Først var det Stig Sæterbakken som døde natt til onsdag, og i dag leser jeg at Stig Vig (el. Per Odeltorp), vokalist og bassist i Dag Vag, også er borte.
Sæterbakken har jeg lest sporadisk opp gjennom årene etter at jeg først ble oppmerksom på ham via en reportasje i ukebladet Det Nye da han kom med sin debut; diktsamlingen ”Flytende paraplyer”.Han var akkurat så arrogant som man skulle være, han var jevngammel med meg, og han var opptatt av surrealisme. Gull for en som akkurat da hadde sin store Dalí/Buñuel-periode.
Deretter husker jeg reportasjer fra en diktopplesning midt på natta i Frognerparken i forbindelse med hans bok nr. 2.
Så kom hans første prosabok, ”Vandrebok”, som jeg leste ganske mange ganger.
Men etter det rant min interesse for Sæterbakken litt ut i sanden. Jeg registrerte at bøker kom og at han hele tida var der, men noe mer av ham leste jeg ikke.
Før ”Usynlige hender”. En flott bok! Den siste av ham jeg fikk med meg før han døde.
Stig Vig var en annen Stig som har fulgt meg opp gjennom årene, etter en gang på seint 70-tall å ha sett Dag Vag spille ”Jag blev inte hög” på et eller annet svensk tv-program.Det førte til at jeg kjøpte det jeg kom over av Dag Vag; LP-er og singler.
Interessene ebbet ut der også, etter hvert som musikken ble glattere og trommeslageren Tage Zalvadåre Dirty ble erstattet av noe som hørtes forholdsvis kaldt og hardt ut.
Dag Vag var nemlig lekenhet. Dag Vag etter ”7 lyckliga elefanter” ble i overkant slitne onkler som svimet rundt på et dansegulv i Aya Napa.
Men de glimtet til.
Da beskjeden kom om at Dag Vag skulle spille i Oslo, måtte jeg dit.
Det ble en aften full av litt irritasjon over at Tage Dirtys trommer var mikset så lavt, humring over Stig Vigs prat mellom låtene, god gyng i musikken, og frustrasjon over fulle publikummere som brølte ut sangønsker.
De turnerte helt fram til jul, og nå kommer ikke det til å skje igjen.
Denne bloggen lyser fred over Stig Sæterbakken og Per Odeltorps minne.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar