

Vagget rundt ganske ensom

Jeg ga den litt brød

Et tegn på liv

Ingen skavanker

Og ingen forsøk på motstand

Ingen forsøk på bløff

Tiden akselerer

Jeg ser du kommer

Lyset over ditt hode

Glorien leger sår

Jeg skifter vinkel

Kommer inn i ditt hode

Skuer ut av dine øyne

Der ute er det vår

Ref

Der ute er det vår

(repeter)

Skjønner at jeg lever

Det er noe som går

Tenner på dine skuldre

Suget etter ditt favn

Dytter korken ned i flaska

Stapper flaska ned i buksa

Går ut på byen

Kjenner ikke noe mer

Ref

Kjenner ikke noe mer

(repeter)

Det står på en TV

Sanger fra 1980

Minner fra 88

Ord fra 75

Husker første gangen

Sitter oppe på min hybel

Suger på min dingdong

Det er noe som lever

Ref

Det er noe som lever

(repeter)

Tar av på bussen

Tar var av sangen

Kar var far fang'n

Bar har svar hang'n?

Hun stoppet i tide

Han stoppet i live

De stopper før vi gir oss

Vi stopper når vi dør

Vi stopper når vi dør

Etc

Vi stopper ikke før

Kort intervju

I dag står det et intervju med meg på trykk i avisen Lister.

Dessverre ble det ikke plass til den siste delen av svaret mitt på spørsmålet "Hva er din favorittbok?", så da kommer det her:

Hva er din favorittbok?

[...]

Den siste boka jeg leste som gjorde skikkelig inntrykk, var "Homo Sapienne" av Niviaq Korneliussen (en debutroman fra en grønlandsk forfatter, bosatt i Danmark, men skriver om unge mennesker i Nuuk. Nominert til Nordisk råds litteraturpris. Bør oversettes til norsk)

Under er resten av intervjuet:

Versting

Tre av oss som tidligere spilte i Klamsnabel har startet et nytt band: Versting.
Og vi har laget en låt: "Bedre med TV".

Bedre med TV
Sosiale medier, hva skulle jeg gjort uten dem?
Det er der jeg lever, der jeg tjener mine spenn

Men det var bedre med TV
det var bedre med TV
det var bedre med TV
ja, det var bedre med TV

Tankesmier, ah, de tenker for deg
Snertne ideologier, oh, de viser vei

Men, det var bedre med VG
det var bedre med VG
det var bedre med VG
ja, det var bedre med VG

Status - fredag 29. mai

Tilbake fra Lillehammer, der jeg var med på å lese høyt fra "Volum". Boka ble først holdt i en hånd, helt til den begynte å skjelve såpass mye at jeg måtte holde den med begge. Det ble nynnet "Deilig er jorden", det ble sunget "You can't always get what you want". Det ble klappet. Og da jeg kom hjem, lå det et brev i postkassa. I en vinduskonvolutt. Fra et forlag. Jeg la det i en skuff. La en gammel pakkseddel, som jeg av en eller annen grunn har beholdt, oppå brevet, slik at jeg ikke ser det neste gang jeg åpner skuffen. Jeg er nesten sikker på at det er et refusjonsbrev. Nesten, men ikke helt. Jeg har ikke åpnet det ennå, synes det er greit å vente litt. Kanskje noen måneder.

Gratulerer! Igjen!

Gratulerer til Annette Münch som ble vinneren av Østfoldungdommens kritikerpris 2014.
Vel fortjent!
For min egen del må jeg si at det var en ære bare det å bli nominert.

"Jeg prøver å fortelle historier om meg selv uten at noen andre skjønner at det er meg det handler om."

En samling noveller, skrevet av Pedro Carmona-Alvarez, Lars Elling, Tania Kjeldset,  Arne Svingen, Stein Erik Lunde, Aslak Dørum, Liv Eirill Evensen og Frida Ånnevik.
Og jeg.

Boka heter "Volum", og min novelle heter "Jeg som synger".

Gratulerer!

Gratulerer til mine mednominerte: Annette Münch som fikk Brageprisen, og Liv Marit Weberg som for noen dager siden vant Kulturdepartementets litteraturpris.
I et slikt selskap tror jeg at jeg skal begynne å øve meg på å si setningen: "Det var en ære bare det å bli nominert."

Nominert til pris

Det er ikke mye blogging fra meg for tida, men når noe fint skjer bør man jo skrive om det.

"Øynene på veien, hendene på rattet" er nominert til Østfoldungdommens kritikerpris, sammen med "Pappa er et postkort" av Ida Løkås, "Badboy: Steroid" av Annette Münch, og "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til" av Liv Marit Weberg.

En veldig hyggelig nyhet å få i begynnelsen av uka.

Noen insisterer på å stille meg spørsmål, og jeg svarer

Den siste måneden har jeg stukket et par tær ut i det offentlige rom, og det ble til et intervju i Eidsvoll Ullensaker blad, og et på nettsiden til Norske barne- og ungdomsforfattere:
EUB: "Skriver best under tidspress" (5/11-13)
NBU: Jobbintervju: Hans Petter Laberg (4/12-13)

To korte tekster om en bok, og om å skrive

I forbindelse med utgivelsen av "Øynene på veien, hendene på rattet" har jeg blogget på "Halve kongeriket" og "Ubok.no":
"Bilkjøring, noe som skjer, og ei jente"
"Å begynne på nytt"

Der er den. Boka.

Etter å ha hatt en arbeidsdag som varte fra 08.30 til 19.00, var det fint å komme hjem og se at min kjære redaktør hadde sendt en liten oppmuntring.

"Det som ellers er feil, blir plutselig riktig."

Chris Erichsen i Scenekunst.no har sett "Ikke gjør det".

I Ikke gjør det av Hans Petter Laberg, regissert av Kjell Moberg, hadde skuespillerne manuset med seg på scenen, nesten som en scenografisk rekvisitt. I tillegg snakket de to foreldrefigurene dansk. Det kledde framføringen av dette absurde dramaet om en dysfunksjonell familie. Alt var litt på skeive. De måtte se i manus for å huske hva de skulle si til hverandre og foreldre og barn snakket bokstavelig talt forskjellige språk. Ofte er det bare en fordel å ha dårlig tid. Man får ikke tid til å tenke ting i stykker. Det som ellers er feil, blir plutselig riktig.

Gør det ikke

Det er så tydelig inne i hodet.
Man setter seg ned og begynner å skrive.
Noen ganger har man en klar historie, noen ganger oppstår historien etter hvert som man skriver.
Men personene man skriver om er ofte helt tydelige ganske tidlig i teksten.

Stedene også.

For eksempel: Jeg veit at når jeg skriver om et sted, så er det stedet jeg vokste opp.
Når jeg skriver om et kjøpesenter, er det senteret som ble bygget etter at jeg flyttet vekk.
Når jeg skriver om en skole, er det alltid skolen jeg gikk på.
Noen ganger er jeg så avhengig av at detaljene stemmer, at jeg må drive research.
Derfor sendte jeg en gang en mail til den (nå) tidligere rektor på skolen jeg gikk på for å vite om Kåre Tveter-bildene fremdeles hang i aulaen. Jeg ble fortalt at man holdt på å pusse opp, men så fort de var ferdig med det, skulle bildene opp igjen.
Og dermed kunne jeg skrive videre.

Jeg har skrevet et teaterstykke.
Det heter «Ikke gjør det», og ble plukket ut til å bli stunt-fremført under Norsk dramatikkfestival som gikk av stabelen helga som var.

Stunt.

Det betyr «tatt litt på hælen». Det betyr: ikke så lang prøvetid som de stykkene som ble valgt ut til hovedvisningen. Det betyr: Jeg aner ikke hva som kommer til å skje, og det er spennende!
Jeg hadde fortalt alle som  lurte at det sannsynligvis betydde at skuespillerne kom til å framføre stykket med arket i hånda.
Og det stemte, det. Ja da.
Skuespillerne framførte stykket med arket i hånda.

Når man skriver et drama, har man ofte (men ikke bestandig) et bilde av hvordan skikkelsene i stykket ser ut. Hvordan de snakker. Hvordan det er i forhold til hverandre.
Når man skriver bøker, vil man gjerne ha stålkontroll på at det man har skrevet er akkurat som man vil ha det.
Redaktøren kan godt komme med hint om en mulig annen retning, noen små uoverensstemmelser i teksten. Men alt i alt har man kontrollen selv. Det er man vant til.

Og så sender man et stykke inn til dramatikkfestivalen.
Det blir til ens store overraskelse plukket ut, og nå skal regissør og skuespillere gjøre sin greie.
Skal man da tørre å gi fra seg kontrollen?
Eller skal man forsøke å styre det som blir gjort, slik at det nærmer seg det man har sett inni hodet sitt.

Jeg prøvde ikke engang.
Da jeg fikk vite at stykket skulle stunt-vises, sa jeg til meg selv: Nå har du sendt stykket fra deg. Nå får noen andre gjøre hva de vil med det, og så får du se hva som skjer.

Og de gjorde noe annet.

"Ikke gjør det" fikk plutselig en ny (uoffisiell) tittel: "Gør det ikke".

Faren i stykket, som jeg hadde sett på som stor, tung og litt taus, ble i stedet liten, litt nevrotisk.

Og dansk.

Mor og far i stykket var danske.
Det førte til at dramatikeren fikk en liten kortslutning i hjernen, helt til han klarte å hente seg inn og se hva de holdt på med.
For plutselig (og ikke bare på grunn av det litt uventede språket) var «Ikke gjør det» blitt noe helt annet. Det var noe jeg hadde skrevet, og samtidig ikke.
Det ble en spennende time, der man flere ganger vaklet på randen av en slags kollaps, der skuespillerne sleit litt med å finne ut hvor de var i manus.
Jeg hadde sett for meg en nedpå forestilling med noen morsomme replikker sagt i dypt alvor. Det ble i stedet litt sviming, mye nerver, og enkelte replikker understreket med Dirch Passer-lydeffekter av far.
Og så skjedde det som skulle skje: Buskis-tendensene i begynnelsen forsvant, sakte men sikkert. Det strammet seg til. Det som hadde vært absurd og ganske morsomt til å begynne med, ble mer og mer alvorlig.

Det er så godt å få ristet litt på oppfatningene sine, å se noen ta det man har gjort, og så lage noe helt annet av det. Noe helt uventet.
Jeg måtte bare bestemme meg for å ta det som ble servert som det var: Et forsøk, der noe stemte, noe var (i mitt hode) helt galt, et stykke som sjanglet av gårde, der det skulle vært stramt.
Den som satt ved siden av meg fortalte meg etterpå at jeg hadde sett rørt ut.
Hun hadde nok rett i det.

Så alt i alt: En god, rar opplevelse.
Men jeg håper at hvis noen vil gjøre noe mer på det, så kan det kanskje nærme seg det bildet jeg har i hodet.

Kanskje jeg i så fall bør møte opp på prøvene.

To bøker i høst

Jeg føler meg utrolig produktiv dette året.

I september kommer ungdomsboka «Øynene på veien, hendene på rattet», men allerede nå er antologien fra årets dramatikkfestival ute på Transit forlag.
Der har jeg med stykket «Ikke gjør det».

Førstkommende lørdag skal det stunt-vises på Dramatikkens Hus, sammen med to andre stykker, og etterpå skal dramatikerne samtale (foran et publikum) med Tale Næss.
Med tanke på hvor ekstremt reflektert jeg er når det gjelder mine egne ting, kan det fort bli litt stusselig.
Uansett ... Det får gå som det går.

Som Gene Dalby sa: Det går alltid et tog. Til hælvete.

Fra dramatikkfestivalens Twitterside.

Knut Hamsun som billedbok

Jeg har laget min bildefortelling nr to til denne bloggen, og denne gangen er den basert på Knut Hamsuns klassiker "Sult" - en bok jeg ennå ikke har lest.

Teksten er skrevet på bakgrunn av et handlingsreferat jeg fant.

Ja.

Noe må man jo finne på.

"Sulten!" av Knut Hamsun

En bok funnet i en bruktbutikk

Når man gir ut en bok, vil man også gjerne gi bort noen eksemplarer.
Man får et visst antall bøker fra forlaget, og så fordeler man dem til de vennene man har. Skribler kanskje en liten hilsen på tittelbladet, noen ganger bare Til ... Fra Hans Petter, før de sendes av gårde med posten, eller gis i hånden.
Om boka noen gang blir lest, veit man ikke, men man har i hvert fall gitt den.
Denne boka betyr mye for meg og jeg vil at du skal ha den.

Etter noen år får man beskjed fra forlaget at nå skal boka ut av forlagets lister.
Eksemplarene de har igjen skal destrueres, men før de gjør det, får forfatteren tilbud om å ta over så mange som han bare vil. Så da sitter man med esker fulle av bøker som man ikke aner hva man skal gjøre med. Man har ikke flere venner, og det er ingen som lurer på om de kanskje kan kjøpe en bok.
Men en tittel har jeg nesten ingen eksemplarer av: "Biter av en historie". Min første bok.
Av en eller annen grunn falt det meg ikke inn at jeg kanskje skulle ta imot tilbudet om å overta x antall eksemplarer før boka gikk i ovnen. Jeg har ingen unnskylding. Jeg var ung, jeg har egentlig aldri vært spesielt intelligent. Jeg trodde boka skulle vare for evig.
Så derfor har jeg av og til vært innom antikvariater på nettet for å kjøpe "Biter av en historie" til meg selv.
Jeg har ikke så mange. Tre? Fire? De ligger i en eske et sted.

I dag dukket det opp et eksemplar av boka. I en brukthandel på Råholt, av alle steder.
Hun som fant den der (som jeg er gift med), kjøpte boka, og når hun kom hjem sa hun:
 "Du må åpne den. Se hva som står der!"
Og jeg åpnet, og jeg leste.
Der var navnet.
Navnet på en god venn som døde ikke lenge før min andre bok kom ut.
Til ...
Fra Hans Petter.

Ikke noe mer.

De siste setningene i "En vandring i solen" av Stig Claesson er et sitat av Robert Browning (som Claesson sannsynligvis gjenga etter hukommelsen, siden det ikke er ordrett).
Jeg brukte de samme setningene som et motto i min andre bok:

Name and date moss hides from spelling; 
But though corpses rot obscurely 
Ghosts escape

Oppringt fra ukjent nummer

Av prinsipp tar jeg aldri telefonen hvis jeg ikke kjenner igjen nummeret, og det gjorde jeg ikke denne gangen heller.
Jeg satt med telefonen i hånda og den ringte og ringte og ville ikke gi seg. Før den til slutt ble stille, og jeg gjorde et SMS-søk for å finne ut hvem som hadde ringt.
Cappelen Damm.
Men hvem på Cappelen Damm?
Ikke redaktøren min i hvert fall, det kunne jeg se. Hun har et helt annet telefonnummer.
Så da ble det til at jeg søkte på nettet uten å komme noe nærmere, før jeg gikk inn på Cappelen Damm sin side for å sjekke, uten å komme noe nærmere, før jeg søkte på redaktørens navn og fant ut at: jøss, det var jo hun som hadde ringt!
Tydeligvis er jeg så sjelden i kontakt med forlaget at man rekker å bytte nummer mellom hver gang hun eller jeg ringer.

Og det blir bok til høsten.
Foreløpig med en arbeidstittel som kanskje kan fungere som en ordentlig tittel, pluss at det er noe språk som må pusses og finpusses.
Men det blir bok. Noe jeg ikke trodde for et år siden.

Klamsnabel på Verkstedet

2 videoer fra det som litt uformelt ble kalt ”En lummer aften med … Pornofilm, A Good Hiding og Klamsnabel” er nå lagt ut på Klamsnabels youtube-kanal.
Litt ullen lyd, kanskje, men god stemning var det.

Den som er ansvarlig for det til tider ekstremt nærgående kameraarbeidet er min alltid hardt arbeidende bror. Godt jobba!







 ”Hallo kong alkohol”


”Inn i skyggen”