Ved turnéslutt

Og dermed var to ukers-turneen slutt, turnebussen er levert tilbake til Eivis, og jeg kan slappe av på jobb.

Mange gode opplevelser og noen ikke så gode er det blitt, men det må man jo være forberedt på.
Som mottakelsen jeg fikk på en skole:
"Hei!"
"Hei, hvem er du?"
"Jeg er Hans Petter Laberg, og jeg er forfatter."
"OK. Og hva gjør du her?"
Og dette fra læreren som var ansvarlig for forfatterbesøk på akkurat den skolen.
Slikt varmer.

Når det gjelder hvor godt elevene har vært forberedt har det jo variert fra "Hvem er du?" (se over) til gode spørsmål om både det ene og det andre.
Et av de mest overraskende spørsmålene jeg fikk var: "Drikker du mye kaffe?"

Så en stor takk til alle skolene jeg har vært på (dere veit hvem dere er) og de trøtte og smilende og kanskje litt gretne og sultne og vitebegjærlige ungdommene som var der - pluss en stor, møkkete langfinger til de få elevene som bestemte seg for at det var greit å gå i tiendeklasse og oppføre seg som noen fordømte drittunger.

Fremdeles turnerende

… og etter fire dager med alt fra smilende ansikter med tomme blikk (sannsynligvis tenkte de på at det snart var spisefriminutt), de få som var demonstrativt uinteresserte, og de i flertall som syntes dette var ganske så morsomt og de fikk lyst til å lese noen av bøkene mine etterpå, så er jeg ganske pumpa i dag. Og det er en uke til.
Men i dag tenker jeg bare på at det har vært en god dag. Hyggelige lærere, morsomme elever (særlig et par av tiendeklassejentene ga seg ikke før de fikk noen skikkelige svar fra forfatteren), det kan ikke bli bedre enn det.

Nå må jeg bare finne noen Sørumskoler på kartet.
Jeg kommer til å kjøre meg bort, helt sikkert.

Meanwhile – back at the ranch

Og så har det gått noen timer, og jeg slapper av etter to dager med 8.-10.-klassinger som så vidt visste hva jeg het, men som ikke ante navnet boka jeg skulle snakke om.

Noe sier meg at dette egentlig burde irritere meg SKIKKELIG.

Men jeg er en pudding.
Jeg nikker og sier til lærerne at jeg skjønner at de har mye de skulle ha gjort nå på vårparten og alt har kollidert og påskeferien er akkurat slutt osv osv, og jeg tar meg i å stusse over at jeg ikke blir pottesur. Ikke i det hele tatt. Bare litt fornærmet.
Er jeg ikke verdt bryderiet med forberedelse, lissom?

Så står man der, da, foran elevene, og får servert det ene gode spørsmålet etter det andre.
Blide, interesserte, trøtte, sjenerte elever (og én sur, som satt på første rad og skulte stygt på meg i de tre kvarterene jeg holdt på, før han til slutt rakte opp en hånd og stilte sitt eneste spørsmål: "Er du ferdig snart?"), som etterpå sier at de er blitt inspirert til å skrive sin egen historie eller så skal de låne bøkene mine (og i hvert fall ”HoneyBunny” etter å ha blitt servert de første sidene) …
OK, det var bare et par-tre stk. som ble såpass ivrige (resten klappet, reiste seg kjapt og gikk da jeg var ferdig) … og det er jo da man synes slike ting som dette er morsomt, men er samtidig sjeleglad for at det bare er en måte å spe på husholdningsøkonomien.

En ting til slutt- og det må bare sies: Kulturvertene som tok imot meg var noen usedvanlig sjarmerende karer. De satt og fulgte med på tre av øktene mine, og fulgte meg rundt på skolen (de ante sikkert at jeg var en sånn som har en tendens til å gå seg bort på fremmede skoler).

Neste uke blir det en blanding av Oppegård og Gjerdrum.
Jeg gleder meg.

Siden fredagsmusikken ble glemt, blir dette min første lørdagsmusikk. David Bowies hyllest til Kraftwerk, der DB spiller en mean saxophone:

(... med en lenke til videoen)

Oppegård! Gjerdrum! Sørum!

Og dermed var Laberg ferdig med sin dag 1 av denne 12 dagers turneen rundt omkring i OppegårdGjerdrum&Sørum, og selvfølgelig kom jeg slentrende inn på skolen fem minutter for seint til den første økta fordi jeg hadde fått det for meg at den egentlig begynte halv ti, når det riktige klokkeslettet var ni, så det som møtte meg var noen svette kulturverter + en lærer + barne- og ungdomsbibliotekaren fra fylket.

Heretter må jeg sjekke planen litt bedre.

På MANDAG starter første økt halv ti, ja. Hm.

Men det gikk bra. Mange fine unge folk som ikke visste helt hva jeg har skrevet av bøker (eller noe om meg i det hele tatt), men de kom med spørsmål underveis, og fniste som bare det da jeg leste begynnelsen på ”HoneyBunny”, så da er jeg strålende fornøyd.

Men tre økter i løpet av en dag tar på.

I morgen kjører jeg fra Eidsvoll kvart over sju. Bør klare å komme meg til Kolbotn før kl ni, da. Tror jeg.

Hvis det ikke blir kø.

"HoneyBunny" anmeldt i VG

Helt uventet sto det i dag en anmeldelse av "HoneyBunny" på trykk i VG, forfattet av May Grethe Lerum.
Og den var slett ikke verst heller!

Anmeldelse i Stavanger Aftenblad

Jeg har en skikkelig morsom uke nå, dere!
I dag ble "HoneyBunny" anmeldt i Stavanger Aftenblad (ikke lagt ut på nett) under tittelen "Snille gutter liker slemme jenter" ... og Kine Hult liker ikke boka, hun heller.

Anmeldelse i Aftenposten

Og dermed var "HoneyBunny" anmeldt i dagens Aftenposten (ikke lagt ut på nett), og Kaja Korsvold var ikke særlig begeistret ... for å si det pent.
Men språket var godt - om ikke annet.

[Oppdatering 14.08: Takk til Harald for opplysningen om at anmeldelsen nå ligger ute på nettet. You made my day, Harald!]

Hva lokalpressen skrev ...

I dag sto intervjuet på trykk i lokalavisa.
Overskrift?
"- Mer klining"

Jepp.

"Kort og god ungdomsbok"

Kort anmeldelse av "HoneyBunny" i dagens Fredrikstad Blad.

Mail til min redaktør

"Hei!

Veit ikke om du har fått med deg anmeldelsen på Barnebokkritikk.
Hassan er tydeligvis en klisjé, siden han er småkriminell innvandrer. Hm. Kan ikke huske at han gjorde noe særlig kriminelt i boka (bortsett fra å feste og sloss litt for mye, og det som foregår inne i hodet til Steinar), og det eneste som befester etnisiteten hans er navnet[1] og ingenting annet ... Så neste gang skal jeg kalle antagonisten Hasse, og VIPS! så er det ikke en klisjé lenger. Eller kanskje Hans, siden Hasse ville gi inntrykk av at den småskumle har svensk opprinnelse, og det er jo ikke bra. "






[[1] Bortsett fra i en scene der han snakker med broren sin på et språk Steinar ikke skjønner.]

Og så har man snakket med lokalpressen …

og som vanlig husker jeg ikke et ord av det jeg sa, så jeg frykter det verste når det gjelder hva som kommer på trykk.
Har en stygg følelse av at overskriften kommer til å bli ”- Det må bli mer klining!”

Promotering av bok

Etter at boka mi kom ut den 20. februar (regner med at alle har fått med seg det, og for de som ikke har gjort det: BOKA MI KOM UT 20. FEBRUAR!), har det vært forholdsvis stille.
Så derfor må man tenke alternativt.
Av en eller annen grunn trodde jeg at å snekre sammen en video ville føre til stor interesse, men det er tydelig at her er det bruk for profesjonell hjelp.
Jeg kan ikke surre rundt som det glade amatør lenger.


(med en lenke til videoen)


[Edit 13/3. Og ikke før har jeg klaget ferdig før jeg ser at elis lesebabbel har skrevet om boka. Fine greier]

Og dermed var den ferdig

Etter en uke i sydlige strøk … Ja, Laberg har vært i Spanien, t.o.m i faen-så-mange-utlendinger-det-er-her’a!-delen av Spania, nemlig Torrevieja.
En uke med fra overskyet til ett og annet solgløtt, og Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet som lesestoff (en bok som har stått i bokhylla mi en stund, og som jeg bestemte meg for at jeg måtte lese, av en eller annen grunn, men måtte jeg egentlig lese den? ja, jeg leste den i hvert fall, og ærlig talt skuffet den meg en smule. Altfor lang og altfor kås- og doserende om bilder av Kristus på korset opp gjennom tidene (mot slutten leste jeg på rein trass, og det er jo ikke så bra) – og hvor mange ganger kan man egentlig bruke uttrykket ”å bli myk i magen” om en forelskelse?), som etter hvert ble overtatt av JT LeRoys Sarah (kjøpt for 13 Euro på Skandinavisk Senter, eller som det heter her nede: Little Jessheim), som jeg bare har lest noen sider av og … begynner det ikke å bli litt klisjé med alle disse white trash-romanene fra USA? Det er noe monotont over det … Men nå har jeg ikke lest den ferdig … Kanskje jeg skal gjøre det en gang.

Og så kommer jeg hjem, og der er den – HoneyBunny - fiks ferdig i et ganske stilig omslag.

Nå er det bare å vente på at forlaget mitt husker på å nevne den på hjemmesiden sin.


Og for de som ikke har fått det med seg, ligger det en hjemmesnekra video ute på nettet der Laberg leser - akkompagnert av Thomas Andersen.