Det settes snart punktum for juni, og i dag satte jeg punktum for det som er blitt en nesten uoverkommelig bunke papirer, der det et sted langt der inne skal ligge en ungdomsroman.
Men det er nå jobbingen begynner. Ting må klargjøres, detaljer må klemmes inn, slagget må kuttes ut, jeg må prøve å finne ut hva denne historien egentlig handler om.
Tittelen er klar, storyen er uklar. Personene er til tider gåtefulle, hva som skjer med dem henger litt i løse lufta. Men jeg tror det kan gå seg til. Jeg håper det kan gå seg til.
Novellen er korrekturlest og sendt inn til forlaget.
Kontraktene er undertegnet i 10 eksemplarer (da jeg kom til signatur nummer 10, ble jeg et kort øyeblikk i stuss da jeg plutselig ikke husket navnet mitt, så den signaturen ble litt … ugrei), pengene er på vei inn på konto.
Tv-dramaet i to deler er slått sammen til et langt filmmanus. Nå må det kuttes ned og så får vi se om jeg sender det av gårde til noen.
Men hvem skal jeg sende det til?
Og som om ikke dette var nok: Jeg fikk en idé til et ungdomsbokmanus, som jeg trodde var helt vill, men jeg skreiv noen sider på det, og hva skjedde?
Jo, det var en historie på nyhetene som handlet om mye av det samme jeg hadde trodd var helt urealistisk. Så her må man skrive mer.
Men nå begynner sommerferien. Og jeg har bestemt meg for ikke å gjøre den samme feilen som jeg gjorde sist gang jeg hadde ferie; nemlig å ikke skrive et ord. Da holdt jeg på å gå på veggene.
Så her må man finne balansen mellom avslapping, turer og skriving.
Kanskje jeg klarer det denne gangen.
torsdag, juni 30, 2011
mandag, mai 09, 2011
Dette kan bli stygt … II
Og dermed kom tilbakemeldingen på dramamanuset og den var, ikke uventet, ikke utpreget positiv. Formatet passet dårlig, og en mulighet for å utvide det (skrive lenger) kunne de heller ikke se at det var. Men manuskonsulenten hadde et par gode, konstruktive råd.
Derfor tenker jeg nå alternativt. Jeg må kutte ned, slå sammen, utvider en sidehistorie eller to, og hvis det blir som man håper, kan det etter hvert sendes av gårde til en spillefilmkonsulent. Men det er det med framdrift, da. Og så har man også spørsmål som: er dette for smalt? Hvor mange kan være interessert i å se det? Og mens jeg kjente at jeg fullstendig mistet alt som het overskudd når det gjaldt å skrive drama, fortsatte jeg ufortrødent på ungdomsboka, som blir stadig lenger, og snart må slutten komme, og jeg må begynne å kutte, kanskje vise til redaktøren, få kommentarer og skumle spørsmål tilbake …
En merkelig dag, dette. Dramamanuset smalt rett inn i veggen samtidig som skrivingen av ungdomsbok har gått lett. Jeg sitter bak mørke persienner og ute skinner visstnok sola.
Derfor tenker jeg nå alternativt. Jeg må kutte ned, slå sammen, utvider en sidehistorie eller to, og hvis det blir som man håper, kan det etter hvert sendes av gårde til en spillefilmkonsulent. Men det er det med framdrift, da. Og så har man også spørsmål som: er dette for smalt? Hvor mange kan være interessert i å se det? Og mens jeg kjente at jeg fullstendig mistet alt som het overskudd når det gjaldt å skrive drama, fortsatte jeg ufortrødent på ungdomsboka, som blir stadig lenger, og snart må slutten komme, og jeg må begynne å kutte, kanskje vise til redaktøren, få kommentarer og skumle spørsmål tilbake …
En merkelig dag, dette. Dramamanuset smalt rett inn i veggen samtidig som skrivingen av ungdomsbok har gått lett. Jeg sitter bak mørke persienner og ute skinner visstnok sola.
mandag, april 25, 2011
Dette kan bli stygt ...
Dette kan bli stygt, eller kanskje mer sannsynlig: Dette kan bli et forsøk på å sende av gårde noe som forsvinner ut i det store tomrommet.
Jeg har nemlig blitt ferdig med dramamanuskriptet mitt, og uten å tenke noe mer på det (annet enn å skrive et lite synopsis) har jeg sendt det av gårde til rette instans. Forhåpentligvis er det noen der som leser det, noen som (som meg) synes at det er noe her, noe man kan gå videre med.
Men nå er jeg så dårlig til å selge og pitche mine egne ting at … ja … dette kan bli stygt.
Men heller det enn ingenting.
Jeg har nemlig blitt ferdig med dramamanuskriptet mitt, og uten å tenke noe mer på det (annet enn å skrive et lite synopsis) har jeg sendt det av gårde til rette instans. Forhåpentligvis er det noen der som leser det, noen som (som meg) synes at det er noe her, noe man kan gå videre med.
Men nå er jeg så dårlig til å selge og pitche mine egne ting at … ja … dette kan bli stygt.
Men heller det enn ingenting.
søndag, april 03, 2011
Et forsøk på en slags statusoppdatering ...
Siden det har vært et usannsynlig kjedelig vær i Eidsvoll i helga (lavthengende skyer og yr), så har jeg holdt meg inne.
Nei, forresten.
Jeg kan ikke skylde på været. Hadde det vært strålende solskinn, hadde jeg holdt meg inne. Jeg trives innendørs.
Min unnskylding denne gangen (og det er en veldig god en!) er at jeg er i innspurten på mitt dramamanuskript.
Da jeg fortalte en kamerat av meg at jeg holdt på å skrive dramatikk, begynte han å snakke om det var 3 akter osv osv. For en som ikke har gått på kurs og lært sånne ting, så ble jo det naturlige svaret: Jeg aner ikke.
Planen er at det skal være 2 x 58 sider, og per i dag har jeg 1 x 58 sider + 1 x 55 sider, så man kan si jeg nærmer meg … et eller annet. Slutten? Jeg har en følelse av at det er nå jobbingen begynner. Ting må kuttes og flyttes og spisses og jeg veit ikke hva.
Novellen som er skrevet til en Cappelen Damm-samling som kommer til høsten (og har temaet mot), er ferdigskrevet, og har tittelen ”Veggpryd”.
Ungdomsmanuset lever sitt eget liv, men jeg har store planer om å begynne å jobbe å det igjen. Snart. Helt sikkert.
Jeg har til og med gjort research denne gangen: én mail … og svaret jeg fikk var akkurat det jeg hadde håpet å få, så da er det, som man sier, bare velstand.
Nei, forresten.
Jeg kan ikke skylde på været. Hadde det vært strålende solskinn, hadde jeg holdt meg inne. Jeg trives innendørs.
Min unnskylding denne gangen (og det er en veldig god en!) er at jeg er i innspurten på mitt dramamanuskript.
Da jeg fortalte en kamerat av meg at jeg holdt på å skrive dramatikk, begynte han å snakke om det var 3 akter osv osv. For en som ikke har gått på kurs og lært sånne ting, så ble jo det naturlige svaret: Jeg aner ikke.
Planen er at det skal være 2 x 58 sider, og per i dag har jeg 1 x 58 sider + 1 x 55 sider, så man kan si jeg nærmer meg … et eller annet. Slutten? Jeg har en følelse av at det er nå jobbingen begynner. Ting må kuttes og flyttes og spisses og jeg veit ikke hva.
Novellen som er skrevet til en Cappelen Damm-samling som kommer til høsten (og har temaet mot), er ferdigskrevet, og har tittelen ”Veggpryd”.
Ungdomsmanuset lever sitt eget liv, men jeg har store planer om å begynne å jobbe å det igjen. Snart. Helt sikkert.
Jeg har til og med gjort research denne gangen: én mail … og svaret jeg fikk var akkurat det jeg hadde håpet å få, så da er det, som man sier, bare velstand.
lørdag, februar 19, 2011
søndag, februar 13, 2011
torsdag, februar 10, 2011
Og der var veggen, gitt!
To måneder varte den, permisjonen, og nå er jeg tilbake i full jobb igjen. Tilbake til lesestund og rydding i hyller og forsøk på å legge ut informasjon på kommunens hjemmeside og ignorering av mailer som forteller meg at jeg har fakturer til forfall i Agresso. Nei. Jeg vil ikke! Jeg vil sitte hjemme og skrive.
I løpet av de to månedene kom jeg godt i gang med ungdomsboka, jeg skrev en episode av noe tv-dramagreier (som jeg har sendt av gårde til folk som skal gi meg en tilbakemelding på det) og ble nesten ferdig med en novelle.
Men nå er det slutt.
Nå sitter jeg her. Og i dag skal jeg jobbe til 19, i morgen er det lesestund, og neste uke kommer en gjeng med barnehagebarn på besøk, og så skal jeg forberede vinterferieaktiviteter.
Men jeg vil ikke. Jeg vil sitte hjemme og skrive.
Veggen skled fortere og fortere mot meg, og i dag traff den meg midt på min temmelig omfattende nese.
Jeg kunne plutselig ikke lenger bruke store deler av formiddagen på å forberede meg til å skrive. Jeg måtte begynne med en gang, klokka åtte. Klokka ti skulle jeg være ferdig, for da måtte jeg stampe meg vei gjennom snødrevet til jobb.
Men jeg ville ikke. Jeg vil ikke!
Ungdomsromanen har et par kapitler igjen før jeg skal se på det jeg har gjort, tv-dramaet har en episode igjen, og novellen trenger en liten opprydding.
Det er ikke håpløst.
Dunker jeg hodet lenge nok mot veggen, gir den etter.
I løpet av de to månedene kom jeg godt i gang med ungdomsboka, jeg skrev en episode av noe tv-dramagreier (som jeg har sendt av gårde til folk som skal gi meg en tilbakemelding på det) og ble nesten ferdig med en novelle.
Men nå er det slutt.
Nå sitter jeg her. Og i dag skal jeg jobbe til 19, i morgen er det lesestund, og neste uke kommer en gjeng med barnehagebarn på besøk, og så skal jeg forberede vinterferieaktiviteter.
Men jeg vil ikke. Jeg vil sitte hjemme og skrive.
Veggen skled fortere og fortere mot meg, og i dag traff den meg midt på min temmelig omfattende nese.
Jeg kunne plutselig ikke lenger bruke store deler av formiddagen på å forberede meg til å skrive. Jeg måtte begynne med en gang, klokka åtte. Klokka ti skulle jeg være ferdig, for da måtte jeg stampe meg vei gjennom snødrevet til jobb.
Men jeg ville ikke. Jeg vil ikke!
Ungdomsromanen har et par kapitler igjen før jeg skal se på det jeg har gjort, tv-dramaet har en episode igjen, og novellen trenger en liten opprydding.
Det er ikke håpløst.
Dunker jeg hodet lenge nok mot veggen, gir den etter.
torsdag, februar 03, 2011
Slutten ...
Forfatter Tarald Stein tvitret i dag: merker at jeg nærmer meg slutten på romanen og blir plutselig usikker på hvor den skal være.
Slutten, ja. Hvordan avslutter man? Begynnelsen pleier å være grei. Man har en idé, kanskje en setning, og så er det bare å kjøre på.
Midten er verre. Hvordan holde på leserens (og forfatterens) interesse på vei mot slutten av historien.
Og så kommer slutten, og den har en tendens til ikke å dukke opp der den skal. Man kan ikke la den komme for tidlig, for da blir slutten så åpen at alle (inkl. forfatteren) blir grinete. ”Hva skjedde så, da??” Og man kan ikke drøye den for lenge, for da blir det fort til at man forklarer for mye, knytter sammen for mange løse tråder.
Man må vite akkurat hvor slutten skal være.
Der!
Sånn!
Nå er boka slutt!
Jeg liker en slutt som er forholdsvis åpen. Eller liker og liker, det er i hvert fall sånn det har en tendens til å bli.
Den må være såpass åpen at leseren kan sitte og lure litt på hvordan det går videre, kanskje leseren får lyst til å dikte videre i sitt eget hode. Men slutten er slutten. Jeg har aldri og kommer aldri til å skrive en fortsettelse på ei bok.
(egentlig er det veldig pinlig dette. Siden jeg jobber ekstremt intuitivt, merker jeg at med en gang jeg prøver å skrive noe om det å skrive, så blir det litt plumpt. Jeg avslører meg som det gudsordet fra landet som jeg vitterlig er)
Jeg har kikket litt på mine egne bøker. Hvordan slutter de?
Under er det ni slutter, i ikke-kronologisk rekkefølge.
Jeg kan se flere likhetstrekk i dem, og det er vel ikke alle jeg er like godt fornøyd med.
Men ingen av dem er direkte dårlige.
[-]
[-]
[-]
[-]
[-]
[-]
[-]
[-]
Slutten, ja. Hvordan avslutter man? Begynnelsen pleier å være grei. Man har en idé, kanskje en setning, og så er det bare å kjøre på.
Midten er verre. Hvordan holde på leserens (og forfatterens) interesse på vei mot slutten av historien.
Og så kommer slutten, og den har en tendens til ikke å dukke opp der den skal. Man kan ikke la den komme for tidlig, for da blir slutten så åpen at alle (inkl. forfatteren) blir grinete. ”Hva skjedde så, da??” Og man kan ikke drøye den for lenge, for da blir det fort til at man forklarer for mye, knytter sammen for mange løse tråder.
Man må vite akkurat hvor slutten skal være.
Der!
Sånn!
Nå er boka slutt!
Jeg liker en slutt som er forholdsvis åpen. Eller liker og liker, det er i hvert fall sånn det har en tendens til å bli.
Den må være såpass åpen at leseren kan sitte og lure litt på hvordan det går videre, kanskje leseren får lyst til å dikte videre i sitt eget hode. Men slutten er slutten. Jeg har aldri og kommer aldri til å skrive en fortsettelse på ei bok.
(egentlig er det veldig pinlig dette. Siden jeg jobber ekstremt intuitivt, merker jeg at med en gang jeg prøver å skrive noe om det å skrive, så blir det litt plumpt. Jeg avslører meg som det gudsordet fra landet som jeg vitterlig er)
Jeg har kikket litt på mine egne bøker. Hvordan slutter de?
Under er det ni slutter, i ikke-kronologisk rekkefølge.
Jeg kan se flere likhetstrekk i dem, og det er vel ikke alle jeg er like godt fornøyd med.
Men ingen av dem er direkte dårlige.
Jeg tar sats og hopper. Vekk fra treet, faller ned mot vannet. Krøller meg sammen.
Stopp alt!
Nå!
Stopp!
Jeg blir hengende en halv meter over det rolige vannet. Panna mot knærne. Hendene holder fast i skinnleggen.
Hun står inne på stranda. Hun venter på at jeg skal treffe vannet med et av de største plaskene hun har sett. Men jeg tenker ikke på det. Ikke på plasket og ikke på henne.
Jeg henger helt stille i lufta. Vannet er under meg. Det rører forsiktig på seg. Det er djupt.
Jeg har bare en tanke i huet. Jeg vil bare ha en tanke i huet.
Jeg er lykkelig.
[-]
Kamilla setter seg ved siden av meg. Hun legger hodet på skulderen min. Mamma bøyer seg fram og klapper oss på kinnene, begge to. Jeg smiler til henne. Mamma og Simon går inn i stua. Jeg sitter her sammen med Kamilla. Det er ikke lenge igjen nå. Om fire timer sitter jeg på flyet. Da er jeg på vei. Til Georg.
[-]
”Hei,” sier jeg høyt.
Du stanser og snur deg, ser forbauset på meg, før du fortsetter videre oppover. Du løper nesten.
Jeg smiler. Du har nok dårlig tid nå. Du har en time du må rekke. Jeg skjønner det.
Det var som om du ikke kjente meg igjen. Men jeg veit at du gjorde det. Du kjenner meg. Er det noen som gjør det, er det du.
Ingen andre.
[-]
Plutselig begynte det å pipe. Det var noen som lå inne på et rom for seg selv og måtte så inni helvete på do. Faren min satte fra seg koppen og reiste seg fra stolen. Han ble stående der med den store kroppen sin og håret som han aldri helt klarte å få kontroll på.
”Nå må jeg jobbe litt,” sa han.
”OK,” sa jeg.
”Men det tar ikke lang tid,” sa faren min, og akkurat da skjønte jeg hva han ville at jeg skulle svare.
”Det gjør ikke noe,” svarte jeg. ”Jeg sitter her når du kommer tilbake.”
[-]
Den nye historia, den om L. og meg, må ha en begynnelse. Sånn er begynnelsen: Jeg går bort til L. og holder rundt henne. Hun legger hodet tilbake og smiler mens jeg spenner kroppen og løfter henne opp fra golvet. Hun spreller med beina og sier at det er best for meg at jeg slipper henne, ellers …! Jeg velter L. over ende – og mens hun hyler og jeg ler, fortsetter brytekampen på golvet helt til vi blir liggende stille. Helt stille. Lenge.
[-]
Jeg ser på bestemor som ligger der. Legger min hånd på hånda hennes, men den
reagerer ikke. Den er varm, men den rører ikke på seg.
Jeg bøyer meg forsiktig fram, nesten helt fram til øret hennes.
Hvisker til henne. Hører hun meg?
Jeg fortsetter å hviske. Klarer ikke å stoppe.
Skjønner hun hva jeg sier?
[-]
”Nå, Walter,” sa han. ”Tror du det? Tror du at det var kattunger i sekken, eller bare noe søppel fra kjelleren som jeg måtte kaste?”
Walter var ikke sikker på om den store mannen nesten smilte.
”Hva tror du, Walter?”
Walter snudde seg mot Ruth. Hun klappet kinnet til dama i stolen. Forsiktig klappet hun mens hun så på kjolen. Hun hvisket noe. Walter kunne høre hva hun hvisket.
”Blomst,” hvisket Ruth.
[-]
Ei dør går opp, og en fyr kommer sakte mot oss. Han nikker til noen han kjenner igjen. Han gnir seg i hendene. Beate legger hånda på skulderen min. Hun står tett inntil meg. Jeg rører meg ikke.
”Ok!” roper fyren. ”Da kjører vi i gang!”
Han slipper tauet ned på bakken, og alle begynner å gå framover med en gang. Jeg rører meg ikke. Jeg lar dem slippe forbi. Jeg står her sammen med henne.
”Skal vi ikke gå inn?” spør hun forundret. ”Må vi ikke skynde oss?”
”Nei,” svarer jeg.
Jeg ser på alle som forsvinner inn i bygningen. Ikke alle går inn. Noen går rundt og ser på de gamle, slitte møblene som står i skolegården.
Jeg smiler til henne.
”Vi står her litt til.”
[-]
Av og til letter en flokk med spurver fra et buskas og flyr av gårde, før de kommer tilbake etter noen minutter. En gammel fyr ligger på den andre siden av forhenget. Han begynner å hoste. Hosten hans er surklende og han klarer ikke å slutte å hoste. Hele tida suser det fra friskluftsanlegget. Det er noen som går ute i korridoren. Treskohæler smeller mot linoleumen. Ei tralle trilles skranglende fram og tilbake. Lyden av to biler som skraper mot hverandre og ei dame står på fortauet og roper at han må stoppe og fuglene som skriker og skriker.
For et bråk!
Det er faen meg ikke til å holde ut!
lørdag, januar 29, 2011
fredag, januar 14, 2011
Status
Det begynner å nærme seg midten av måneden og jeg kom med ett på at den snart er over, permisjonen.
Jeg hadde planer om å skrive på to romaner, en novelle og et dramaprosjekt. Status per i dag er en ungdomsroman på ca 70 sider, et dramaprosjekt på 50 sider, og en novelle som nesten er ferdigskrevet. Jeg må bare finne ut av slutten, før jeg kan se på det jeg har skrevet. Har en stygg følelse av at den må skrives mye om. Det gjelder ungdomsromanen også. Den har ingen struktur ennå. Og dramaprosjektet må strammes til.
Med andre ord mye å gjøre, og det er bare noen uker igjen før det er tilbake på jobb igjen.
Men jeg vil ikke det. Jeg vil bare sitte og skrive. Problemet er jo at 8-9 timer per dag foran datamaskinen, med kanskje en rusletur til postkassa i løpet av dagen, blir et litt snevert liv.
Men i en periode er det godt. Denne perioden har vært god
Jeg hadde planer om å skrive på to romaner, en novelle og et dramaprosjekt. Status per i dag er en ungdomsroman på ca 70 sider, et dramaprosjekt på 50 sider, og en novelle som nesten er ferdigskrevet. Jeg må bare finne ut av slutten, før jeg kan se på det jeg har skrevet. Har en stygg følelse av at den må skrives mye om. Det gjelder ungdomsromanen også. Den har ingen struktur ennå. Og dramaprosjektet må strammes til.
Med andre ord mye å gjøre, og det er bare noen uker igjen før det er tilbake på jobb igjen.
Men jeg vil ikke det. Jeg vil bare sitte og skrive. Problemet er jo at 8-9 timer per dag foran datamaskinen, med kanskje en rusletur til postkassa i løpet av dagen, blir et litt snevert liv.
Men i en periode er det godt. Denne perioden har vært god
mandag, januar 10, 2011
"... trist, men fin bok"
Oppdaget plutselig at en anmeldelse av "Etter festen" sto på trykk i Trønder-avisa på julaften.
Mandag
En ny uke, hvor jeg kan sitte og nyte utsikten fra mitt kontorvindu mens jeg prøver å være kreativ.
Jadda.
Jadda.
tirsdag, desember 28, 2010
Romjul
Julematen oppspist, dårlige filmer på tv er dagens høydepunkt, jeg sitter og glor tomt på en novelle som jeg har planer om å skrive ferdig, i morgen: sette dvd-opptakeren på opptak – enda en av de dårlige seriene jeg har begynt å følge med på, som jeg må få med meg hver eneste episode av – gavekort som skal brukes på Jessheim senter og deretter familiebesøk, skli sidelengs med bil gjennom rundkjøringer, tenke at på mandag – da skal jeg skrive litt på den novellen, den romanen, det dramaet.
Men akkurat nå har jeg fri. Jeg er ikke spesielt glad i å ha det, men jeg tror det er sunt.
Men akkurat nå har jeg fri. Jeg er ikke spesielt glad i å ha det, men jeg tror det er sunt.
torsdag, desember 16, 2010
Torsdag foran datamaskinen
To bøker, en novelle og noe dramatikk, det er det jeg skriver på for tida. Jeg har nemlig permisjon. Har jeg sagt det? Jeg har permisjon! Og da skal man være fornuftig og, om mulig, effektiv. Dagene begynner klokka 7 om morgenen. Det er da jeg jobber best. Noen timer om morgenen og utover formiddagen, et par timer fri midt på dagen, før man fortsetter på ettermiddagen.
To romaner, der den ene ikke har noen form/struktur/handling/mening overhodet, og en ungdomsroman der jeg har et utgangspunkt. Storyen begynner så smått å vise seg. Novellen er foreløpig en tittel og 1189 ord, og dramatikken runder snart 20 sider. Men blir det for mye? Problemet blir å omstille seg fra den ene ikke-historien til den andre.
Om et par måneder kommer jeg nok til å slette alle filene. Eller skrive ut alt på papir og lage et bål av det på gårdsplassen. Og så er det bare å begynne på nytt.
To romaner, der den ene ikke har noen form/struktur/handling/mening overhodet, og en ungdomsroman der jeg har et utgangspunkt. Storyen begynner så smått å vise seg. Novellen er foreløpig en tittel og 1189 ord, og dramatikken runder snart 20 sider. Men blir det for mye? Problemet blir å omstille seg fra den ene ikke-historien til den andre.
Om et par måneder kommer jeg nok til å slette alle filene. Eller skrive ut alt på papir og lage et bål av det på gårdsplassen. Og så er det bare å begynne på nytt.
torsdag, desember 02, 2010
Så sitter man der …
Så sitter man der, på hjemmekontoret sitt, og skal skrive.
Man har nemlig fått stipend og på grunn av det kan man ta seg permisjon fra jobben i et par måneder. For å skrive.
Man har flere ting man vil skrive på. Et par bøker, kanskje. En idé til noe for lerretet eller skjermen.
Man har fått en forespørsel om å skrive en novelle til en antologi, men aner ikke hva man skal skrive om.
Så leser man bloggen til en annen forfatter. Denne forfatteren har fått den samme forespørselen og forteller om at hun våkner opp en natt med en idé til en novelle, og når morgenen kommer, er ideen like sterk. Så nå kan hun bare sette igang med å skrive.
Selv sitter man og lurer på om forlaget skal få beskjed om at det ikke blir noen novelle.
Og huset er kaldt og lukter parafin.
Det var en mann her i går og renset ovnen, byttet veke, kjørte i gang oljefyren. Etter et par timer stinket det parafin i hele huset, og tanken gikk tom. Så i dag skal det fylles parafin og oljemannen kommer på besøk igjen for å se hva som kan være galt.
Og man sitter på hjemmekontoret sitt med musikk på øret for å stenge ute alt det andre.
I dag skal man skrive på en roman. Neste uke skal man skrive på en ungdomsroman. Sannsynligvis blir det ikke noe av noen av dem.
Men man har fått stipend. Man har fått permisjon. Man sitter her foran maskinen og skal skrive.
Man har nemlig fått stipend og på grunn av det kan man ta seg permisjon fra jobben i et par måneder. For å skrive.
Man har flere ting man vil skrive på. Et par bøker, kanskje. En idé til noe for lerretet eller skjermen.
Man har fått en forespørsel om å skrive en novelle til en antologi, men aner ikke hva man skal skrive om.
Så leser man bloggen til en annen forfatter. Denne forfatteren har fått den samme forespørselen og forteller om at hun våkner opp en natt med en idé til en novelle, og når morgenen kommer, er ideen like sterk. Så nå kan hun bare sette igang med å skrive.
Selv sitter man og lurer på om forlaget skal få beskjed om at det ikke blir noen novelle.
Og huset er kaldt og lukter parafin.
Det var en mann her i går og renset ovnen, byttet veke, kjørte i gang oljefyren. Etter et par timer stinket det parafin i hele huset, og tanken gikk tom. Så i dag skal det fylles parafin og oljemannen kommer på besøk igjen for å se hva som kan være galt.
Og man sitter på hjemmekontoret sitt med musikk på øret for å stenge ute alt det andre.
I dag skal man skrive på en roman. Neste uke skal man skrive på en ungdomsroman. Sannsynligvis blir det ikke noe av noen av dem.
Men man har fått stipend. Man har fått permisjon. Man sitter her foran maskinen og skal skrive.
onsdag, november 10, 2010
torsdag, oktober 21, 2010
En anmeldelse på en torsdag
Etter at "Etter festen" har tatt sin bokbloggturné, med varierende mottakelse, har jeg ventet litt på om noen avis kommer til å skrive om den.
I dag står det en anmeldelse på trykk i "Fædrelandsvennen":
(Takk til Trond som konverterte fila fra pdf til jpg)
torsdag, juni 24, 2010
Kan en hovedperson hete Leif Harald?
Charlotte Glaser Munch tar i et par innlegg på sin nystartede blogg opp problemstillingen ”Hva skal personene i boka hete?”
For det er vanskelig med navn, både på personer og (i hvert fall i mitt tilfelle) bøkene.
Innlegget hennes fikk meg i hvert fall til å tenke på en del ting rundt akkurat dette, og jeg oppdaget at dette er en ting jeg egentlig ikke har reflektert så veldig mye over.
I tre av bøkene mine heter hovedpersonen ”jeg”.
I ”Biter av en historie” hadde det den funksjonen at de som leste boka ikke visste noe annet om hovedpersonen enn det hovedpersonen valgte å fortelle. Heller ikke kjønnet.
Det morsomme i den sammenheng er at temmelig mange automatisk gikk ut fra at jeg-personen (siden forfatteren var mann) var en gutt. Og så på side 22 kom plutselig setningen ”Jeg husker den eneste kjolen mamma noen gang har sydd til meg”.
Men i de andre to bøkene der jeg-personene ikke heter noe annet enn ”jeg” har jeg egentlig ingen annen forklaring enn at det ville blitt forstyrrende med et navn.
Og den forklaringen er i overkant tynn.
Charlotte har visstnok en lenke til SSB for å finne ut hvilke navn som kan passe til når personene er født. Jeg kikker ofte på forfatternavn i bokhylla, eller så leiter jeg andre steder.
Det blir fort personer som heter Halvor, Arvid, Stig, Dag, Katrine, Anne Stine, nesten iøyenfallende vanlige navn.
I ”Biter av en historie” heter personen ”jeg” forelsker seg i Margaret. Et par år etter sjekket jeg hva det betyr. Margaret betyr perle.
Jeg-personen i ”Fordi det er sånn” heter Leif Harald. Det er nemlig noe utpreget nerdete med LH. Han er opptatt av å gå på loppemarkeder, han leser Rahan-tegneserier, han måtte få et navn som passet til det. Navnet på en person skal jo si litt om hva slags menneske dette der.
Og dermed ble det Leif Harald.
HoneyBunny het HoneyBunny bare for å ha et navn mens jeg tenkte ut noe bedre. Og så skreiv jeg ferdig boka og oppdaget at HoneyBunny hadde satt seg fast. Det var ikke noe annet som passet. Det var et søtt navn på en sær person.
Hva hun egentlig heter, aner jeg ikke. I mitt hode heter hun bare HoneyBunny.
Så hvordan finner man ut hva en person skal hete? I mitt tilfelle er det ofte en blanding av desperasjon (personen må jo hete noe!) og flaks.
Og som oftest har det fungert.
I ”Etter festen” dukker det opp en ny jeg-forteller.
Han heter HP.
For det er vanskelig med navn, både på personer og (i hvert fall i mitt tilfelle) bøkene.
Innlegget hennes fikk meg i hvert fall til å tenke på en del ting rundt akkurat dette, og jeg oppdaget at dette er en ting jeg egentlig ikke har reflektert så veldig mye over.
I tre av bøkene mine heter hovedpersonen ”jeg”.
I ”Biter av en historie” hadde det den funksjonen at de som leste boka ikke visste noe annet om hovedpersonen enn det hovedpersonen valgte å fortelle. Heller ikke kjønnet.
Det morsomme i den sammenheng er at temmelig mange automatisk gikk ut fra at jeg-personen (siden forfatteren var mann) var en gutt. Og så på side 22 kom plutselig setningen ”Jeg husker den eneste kjolen mamma noen gang har sydd til meg”.
Men i de andre to bøkene der jeg-personene ikke heter noe annet enn ”jeg” har jeg egentlig ingen annen forklaring enn at det ville blitt forstyrrende med et navn.
Og den forklaringen er i overkant tynn.
Charlotte har visstnok en lenke til SSB for å finne ut hvilke navn som kan passe til når personene er født. Jeg kikker ofte på forfatternavn i bokhylla, eller så leiter jeg andre steder.
Det blir fort personer som heter Halvor, Arvid, Stig, Dag, Katrine, Anne Stine, nesten iøyenfallende vanlige navn.
I ”Biter av en historie” heter personen ”jeg” forelsker seg i Margaret. Et par år etter sjekket jeg hva det betyr. Margaret betyr perle.
Jeg-personen i ”Fordi det er sånn” heter Leif Harald. Det er nemlig noe utpreget nerdete med LH. Han er opptatt av å gå på loppemarkeder, han leser Rahan-tegneserier, han måtte få et navn som passet til det. Navnet på en person skal jo si litt om hva slags menneske dette der.
Og dermed ble det Leif Harald.
HoneyBunny het HoneyBunny bare for å ha et navn mens jeg tenkte ut noe bedre. Og så skreiv jeg ferdig boka og oppdaget at HoneyBunny hadde satt seg fast. Det var ikke noe annet som passet. Det var et søtt navn på en sær person.
Hva hun egentlig heter, aner jeg ikke. I mitt hode heter hun bare HoneyBunny.
Så hvordan finner man ut hva en person skal hete? I mitt tilfelle er det ofte en blanding av desperasjon (personen må jo hete noe!) og flaks.
Og som oftest har det fungert.
I ”Etter festen” dukker det opp en ny jeg-forteller.
Han heter HP.
fredag, juni 11, 2010
Nils Pharo skriver brosjyretekst
”Hmm, du skulle bedt oss, dine trofaste lesere om å skrive teksten. Selvsagt uten annet å forholde oss til en at en blodåre sprang lekk i hjernen til bestemor. Har vi fortsatt muligheten?” kommenterte Nils Pharo på mitt innlegg om å skrive brosjyretekst.
Og når man veit at denne mannen bl a er ansvarlig for tekstlinjene ”Dvale / fallende prinsipper, det er bare å komme, melankoli / ta meg og skvis den siste energien ut av kroppen / brustne løfter og tapte dager / kom igjen, høst meg baby”, så kan man ikke si nei til dette.
Og etter et par dager lå altså Nils sin tekst i innboksen, og her er den:
”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor. Det første hvite legemet titter ut og ser seg forbauset omkring - hvorfor er her så grått? Den glatte overflaten går i jevne kast, jevnere og mer kontinuerlig enn noe det lille legemet har sett før.
– Her kunne jeg kjørt kulekjøring, hadde jeg bare tatt med meg skiene.
Minner er vage, men erkjennelsen av at det er noe som er større enn en selv, noe som utgjør en enhet, en konstruksjon, et vannskille, et fantastisk, levende, eruptisk, komplekst men samtidig hele, det er som det lille legemet plutselig fatter altet. ALTET.
Hans Petter Laberg seneste bok tar ham og oss ut på en reise i et grensesprengende landskap. Vi får møte kåsøren Kleiv, som våkne lesere kjenner igjen fra Labers tidligere produksjon. I sin tid en mestrer av språket, men i dette overflødighetshornet av en roman forrykkes hele Kleivs univers når hans bestemor havner på sykehus.
I det labergske universet møter vi mange ukjente (og uklare – noen bare kan skimtes i øyekroken) og kjente figurer. Blant dem som introduseres er alpinisten Ingemar Stenmark og journalisten Wenche Fuglehaug (i et halsbrekkende erotisk møte som garantert vil spenne magemusklene dine). Laberg stiller selv opp med bandet sitt, Slamkabel, og sannelig blir det ikke en birolle på forfattervennegjengen Karl Ove, Karsten, Kjartan og Kjell også. Dette er en bok for både små og store voksne. For deg som liker vakkert språk og intriger.”
Og etter et par dager lå altså Nils sin tekst i innboksen, og her er den:
”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor. Det første hvite legemet titter ut og ser seg forbauset omkring - hvorfor er her så grått? Den glatte overflaten går i jevne kast, jevnere og mer kontinuerlig enn noe det lille legemet har sett før.
– Her kunne jeg kjørt kulekjøring, hadde jeg bare tatt med meg skiene.
Minner er vage, men erkjennelsen av at det er noe som er større enn en selv, noe som utgjør en enhet, en konstruksjon, et vannskille, et fantastisk, levende, eruptisk, komplekst men samtidig hele, det er som det lille legemet plutselig fatter altet. ALTET.
Hans Petter Laberg seneste bok tar ham og oss ut på en reise i et grensesprengende landskap. Vi får møte kåsøren Kleiv, som våkne lesere kjenner igjen fra Labers tidligere produksjon. I sin tid en mestrer av språket, men i dette overflødighetshornet av en roman forrykkes hele Kleivs univers når hans bestemor havner på sykehus.
I det labergske universet møter vi mange ukjente (og uklare – noen bare kan skimtes i øyekroken) og kjente figurer. Blant dem som introduseres er alpinisten Ingemar Stenmark og journalisten Wenche Fuglehaug (i et halsbrekkende erotisk møte som garantert vil spenne magemusklene dine). Laberg stiller selv opp med bandet sitt, Slamkabel, og sannelig blir det ikke en birolle på forfattervennegjengen Karl Ove, Karsten, Kjartan og Kjell også. Dette er en bok for både små og store voksne. For deg som liker vakkert språk og intriger.”
torsdag, juni 10, 2010
Om å skrive en brosjyretekst
5. januar 2009, 18:49:58
Det var tidspunktet for opprettelsen av dokumentet, det som hadde tittelen ”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor”.
7. juni 2010, 17:02:53 blir det lagret for (foreløpig) siste gang og sendt av gårde til forlaget, med et annet navn nå. Det heter heller ikke lenger ”Manus uten tittel”.
Nå er det ei bok og den heter ”Etter festen”.
Men det som er litt morsomt … ja, kanskje ikke morsomt, ikke ha ha-morsomt i hvert fall … er at selv etter at manuset er sendt av gårde og man venter på korrekturen som skal leses, så er det andre ting man må gjøre.
Markedsavdelingen er koblet inn. Boka skal ut i verden, eller i hvert fall Norge. Det skal lages opplegg for hvordan man kan få folk interessert i boka.
Kunne du tenke deg å skrive en tekst til en brosjyre, Hans Petter? Noe som kan fungere som en personlig stemme overfor bokhandlere og bibliotekarer, de som skal sørge for at så mange som mulig kjøper/låner boka.
Og i et øyeblikk av ”Tja, det kan jeg vel gjøre, hvor vanskelig kan det være”, satte jeg meg til for å skrive brosjyretekst. Hva var ideen, hva var prosessen … og jeg fikk fullstendig sperre.
Boka gikk forholdsvis lett å skrive, selv om det var partier av den jeg unngikk i det lengste, men det å skrive OM boka ble nesten helt umulig.
For jeg kan ikke skrive om hvordan jeg jobber. Kan bare ikke si at jeg finner på etter hvert. Av en eller annen grunn høres det så uprofesjonelt ut.
Og hvordan skal jeg beskrive hovedpersonen?
Hva heter han?
Han heter HP.
Hvorfor?
Fordi han måtte hete det.
Ja, men hvorfor?
[…]
Hans Petter!
Fordi!
Og hvor mye kan man beskrive handlingen før man ødelegger for boka? Jo, i Hans Petters tilfelle blir man vag. Man bruker mange spørsmålstegn.
Og, tenker man når man tror man har fått skrevet den halve siden (og aldri har en halv side vært vanskeligere å skrive), er dette det de er ute etter? Kommer dette til å friste noen?
Manus er sendt inn, omslag er ferdig, brosjyretekst er skrevet ferdig, og nå sitter jeg og venter på korrekturen. Nå er det snart bok. Og den setningen som startet skriveprosessen er fremdeles med.
Bare litt forandret.
”Det var en blodåre som sprang lekk i hjernen til bestemor”.
Det var tidspunktet for opprettelsen av dokumentet, det som hadde tittelen ”Det er en blodåre som springer lekk i hjernen til bestemor”.
7. juni 2010, 17:02:53 blir det lagret for (foreløpig) siste gang og sendt av gårde til forlaget, med et annet navn nå. Det heter heller ikke lenger ”Manus uten tittel”.
Nå er det ei bok og den heter ”Etter festen”.
Men det som er litt morsomt … ja, kanskje ikke morsomt, ikke ha ha-morsomt i hvert fall … er at selv etter at manuset er sendt av gårde og man venter på korrekturen som skal leses, så er det andre ting man må gjøre.
Markedsavdelingen er koblet inn. Boka skal ut i verden, eller i hvert fall Norge. Det skal lages opplegg for hvordan man kan få folk interessert i boka.
Kunne du tenke deg å skrive en tekst til en brosjyre, Hans Petter? Noe som kan fungere som en personlig stemme overfor bokhandlere og bibliotekarer, de som skal sørge for at så mange som mulig kjøper/låner boka.
Og i et øyeblikk av ”Tja, det kan jeg vel gjøre, hvor vanskelig kan det være”, satte jeg meg til for å skrive brosjyretekst. Hva var ideen, hva var prosessen … og jeg fikk fullstendig sperre.
Boka gikk forholdsvis lett å skrive, selv om det var partier av den jeg unngikk i det lengste, men det å skrive OM boka ble nesten helt umulig.
For jeg kan ikke skrive om hvordan jeg jobber. Kan bare ikke si at jeg finner på etter hvert. Av en eller annen grunn høres det så uprofesjonelt ut.
Og hvordan skal jeg beskrive hovedpersonen?
Hva heter han?
Han heter HP.
Hvorfor?
Fordi han måtte hete det.
Ja, men hvorfor?
[…]
Hans Petter!
Fordi!
Og hvor mye kan man beskrive handlingen før man ødelegger for boka? Jo, i Hans Petters tilfelle blir man vag. Man bruker mange spørsmålstegn.
Og, tenker man når man tror man har fått skrevet den halve siden (og aldri har en halv side vært vanskeligere å skrive), er dette det de er ute etter? Kommer dette til å friste noen?
Manus er sendt inn, omslag er ferdig, brosjyretekst er skrevet ferdig, og nå sitter jeg og venter på korrekturen. Nå er det snart bok. Og den setningen som startet skriveprosessen er fremdeles med.
Bare litt forandret.
”Det var en blodåre som sprang lekk i hjernen til bestemor”.
Abonner på:
Innlegg (Atom)