Kanskje det bare er meg ...

HP skriver mail til Avis Bilutleie Gardermoen

noreply@blogger.com (HPL) — Tue, 24 Nov 2009 14:11:00 +0000

Hei, hei!

For noen uker siden fikk jeg i oppdrag å kaste en symaskin. Den var gammel og utslitt og skulle bare kjøres på dynga.
Problemet er at jeg tok den med fra den personen som jeg hadde lovet å hjelpe med å kvitte seg med maskinen, og så glemte jeg det.
Helt til i går. Og da klarte jeg jammen meg ikke å huske hvor jeg hadde gjort av den.
Kanskje jeg bare trodde at jeg hadde tatt den med, og så hadde jeg egentlig ikke gjort det?
Men så skjønte jeg hva som var skjedd.

I bagasjerommet til en av bilene deres (en Mazda, hvis jeg ikke husker helt feil), som ble levert inn på Gardermoen fredag den 6. november, kl 14.10, og opprinnelig bestilt av kultur.akershus v/XX, ligger det en symaskin.
Det kan godt hende dere ikke har oppdaget den ennå, men hvis det skulle være slik at dere har sett den og lurt på hva i all verden dette er for noe, så er det altså en symaskin og den skal bare kastes.

Jeg klarte å notere ned antall kilometer jeg hadde kjørt og hvor mye bensin som var igjen på tanken, men bagasjerommet husket jeg ikke på å sjekke.
Håper ikke dette har ført til altfor mye merarbeid for dere.

Mvh

Hans Petter Laberg

John Lee Hooker & Robert Cray på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 20 Nov 2009 08:29:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

Ressurssvak

noreply@blogger.com (HPL) — Wed, 18 Nov 2009 13:43:00 +0000

På NRKs nettsider kan man i dag lese Knut Hoems anmeldelse av Kjell Magne Bondeviks bok ”Fortellingen om Aung San Suu Kyi”.
Ikke overraskende framstår boka mer som ”Fortellingen om Kjell Magne Bondevik”, men for oss som har fulgt mannen med det ydmyke ytre og det svulmende egoet gjennom årene er ikke dette akkurat ei bombe.

Og for oss som så lanseringsintervjuet på lørdagsrevyen (var det forrige lørdag?), var det jo litt spesielt når barnebarnet ble spurt hva som var mest spennende med boka, og sneipen svarte at det var da bestefaren klarte å få besøkt Aung San Suu Kyi, og bestefar sitter der og humrer den der usannsynlig irriterende ”nei, det var da ikke noe spesielt med det selv om det altså var jeg, Kjell Magne Bondevik, som snek meg inn, forkledd som en helt vanlig turist”-latteren sin.
OK, nok om det.

Mot slutten av anmeldelsen står det noe jeg stusser over.

Bondeviks bok er i beste fall slumsete forlagsarbeid. I verste fall er det kynisk salg av kjendisbok til et ressurssvakt publikum som fortjener bedre.

Ressurssvakt publikum? Mener anmelder Knut Hoem i dette tilfelle barn og unge?
Om ikke annet synes jeg det er en ... interessant måte å betrakte barn og unge på, men hva vet vel jeg ...

Romy!

noreply@blogger.com (HPL) — Mon, 16 Nov 2009 21:35:00 +0000

OK, det er kanskje på tide å innrømme det: Jeg har aldri vært spesielt begeistret for fransk film fra den såkalte gullalderen – 50- og 60-tallet. Muligens har jeg klart å komme meg igjennom en og annen Truffaut-film (selv om jeg ikke er i stand til huske navnet på dem), og Godard … nei, det har aldri blitt til at jeg har sett noe av ham.
En og annen Rohmer-film ble det jo på slutten av 80-tallet, men det var også det.
Og jeg aner egentlig ikke hva det kommer av.
Muligens var det noe med at de filmklubbene jeg var borti på et eller annet tidspunkt bare måtte sette opp ”I fjor i Marienbad” og ”Hiroshima, mon amour” (ja, jeg har en av dem stående i hylla mi, men jeg har ennå ikke sett den).
Man var ikke en skikkelig filmklubb hvis man ikke viste alle de store, franske nybølge- klassikerne.
Sånn, nå er det sagt.

Tilbake til Romy. Og Romy er Romy Schneider; en østerriksk skuespiller som først ble berømt for å spille dronning Elisabeth av Østerrike i de såkalte Sissi-filmene.
Og her snakker man om kitsj på et høyt nivå. Overdådige kostymer, klorblekede tenner, funklende øyne og høye kinnbein i en nesten skremmende fargerik utgave av technicolor.
Men et eller annet med Romy fascinerte meg. Kanskje det var mitt libido som bestemte fascinasjonen, men en stund på tidlig 80-tall fordypet jeg meg i stoff om henne.
Og det var nok å ta av.
Forhold til Alain Delon, storhetstid som skuespiller mot slutten av 60- og tidlig 70-tall, privatliv i utforbakke mot slutten av 70-tallet, og en sønn som en dag prøvde å ta snarveien hjem ved å klatre over gjerdet rundt huset til stefaren, og endte opp med å bli spiddet på spissene på toppen, deretter noen år med alkoholisme og så en tidlig død (43 år gammel) av for mye alkohol og for mange piller.
Men på tross av denne pubertale interessen for personen har jeg aldri sett noe særlig av filmene hennes. Kanskje fordi de har vært vanskelige å få tak i.

Men i kveld så jeg den polske regissøren Andrzej Żuławskis film fra 1975 ”L'important c'est d'aimer”, og litt nervøs var jeg jo.
Var hun en så god skuespiller som jeg trodde?
Var hun en god skuespiller i det hele tatt?
Og så ser jeg denne filmen og blir nesten slått i bakken av hvor god hun var.
(for de som vil lese hva filmen handler om, kan se her)
Her hadde man altså en skuespiller som så vidt hadde rundet 30 som veksler mellom å være smilende vakker, og å se ut som hun er så sliten at hun bare vil legge seg ned og dø – og det noen ganger i samme scene.
Selvfølgelig har hun et par utbrudd av den franske typen (som vil si å skrike og feie kaffekopper av bordet så de smeller i gulvet, bare for å understreke at vi snakker om store følelser), men som oftest behøver hun ikke å spille med noe annet enn øynene sine.

Så dette var en kort bloggpost om Romy Schneider, en skuespiller jeg har gjenoppdaget – og nå er det på tide å se ”Les Innocents aux Mains Sales”, der hun spiller mot den ikke bestandig like subtile Rod Steiger, men når hun i ”L'important c'est d'aimer” klarte å få fram en ømhet i Klaus Kinski som jeg ikke ante han var i besittelse av, så blir nok dette også en god opplevelse.
Den er forresten regissert av Claude Chabrol.
Nei, jeg har ikke sett noe av ham heller.

Biosphere på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 13 Nov 2009 12:17:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

Nesodden! Rælingen!! Vestby!!! Ullensaker!!!! THE WORLD!!!!!

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 06 Nov 2009 19:24:00 +0000

Og dermed er leiebilen (eller bandbussen) levert inn og jeg kan trekke pusten etter en tidagers skoleturné som strakte seg over tre uker.
Dette betyr Laberg med utskrift fra googlemaps i fanget mens han lurer på hva faen 3. avkjøring i ei rundkjøring er for noe.
Eller det kunne ha betydd det hvis jeg ikke hadde vært såpass trygghetsnarkoman at jeg kjørte til de skolene jeg skulle til dagen før jeg skulle være der, sånn at jeg ikke skulle stresse med å finne veien dagen etter.

Det er jo bestandig ganske spennende å oppdage hvor godt forberedt elevene.
Veit de hvem jeg er? Har de lest noen av bøkene mine?
Som oftest er svaret nei og … nei.
Og det er et greit utgangspunkt å ha. Det betyr at jeg må advare dem om at de neste 45 minuttene kan bli de lengste i deres liv, eller så kan det bli ganske gøy. Det kommer helt an på hvor mye de er med. For jeg – jeg gjør ikke noe annet enn å snakke.
Alltid like morsomt når en lærer spør meg hva jeg trenger til timen og svaret er ”et glass vann”.

Denne turneen har vært litt som de andre jeg har vært på, og samtidig ganske så annerledes. Jeg har ikke behøvd å skjelle ut noen tiendeklassinger fordi de oppførte seg som drittsekker (som jeg måtte sist gang jeg var ute), men jeg opplevde å se en elev som provoserte læreren sin såpass at han etter mye diskusjon ble dratt (langs golvet) ut av klasserommet, mens han smilte som en sol.
Eller så var det ved et tilfelle den litt merkelige opplevelsen av at den mest negative i rommet viste seg å være læreren. Jeg har en følelse av at min sans for humor ikke falt heeelt i smak, og dessuten var begynnelsen på ”HoneyBunny” spekulativ, fikk jeg vite.

Men ellers: masse flotte ungdommer som viser at de synes det er fint at jeg er på besøk (hvem jeg nå enn er) og som stiller spørsmål som er både lette å svare på og helt umulige.
Og selv om jeg ved et tilfelle opplevde at verken lærere eller elever hadde fått med seg at jeg skulle komme, så utviklet dagen seg til å bli aldeles strålende.

Nå er det heldigvis et halvt år til neste gang jeg skal ut på tur. Heldigvis fordi det er temmelig intenst mens det står på.
Den nærmeste uka blir hektisk, med Eirik Newth og Levi Henriksen på besøk i Eidsvoll bibliotek, og så fire dager (11 økter á 45 minutter) med litteraturformidling på 8. trinn.

Jeg tror jeg trenger ferie snart …

Joni Mitchell på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 06 Nov 2009 18:59:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

[Oppdatering 7/11, kl. 17.26:
Og for de som måtte savne Pat Methenys gitarsolo, kommer den her:
]

Stille på bloggen

noreply@blogger.com (HPL) — Wed, 04 Nov 2009 10:54:00 +0000

Jeg har vel kommet til det punktet som veldig mange bloggere (bl. a denne) kommer til etter hvert: Jeg har ikke lenger så mye å skrive om.

Problemet mitt er at dette punktet dukker ca en gang hvert halvår, og når jeg skriver at jeg ikke har mer å skrive om får jeg plutselig inspirasjon til å skrive mer.
(Og det er ikke det at jeg har ikke har hatt muligheten til å finne stoff å skrive om.
Som for eksempel at Jon Niklas Rønning som er kjent som en helt grei imitator av Ole Paus har skrevet bok om Facebook-generasjonen som heter … wait for it! … "Generasjon Facebook", og mannen får sitte på tv og hevde (uten at noen fniser) at man skriver på Facebook for å bli sett, og at man har mange flere venner på Facebook enn i det virkelige liv. For en innsikt!
Eller at Henrik Hovland har sett seg lei av trenden som har kommet til Norge der kjendiser skriver barnebøker, og mener at dette både er spekulativt og respektløst mot barna, og han blir svart av Arve Juritzen (som i sin tid gikk ut i media (men jeg er ikke i stand til å finne ut hva han sa og nøyaktig når han sa det) og klaget over alle de dårlige og kjedelige barnebøkene som han måtte lese for ungen sin - bl a en av Ulf Stark - og derfor velger han å gi ut en barnebok skrevet av ... Dorthe Skappel), som mener at Hovlands utspill er fordummende for en viktig debatt.
Jadda!

Så, som sagt, det er ikke stoff det er manko på, det er bare overskudd til å gjøre noe med det. Så da gjør jeg ikke det.
Eller kanskje jeg har gjort det nå?)

Derfor denne lille oppdateringen av ”Kanskje det bare er meg …” om at selv om det ikke er den store aktiviteten her akkurat nå, kommer det nok noe etter hvert.
Jeg avslutter tross alt en liten skoleturné denne uka, og jeg har et par Romy Schneider-filmer som jeg snart må se, og de vil jeg helt sikkert skrive litt om.

Så sånn er det derfor: Stille.

Jeg har ikke engang ork til å lage en hel bloggposting om at side2.no på sin … eh … side hevder at Tom Cruise og Nicole Kidman i sin tid ”apporterte to barn sammen”, noe jeg synes høres temmelig drastisk ut.
I hvert fall hvis det er pitbuller inne i bildet …

Loscil på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 30 Oct 2009 09:33:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

LL Cool J på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 23 Oct 2009 18:55:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

Deutsch-Amerikanische Freundschaft på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 16 Oct 2009 08:50:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

You probably read the end of a book first, don't you? […] That is no way to live

noreply@blogger.com (HPL) — Sun, 11 Oct 2009 16:13:00 +0000

Det er en stille søndag og for å få tida til å gå, bestemte jeg meg for å se en av de filmene jeg har stående i hylla, en som jeg kjøpte bare fordi jeg hadde hørt at den var noe helt utenom det vanlige: Jennifer Lynchs “Surveillance”.

Plot’et i filmen er egentlig ganske enkelt: Noen mennesker er blitt drept og to FBI-agenter kommer til en lokal politistasjon for å snakke med de overlevende.
Enkelt og greit.
Saken er selvfølgelig at mot slutten av filmen kommer det (som det jo skal gjøre) en stor overraskelse (twist), som da sannsynligvis kom som en overraskelse på de som ikke har sett film de siste 30 årene, men nok om det.

”Surveillance” er altså regissert av Jennifer C. Lynch og ja, det må vel med i denne omtalen også: Hun er datteren til David Lynch.
Det er den samme Jennifer Lynch som først ble kjent da hun forfattet Laura Palmers hemmelige dagbok, og ble beryktet da hun regidebuterte med ”Boxing Helena”. Nå har ikke jeg sett akkurat den filmen, jeg har bare fått med meg at den ble generelt slaktet av alle som så den.
Men det behøver ikke nødvendigvis å være en dårlig ting.

Uansett, jeg så i hvert fall i dag ”Surveillance”, og en ting må sies: Jennifer Lynch er en flink regissør.
Hun klarer å komponere spennende bilder og ekle scener, og hele tida ligger det skumle lyder under, som man nesten ikke legger merke til, men som forsterker uhyggen.

Problemet med filmen er at man har sett det før, og ja, det må sies, så da gjør jeg det: Man har sett det fra faren hennes. Og man har sett det bedre.
Det er FBI-agenter, dumme politifolk, hvermansen på ferie, sære lokale innbyggere, hillbillyland, en scene som kunne vært tatt rett ut av ”Lost Highway”, osv.
David Lynch har hele tiden det litt uforklarlige som ligger der. Han er ikke altfor opptatt at ting skal være logiske eller henge sammen. For eksempel er det en vri et godt stykke inn i ”Mullholland Dr.” som snur hele filmen på hodet, og man er ikke helt sikker på hva man egentlig har sett fram til da.
Der har Jennifer litt igjen. Filmen kommer sammen mot slutten i en trygg og god (hvis det er ord som kan brukes i denne sammenhengen) slutt. Den er åpen, men man får forklart mye av det man har sett før. Og som sagt, hvis man ikke har skjønt hva det store plot-twistet er før det kommer, så sliter man litt.

Så alt i alt, en filmopplevelse som jeg nok ikke kommer til å huske så veldig lenge.
Jeg skulle ønske Jennifer Lynch kunne bruke talentet sitt på bedre og mer personlige historier.
For talent har hun.

Whisper … Whisper … Whisper to the most primitive part of the brain.

noreply@blogger.com (HPL) — Sun, 11 Oct 2009 11:47:00 +0000

Som de fleste som har lest denne bloggen veit, er undertegnede mer enn gjennomsnittlig opptatt av tv. I hvert fall hvis man (det vil si jeg) regner seg en kulturperson. Da skal man i så fall på spørsmål om tv-vaner helst svare: Nei, TV ser jeg ikke på.
Jeg ser på tv. Jeg ser mye, og det jeg ser er ikke bestandig like utviklende på sjelen, hvis man kan si det slik.
Det man selvfølgelig savner når man sitter og glor de dristige konseptene, viljen til å ta sjanser, og når det gjelder tv-dramatikken; viljen til å blottstille seg selv, og å provosere den som ser på.

Jeg har i en tidligere bloggposting sukket høyt over hvordan barne-tv stort sett skal fungere som underholdning og læring (men da helst i konkurransesammenheng).
Det å lage noe som inspirerer eller viser andre måter å se verden på er tydeligvis helt uaktuelt. Men dette gjelder i høy grad programmer beregnet på voksne også. De er konstruert med en ting for øye: at den som ser på ikke skal skifte kanal …

Ja, denne lange omveien fører til noe, nemlig Dennis Potter.

Potter var i en lang periode den eneste dramatikeren som skrev for tv som virkelig utfordret mediet og publikum. Han tok stor sjanser og gikk en gang i blant ettertrykkelig på trynet, men det var veldig sjelden kjedelig det han drev med.

Det første jeg så av ham var ”Pennies from heaven”, som jeg først trodde kom til å være en historie fra de harde 30-årene … men så skjedde det noe. Av og til dukket det opp sangnumre i episodene og personene mimet til de gamle lydinnspillingene. Og det ble som en litt skrudd utgave av en musikal.
OK, det var vel dette som jeg fant fascinerende sammen med et par ”er det varmt her inne?”-opplevelser som omfattet både sex og brystvorter smurt inn med leppestift.
Uansett, det gikk noen år og så kom den serien som gjorde at jeg virkelig ble Potter-fan: ”The Singing Detective”. Her var noe jeg aldri hadde sett før: lag på lag med historier, en hovedperson som var tvers igjennom usympatisk, og så var det sangnumrene, da. Det som etter hvert ble en Potter-klisjé.

For noen dager siden bestemte jeg meg for å gjense serien som gjorde Potter til folkefiende nr. 1 i England, og som gjorde at han fikk tilnavnet Dirty Den: ”Blackeyes”.
Jeg kan huske at første gang jeg så den (da den gikk på NRK rundt 1989), skjønte jeg ikke mye av den. Det skjedde lissom ikke noe særlig. Det var jo den notoriske sexscenen (der modellen Blackeyes rir en litt slimete forretningsmann som hele tida hveser: ”Spit on me! Spit on me!”), og som førte til at noen kalte serien pornografisk. Jadda.
Men det som jeg oppdaget da jeg så filmen er jo hvor lenge før sin tid Potter var i formspråket sitt. Her er det tidsplan som overlapper hverandre, problematisering av forholdet fakta/fiksjon, her er det en fortellerstemme (Potter selv) som reflekterer over sin egen rolle og sitt forhold til Blackeyes (i en scene der Blackeyes befinner seg i en hotellkorridor sier fortelleren/Potter: ”Closer, closer! The closest I dare – near enough to kiss her eyelids. Oh my God, I’m making love to her – is that what I’m doing? I – stop! Stop it, please.”), det er lange kamerakjøringer der kameraet (for)følger personene.
Serien er selvfølgelig ikke feilfri, i så fall ville den ha vært ganske uinteressant. Noe av retorikken i den er for å si det mildt tung på labben, og det at man føler at det ikke helt går opp, kan være frustrerende.
Men det gjør ikke så mye, for dette var en serie som hadde alt det jeg etterlyste først i denne teksten: Den utfordret meg. Man måtte bare henge på, og selv om man kanskje ikke fikk med seg alt, var det nok igjen å tygge på.

Jeg har bare funnet en liten (istykkerklippet) bit av ”Blackeyes” på youtube, men legger den ut allikevel.
(Siden det er snakk om youtube, og det dukker opp et par pupper, er det ikke alle som kan se den. Man må nemlig registrere seg og fortelle dem at man er 18 år, så man ikke tar varig skade)
Mot slutten dukker det opp en jentestemme som roper ”Look, look! Uncle Morris! Look!”
Det er stemmen til den lille jenta Jessica (som blir utsatt for et overgrep fra sin onkel) som vokser opp til å bli modellen Jessica som Morris bruker som modell til sin bok om modellen Blackeyes, som blir utsatt for overgrep av alle mennene hun møter i boka han har skrevet.
Lag på lag på lag …

[Oppdatering kl. 14.22: Og den som leter, han finner - og det jeg fant var et utdrag fra en dokumentar om Potter, og disse minuttene handler om "Blackeyes".]

Johnny Cash på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 09 Oct 2009 06:48:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

Herta Müller!

noreply@blogger.com (HPL) — Thu, 08 Oct 2009 12:48:00 +0000

Som sikkert ganske mange veit nå, går årets Nobelpris i litteratur til Herta Müller, og Adresseavisa kan melde om en forfatter som er strålende fornøyd med tildelingen.

Her skal det mores til døde!

noreply@blogger.com (HPL) — Thu, 08 Oct 2009 11:07:00 +0000

Fikk med meg en liten reportasje på NRKs kulturnytt i går kveld som dreide de seg om Pompel & Pilt.
Eller rettere sagt, det at Bjørg Mykle mener at serien bør vises igjen.

Nå er det ikke det jeg skal kommentere, men eller redaksjonssjef (i NRK Super) Nils Stokkes argumentasjon for at man ikke vil vise det i dag.
”Tempoet og miljøet i serien treffer ikke barna i dag …” ble det hevdet, og:

Vi må programsette serier og lage program og innhold som barna kjenner seg igjen i og som er relevant for dem, og det er nok kanskje ikke Pompel & Pilt fra 1969 i dag.

Da er jo spørsmålet: Hadde ”Reparatørene kommer!” noen gang et innhold som barn kunne kjenne seg igjen i eller som var relevant for dem?
Var det ikke det som var poenget med hele greia … Å lage noe ekstremt fremmedgjørende? Å lage noe som barnas fantasi kunne spinne videre på?
Eller har jeg tatt feil her?

Og bare så det er sagt:
Jeg synes vel det er litt stusselig at en kanal som sender barneprogrammer fra tidlig om morgenen til tidlig kveld ikke kan ta sjansen på å kjede barn i underkant av 15 minutter en gang i blant.

Men det er vel det som er problemet: Man tar ikke sjanser.
Heller da endeløse innslag med voksne som oppfører seg som forvokste barn og ikke har andre oppgaver enn å være sprellemenn og introdusere neste tegnefilm.

Han er på vei! Han er her snart!

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 02 Oct 2009 08:15:00 +0000

"God morgen, dette er TV2 Nyhetskanalen og klokka er 7.30. Det har igjen vært et jordskjelv utenfor stillehavsøyene Tonga og Amerikansk Samoa, men først setter vi over til Kastrup. Og hva skjer der nede hos dere?"
"Her på Kastrup venter vi på at flyet med Barack Obama skal lande …"
"Og ser du noe til det?"
"Nei … Men det er en strålende solskinnsmorgen her i København, som dere kan se av bildene. Flyet til president Obama er på vei, men vi kan ennå ikke se det."
"Det knytter seg vel stor spenning til dette besøket."
"Ja, her i København knytter det seg veldig stor spenning til at president Barack Obama kommer. Snart lander flyet og presidenten kommer til å gå ned trappa."
"Ser du noe til flyet?"
"Nei, som sagt har ikke flyet landet ennå, og jeg kan heller ikke se det. Men det er nok ikke lenge til nå, og været er som sagt strålende."

(reklame)

"Da er vi tilbake her på TV2 Nyhetskanalen, og det har som sagt vært et nytt jordskjelv utenfor stillehavsøyene Tonga og Amerikansk Samoa som har krevd nye dødsoffer. Dette kommer vi tilbake til. Først skal vi til Kastrup der man venter på at flyet med president Obama skal lande, og … har det landet ennå?"
"Nei, her i København venter vi fremdeles på at flyet skal dukke opp, men vi kan ennå ikke se noe til det."
"Hvordan er været der nede?"
"Her i København er det strålende solskinn, så president Obama kommer til et København som viser seg fram i all sin høstlige prakt."
"Når han lander …"
"Og det har han som sagt ikke gjort ennå. Men vi er klare til å rapportere når han gjør det."
"De første bildene av president Obama når han tar sine første skritt på dansk jord får dere her på TV2 Nyhetskanalen … når flyet hans lander, og det har det altså ikke gjort ennå …"

(reklame)

"Velkommen tilbake til TV2 Nyhetskanalen. Toppsaken i dag er det siste jordskjelvet som fant sted tidlig i dag morges utenfor stillehavsøyene Tonga og Amerikansk Samoa. Dessuten kommer president Barack Obama til København i dag. Og hvordan er situasjonen der nede på Kastrup?"
"Her på Kastrup kan vi akkurat se flyet med presidenten som nærmer seg, og det er en strålende høstdag er i København."
"Ja, vi kan se bildene av flyet som er i ferd med å lande. Halvt skjult bak et lett skylag …"
"Ja, det kan vi se her også!"
"Men landingshjulene er vel ikke kommet ut ennå?"
"Nei, men det er nok bare snakk om noen sekunder før det skjer …"
"Er det møtt fram mange der nede for å ta imot presidenten?"
"Her på Kastrup er det et folkehav som har møtt opp for å ta imot presidenten denne vakre høstmorgenen. Det er strålende sol …"
"Og der går landingshjulene ned!"
"... og dermed er det bare snakk om minutter før president Obama tar sine første skritt på dansk jord …"
"Vi kommer tilbake med mer om denne saken etter reklamen …"

Leadbelly på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 02 Oct 2009 07:11:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

Tickley Feather på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 25 Sep 2009 08:36:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

Vivian Girls på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 18 Sep 2009 08:56:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

HPs eneste bloggposting om valget

noreply@blogger.com (HPL) — Mon, 14 Sep 2009 10:04:00 +0000

Har egentlig ingen grunn til til å legge ut dette bildet, men et eller annet gjør meg litt trist når jeg ser på det.

Kan det være at jeg er lei av å se trynene deres på tv hver kveld mens journalistene vekselsvis biter hånda deres og slikker den etterpå?

"Vi stiller de tøffe spørsmålene! Vi gir oss ikke før vi får svar!"

"Hvem vant duellen? Hva sier det norske folk? Hvem vant?"

Dette er et viktig valg, sier de. Dette er en thriller. Det er utrolig jevnt!

Jens eller Jensen?

Erna ... Tjukk og utroverdig (og tydeligvis klar for å bake en større kake), eller litt slankere og troverdig?

"Det vi ser i Oslo er en flom av kriminelle asylsøkere som selger dop og voldtar jenter uten grunn" (betyr det at man faktisk kan ha en grunn til å voldta?)

Jeg bruker kvelden til å øve med bandet. Det kommer ikke til å låte pent, men det kommer i det minste til å være givende.

Godt valg! Det er ingen skam å holde seg hjemme.

Jim Carroll

noreply@blogger.com (HPL) — Mon, 14 Sep 2009 07:47:00 +0000

Leste ved en tilfeldighet at forfatter og musiker Jim Carroll er død.

Det er kanskje på tide å ta fram både "The Basketball Diaries" og "Forced Entries" som jeg husker jeg leste med stor glede en gang for lenge, lenge siden ...

(Det er en scene i "Forced Entries" som dreier seg om en cysteaktig ansamlig av slagg som har bygget seg opp under huden som en følge av heroinbruk, og beskrivelsen av når han får hull på den ... Ja, det må være noe av det morsomste og ekleste jeg kan huske å ha lest.
Og så er den scenen der han lar Allen Ginsberg overnatte på sofaen sin og Ginsberg midt på natta ved en tilfeldighet finner en vibrator som han vil finne ut hvordan fungerer ...)

Og nå ... FILM!

noreply@blogger.com (HPL) — Sat, 12 Sep 2009 21:58:00 +0000

Den siste halvannen måned har jeg jobbet meg gjennom produksjonen til en regissør.
Om det høres imponerende ut, er jeg ikke helt sikker på, og i hvert fall ikke når regissøren heter Lodge Kerrigan, hvis totale produksjon fra 1993 til 2004 (da hans foreløpig siste film kom ut) er på til sammen tre filmer.
”Clean, shaven”, ”Claire Dolan”, og ”Keane”.

Den første handler om en schizofren mann som er på jakt etter sin datter, den andre handler om en prostituert som forsøker å komme seg vekk fra halliken sin, samtidig som hun ønsker seg et barn - og den siste handler om en schizofren mann som er på jakt etter sin datter.
Jepp!
Jeg hadde ikke hørt om Kerrigan (som John Waters kaller ”The maestro of feel bad movies”), før jeg leste en anmeldelse av filmen ”Keane” – den som handler om en schizofren mann som er på jakt etter sin datter. Og den anmeldelsen fikk meg til å gå til innkjøp av hans samlede produksjon.
Jeg bestemte meg for å se filmene kronologisk, og startet derfor med ”Clean, shaven”, som jo handler om en schizofren mann som ... ja ...

Og dette var noe helt utenom det vanlige.
Det som begynner som en salig grøt av billedinntrykk og hviskende stemmer og statisk støy, viser seg å være en skildring innenfra av en schizofren mann som leiter etter sin datter som er blitt bortadoptert.
Og man lurer lenge på om jenta som mannen følger etter faktisk er datteren, fordi han er så fullstendig ute å kjøre.

Dette er en mann som dekker til speil med avispapir, han dekker til vinduene i bilen med avispapir, han er overbevist om at noen har operert inn et par radiosendere – en i bakhodet hans, og den andre under en av fingerneglene – noe som leder til en scene som ... ja, trivelig er det ikke.

Deretter gikk det fem år og så kom ”Claire Dolan” ...

Og dette var et helt annet uttrykk. Pent komponerte bilder av ei dame (Claire Dolan, spilt av den altfor tidlig døde Katrin Cartlidge) som går gjennom livet nesten uten å vise følelser. Hun virker ofte underdanning, men hun veit akkurat hva hun skal gjøre for å ta kontroll over en situasjon der man forventer at hun skal være et offer.
Og så disse lyse, pene hotellværelsene og lange korridorer og muzak i heisen (det minner meg om et par av de tidlige Cronenberg-filmene der alt det ekle hele tiden skjedde i sterile omgivelse, som hoteller og nye leilighetskomplekser som var en verden i seg selv), og Colm Meaney som ”venn av familien” og hallik og en mann som man ikke skal tirre.

Etter seks år kommer ”Keane”, med Damian Lewis som William Keane som leiter etter datteren sin som for flere år siden ble kidnappet. Tror han i hvert fall. Den som ser filmen blir ikke akkurat overbevist om at han har fullt grep om hva som er virkelig og hva som ikke er det.

Og hele tiden følger kamerat tett, tett innpå Keane, mens han virrer planløst rundt, drikker seg sanseløst full, sniffer kokain, har ubeskyttet sex og sniffer kokain, og midt oppe i dette treffer han en mor og hennes datter, og i et par dager passer Keane på datteren mens mora forsvinner, og i noen scener gjør han det en far gjør med datteren sin; går på McDonald's, tar henne med til en skøytebane, der hun får gått på skøyter for første gang, hjelper henne med matteleksene, samtidig som han er livredd for å miste grepet om virkeligheten.
Og filmen slutter akkurat der den skal slutte.

Det eneste jeg er litt trist for nå er at Lodge Kerrigan ikke har laget flere filmer.
Men de han har laget kan sees flere ganger.

Cocteau Twins på en fredag

noreply@blogger.com (HPL) — Fri, 11 Sep 2009 08:51:00 +0000

(... med en lenke til videoen)

Ikke bare dansebandmusiker, men et offer også ...

noreply@blogger.com (HPL) — Thu, 10 Sep 2009 12:08:00 +0000

- Det er ikke mange artister som sier de stemmer FrP, men jeg har lenge hatt sympatier med partiet, og det er i grunn ikke noe vits i å skjule det ...

Denne uttalelsen kommer fra William "Bandet mitt har aldri fått et øre i støtte fra Kulturrådet, og det at jeg har fått et par hundre tusen fra Kulturrådet har ingenting med saken å gjøre!" Kristoffersen ... som forøvrig er 1. varamann for Frp til kommunestyret i Eidsvoll, så hans omfavnelse kommer vel ikke som ei bombe ...

Men det som er fint med William er at han ikke ifører seg den sedvanlige offerretorikken som man er så vant med når det gjelder Fremskrittspartipolitikere.

Mm. Særlig!

Det er tydeligvis ikke grenser for hvor hardt det er å bevege seg rundt på Råholt når alle veit at man støtter Fremskrittspartiet:

- Jeg føler meg nesten behandlet som en spedalsk fordi jeg tør si at jeg stemmer Fremskrittspartiet. Partiet er et av Norges største og så blir man nærmest tråkka og spytta på når man sier man stemmer på dem.

Man får liksom lyst til å holde rundt mannen og hviske at det nok skal gå bra.