fredag, juni 26, 2009
tirsdag, juni 23, 2009
Litt om fotografi
Å bli tatt bilder av er en vanskelig ting, synes i hvert fall jeg.
Det er et eller annet med å stå der og stirre i kameraet for ikke å blunke, og så blunker man og da blir selvfølgelig bildet tatt, eller så smiler man (og med man så mener jeg jeg), og det eneste man ser er meter på meter med hestetenner.
Kort sagt: jeg sliter med å bli tatt bilde av.
Og dermed er det på sin plass å dele med seg et av de verste bildene som er tatt av meg.
Her snakker vi absolute pubertal, og så vidt jeg husker ble det tatt en gang en haug med forskjellige yrker reklamerte for seg i Bjertnesaulaen i Nittedal. Og man kunne faktisk bli tatt bilde av også – helt gratis!
Av en profesjonell fotograf!
Dermed slo Laberg til, og jeg hadde vel en slags skrudd idé om at dette kunne bli ganske fint.
Jadda!
Bilde
t ble ikke brent, men slengt nedi en skuff og glemt, helt til jeg ved en tilfeldighet fant det for noen år siden.
Det er vel et eller annet masochistisk med dette å legge det ut her.
Kanskje et lite håp om at ting er blitt bedre. At det har falt litt mer på plass i løpet av årene.
Grunnen til denne utleveringen av gamle synder er et bilde jeg fant i en avis.
Som oftest blar jeg fort gjennom den, siden det sjelden står noe av interesser der.
Det er de samme personene som krangler om ting de sikkert har kranglet om de siste 50 årene. Og så er det jo selvfølgelig nok av sport.
Det blir til at jeg leser tegneseriene.
Men i dag var det der: Bryllupsbildet som øyeblikkelig fikk meg til å tenke: Shotgun wedding.
Det er
noe med den åpenbare dobbelkommunikasjonen i bildet:
Den lykkelige dagen som ikke helt gjenspeiles i den åpenbare redselen som lyser ut av øynene.
Men noen ganger tror man jo faktisk at bildet blir fint og er kjempefornøyd … helt til man holder det i hånden.
I mitt tilfelle la jeg det i en skuff (helt til nå), i dette tilfellet ble det trykket i en avis.
Det er et eller annet med å stå der og stirre i kameraet for ikke å blunke, og så blunker man og da blir selvfølgelig bildet tatt, eller så smiler man (og med man så mener jeg jeg), og det eneste man ser er meter på meter med hestetenner.
Kort sagt: jeg sliter med å bli tatt bilde av.
Og dermed er det på sin plass å dele med seg et av de verste bildene som er tatt av meg.
Her snakker vi absolute pubertal, og så vidt jeg husker ble det tatt en gang en haug med forskjellige yrker reklamerte for seg i Bjertnesaulaen i Nittedal. Og man kunne faktisk bli tatt bilde av også – helt gratis!
Av en profesjonell fotograf!
Dermed slo Laberg til, og jeg hadde vel en slags skrudd idé om at dette kunne bli ganske fint.
Jadda!
Bilde
t ble ikke brent, men slengt nedi en skuff og glemt, helt til jeg ved en tilfeldighet fant det for noen år siden.Det er vel et eller annet masochistisk med dette å legge det ut her.
Kanskje et lite håp om at ting er blitt bedre. At det har falt litt mer på plass i løpet av årene.
Grunnen til denne utleveringen av gamle synder er et bilde jeg fant i en avis.
Som oftest blar jeg fort gjennom den, siden det sjelden står noe av interesser der.
Det er de samme personene som krangler om ting de sikkert har kranglet om de siste 50 årene. Og så er det jo selvfølgelig nok av sport.
Det blir til at jeg leser tegneseriene.
Men i dag var det der: Bryllupsbildet som øyeblikkelig fikk meg til å tenke: Shotgun wedding.
Det er
noe med den åpenbare dobbelkommunikasjonen i bildet:Den lykkelige dagen som ikke helt gjenspeiles i den åpenbare redselen som lyser ut av øynene.
Men noen ganger tror man jo faktisk at bildet blir fint og er kjempefornøyd … helt til man holder det i hånden.
I mitt tilfelle la jeg det i en skuff (helt til nå), i dette tilfellet ble det trykket i en avis.
fredag, juni 19, 2009
søndag, juni 14, 2009
Og så har man tydeligvis bursdag i dag ...
Det er ikke ofte man får navnet sitt i avisa, så når det først skjer, blir man (og med man mener jeg jeg) behagelig overrasket.Og i dag har jeg bursdag. I hvert fall i følge NTB. Det er Donald, Trond-Viggo, Steffi, Boy George og jeg.
Det er vår dag i dag.
Men det stemmer ikke.
Selv om det står i avisa, stemmer det ikke.
Jeg fyller 43 år, men ikke i dag.
fredag, juni 12, 2009
torsdag, juni 11, 2009
Og nå … FILM! Og ikke bare det! En romantisk komedie om frigiditet!
Har tidligere utlevert min hallmark-fetish og hang til å se filmer som er blottet for kunstnerisk verdi.
Denne postingen kan vel egentlig sees på som nok et skritt mot å miste all troverdighet når det gjelder film, but fuck-a-duck!
Her er det bare å innrømme: For et par dager siden så jeg en romantisk komedie … og jeg likte den.
Det er ikke det at ikke sånt har hendt før, selv om jeg ikke er i stand til å huske tittelen en rom-kom jeg har likt, men jeg veit at det har vært en og annen.
Men i går så jeg ”The Oh in Ohio”.
Dette som et resultat av at jeg har litt for mange filmkanaler, og når jeg oppdager at en av dem skal vise en film der Parker Posey spiller hovedrollen som Priscilla, og Danny DeVito spiller hennes elsker Wayne the Pool Guy …
Jeg mener, hvem vil ikke se en sånn film?
Priscilla er en karrierekvinne som har det meste: fint hus (uten svømmebasseng), snill biologilærer-mann, god jobb. Hun har bare et problem: Hun har aldri fått orgasme, og dette tærer på forholdet til mannen, som ikke føler seg som en skikkelig mann.
Han flytter derfor ut i garasjen, begynner å trene, og innleder et forhold til en av sine elever, mens Priscilla kjøper en vibrator og blir etter hvert fullstendig hektet på den (og hun finner også ut av gleden ved å ha en vibrerende mobiltelefon) …
Greit, so far, so buskis.
Dette høres ut som noe Judd Apatow og kameratene hans kunne ha pønsket ut på en litt dårlig dag, men allikevel … Jeg likte denne filmen.
Parker Posey er jo en skuespiller som kanskje har et litt begrenset register å spille på, men som Bruce Campbell: Hun gjør sin greie, og hun gjør det godt.
Og med Paul Rudd som utbrent lærer og Danny DeVito …
Danny DeVito som sex machine? Ikke akkurat det første som faller meg inn, nei.
Egentlig veit jeg ikke hva jeg liker med filmen. Den er ikke enkel å forsvare.
Det er ikke en spesielt "bra” film. Den rusler og går på et vis, og enkelte av scenene er verken spesielt godt spilt eller morsomme, men det er et eller annet med at den følger helt sin egen rytme og sine innfall som gjør den frisk.
I hvert fall for meg.
Denne postingen kan vel egentlig sees på som nok et skritt mot å miste all troverdighet når det gjelder film, but fuck-a-duck!
Her er det bare å innrømme: For et par dager siden så jeg en romantisk komedie … og jeg likte den.
Det er ikke det at ikke sånt har hendt før, selv om jeg ikke er i stand til å huske tittelen en rom-kom jeg har likt, men jeg veit at det har vært en og annen.
Men i går så jeg ”The Oh in Ohio”.
Dette som et resultat av at jeg har litt for mange filmkanaler, og når jeg oppdager at en av dem skal vise en film der Parker Posey spiller hovedrollen som Priscilla, og Danny DeVito spiller hennes elsker Wayne the Pool Guy …
Jeg mener, hvem vil ikke se en sånn film?
Priscilla er en karrierekvinne som har det meste: fint hus (uten svømmebasseng), snill biologilærer-mann, god jobb. Hun har bare et problem: Hun har aldri fått orgasme, og dette tærer på forholdet til mannen, som ikke føler seg som en skikkelig mann.
Han flytter derfor ut i garasjen, begynner å trene, og innleder et forhold til en av sine elever, mens Priscilla kjøper en vibrator og blir etter hvert fullstendig hektet på den (og hun finner også ut av gleden ved å ha en vibrerende mobiltelefon) …
Greit, so far, so buskis.
Dette høres ut som noe Judd Apatow og kameratene hans kunne ha pønsket ut på en litt dårlig dag, men allikevel … Jeg likte denne filmen.
Parker Posey er jo en skuespiller som kanskje har et litt begrenset register å spille på, men som Bruce Campbell: Hun gjør sin greie, og hun gjør det godt.
Og med Paul Rudd som utbrent lærer og Danny DeVito …
Danny DeVito som sex machine? Ikke akkurat det første som faller meg inn, nei.
Egentlig veit jeg ikke hva jeg liker med filmen. Den er ikke enkel å forsvare.
Det er ikke en spesielt "bra” film. Den rusler og går på et vis, og enkelte av scenene er verken spesielt godt spilt eller morsomme, men det er et eller annet med at den følger helt sin egen rytme og sine innfall som gjør den frisk.
I hvert fall for meg.
onsdag, juni 10, 2009
Takk til den litt skrudde hedemarkingen …
Det er alltid like morsomt å sjekke hva folk søker på for å komme til min lille plass i hjørnet av cyberromet.
Jeg har ennå ikke helt skjønt de som har googlet erotikk og deretter trodd at de har noe å hente når de går inn på bloggpostingen Muppetene og svensk erotikk. Men dem om det.
Så til deg på Løten som googlet norsk film hore:
Jeg håper du fant det du var på jakt etter!
Jeg har ennå ikke helt skjønt de som har googlet erotikk og deretter trodd at de har noe å hente når de går inn på bloggpostingen Muppetene og svensk erotikk. Men dem om det.
Så til deg på Løten som googlet norsk film hore:
Jeg håper du fant det du var på jakt etter!
Dagens motetips!
Hver sommer melder det samme spørsmålet seg: Hva i all verden skal man gjøre med alle de døde ekornene som ligger strødd rundt omkring?
Her er et tips for all you fashion lovers out there:
Øredobber av ekornføtter!
Og hvis dette blir for kjedelig, kan man selvfølgelig gå til denne siden for å få inspirasjon til utstopping av ekorn.
[Og det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at hvis man googler mark e smith+squirrel, så finner man denne artikkelen]
Her er et tips for all you fashion lovers out there:
Øredobber av ekornføtter!
Og hvis dette blir for kjedelig, kan man selvfølgelig gå til denne siden for å få inspirasjon til utstopping av ekorn.
[Og det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at hvis man googler mark e smith+squirrel, så finner man denne artikkelen]
tirsdag, juni 09, 2009
HP skal bare skrive et par ord om noe han har sett på TV …
Jeg innrømmer det gjerne: Jeg elsker TV. Problemet er at jeg som oftest blir skuffet av det som vises der.
I går startet NRK1 visningen av Jimmy McGoverns serie ”The street”; små historier fra en gate i Liverpool.
Som de fleste oppdaget jeg McGovern med ”Cracker” (og for en som var inne i en fase som nesten utelukkende dreide seg om Cassavetes, var det stas å høre en halvfull psykiater sitte på en pub og diskutere ”Husbands”, noe som skjedde i en av episodene), men jeg fikk selvfølgelig også med meg ”Priest”.
Og nå var det ”The street” – og dette var noe jeg virkelig hadde lyst til å like.
Jane Horrocks i en dramatisk rolle, minst ett ansikt kjent fra Mike Leighs filmer, ja det kunne vært flott. Men så ble det bare halvveis.
Grunnen til at jeg ikke falt for dette var sannsynligvis det sterke innslaget av melodrama, og den komplette mangelen på poesi.
For en som beklager seg over hvordan arbeiderklassen blir fremstilt av andre filmskapere i England, synes jeg McGovern ofte er med på å understreke alle klisjeene om den engelske arbeiderklassen. Dere veit hva jeg mener: den bitre kona, den uartikulerte mannen som går på jobb, sitter foran tv og ser på fotball iført helsetrøye, og så er det ned på puben. Og det er det.
Historien i seg selv starter morsomt, med kona som bestemmer seg for å hoppe til sengs med naboen … eller rettere sagt, de befinner seg vel aldri i senga … fordi hun kjeder seg.
Og så kommer melodramaet. Elskeren hennes kjører ned datteren, som havner i koma på sykehus, og det ble en historie om elskeren kom til å innrømme at han hadde vært uoppmerksom eller ikke om datteren kom til å våkne fra komaen eller ikke om ektemannen skulle klare å ta en klesvask uten å få rosa skjorter eller ikke. Det var vel omtrent der jeg mistet litt interessen.
Og når ektemannen i en (pinlig dårlig) scene skal prøve å snakke om følelsene sine, kunne han like gjerne ha sagt: Eg e bare ein mann som gjør så godt han kan men eg får det'kje te det e bare sånn det e. Dypere var det nemlig ikke.
Men Jane Horrocks var flott i rollen som ei dame som bare vil ha det litt moro i sitt ellers kjedelige liv og som blir plaget av dårlig samvittighet (replikkene som handlet om at dette var en straff fra Gud var jo McGovern i et nøtteskall), og etter hvert fly forbanna på den personen hun mener sniker seg unna ansvaret …
Slutten, der alt ordner seg for hun som forteller sannheten mens han som har løyet mister alt … ja, det var ikke akkurat subtilt.
Jeg får vel gi det litt flere sjanser, men er redd for at oppmerksomheten min kan komme til å drive av sted neste gang også.
I går startet NRK1 visningen av Jimmy McGoverns serie ”The street”; små historier fra en gate i Liverpool.
Som de fleste oppdaget jeg McGovern med ”Cracker” (og for en som var inne i en fase som nesten utelukkende dreide seg om Cassavetes, var det stas å høre en halvfull psykiater sitte på en pub og diskutere ”Husbands”, noe som skjedde i en av episodene), men jeg fikk selvfølgelig også med meg ”Priest”.
Og nå var det ”The street” – og dette var noe jeg virkelig hadde lyst til å like.
Jane Horrocks i en dramatisk rolle, minst ett ansikt kjent fra Mike Leighs filmer, ja det kunne vært flott. Men så ble det bare halvveis.
Grunnen til at jeg ikke falt for dette var sannsynligvis det sterke innslaget av melodrama, og den komplette mangelen på poesi.
For en som beklager seg over hvordan arbeiderklassen blir fremstilt av andre filmskapere i England, synes jeg McGovern ofte er med på å understreke alle klisjeene om den engelske arbeiderklassen. Dere veit hva jeg mener: den bitre kona, den uartikulerte mannen som går på jobb, sitter foran tv og ser på fotball iført helsetrøye, og så er det ned på puben. Og det er det.
Historien i seg selv starter morsomt, med kona som bestemmer seg for å hoppe til sengs med naboen … eller rettere sagt, de befinner seg vel aldri i senga … fordi hun kjeder seg.
Og så kommer melodramaet. Elskeren hennes kjører ned datteren, som havner i koma på sykehus, og det ble en historie om elskeren kom til å innrømme at han hadde vært uoppmerksom eller ikke om datteren kom til å våkne fra komaen eller ikke om ektemannen skulle klare å ta en klesvask uten å få rosa skjorter eller ikke. Det var vel omtrent der jeg mistet litt interessen.
Og når ektemannen i en (pinlig dårlig) scene skal prøve å snakke om følelsene sine, kunne han like gjerne ha sagt: Eg e bare ein mann som gjør så godt han kan men eg får det'kje te det e bare sånn det e. Dypere var det nemlig ikke.
Men Jane Horrocks var flott i rollen som ei dame som bare vil ha det litt moro i sitt ellers kjedelige liv og som blir plaget av dårlig samvittighet (replikkene som handlet om at dette var en straff fra Gud var jo McGovern i et nøtteskall), og etter hvert fly forbanna på den personen hun mener sniker seg unna ansvaret …
Slutten, der alt ordner seg for hun som forteller sannheten mens han som har løyet mister alt … ja, det var ikke akkurat subtilt.
Jeg får vel gi det litt flere sjanser, men er redd for at oppmerksomheten min kan komme til å drive av sted neste gang også.
mandag, juni 08, 2009
HP har sett film. Eller kanskje heller: HP har sett flere filmer
OK, det har vært en forholdsvis hard helg.
Mye mismot og generell lede og ”nei, jeg gidder ikke å gå ut, men det er kjedelig å være inne og ikke gidder jeg å lese en bok heller, og jeg gidder i hvert fall ikke å gå og legge meg, selv om det er det jeg føler mest for, men kan man gå og legge seg klokka tre på ettermiddagen?”, og når slikt skjer, ser jeg på … Hallmark-filmer.
Nei, jeg er ikke stolt av det, men av og til kan det være en fordel å se en episode av ”Mystery Woman” eller en Tori Spelling-komedie uten å måtte tenke noe særlig på noe som helst.
Men jeg fikk også med meg et par ikke-Hallmark-filmer i helga, nemlig ”Grace is gone” og ”Funny ha ha”.
”Grace is gone” med John Cusack i en bevisst sidrompa hovedrolle om en fyr som er sjef på Homestore og med to unger som han ikke helt klarer å forholde seg til, samtidig som kona er soldat i Irak. En dag får han beskjed om at kona er blitt drept, men i stedet for å si noe til ungene om hva som er skjedd, tar han dem med på en lang reise til Florida og fornøyelsesparken ”Enchanted Gardens”.
Cusack er alltid en fornøyelse å se på, og jentene som spiller døtrene hans er flinke uten å bli ekle. Og det var et par klumpen i halsen-øyeblikk (selv om jeg kanskje kan skylde på at jeg var i Hallmark-humør og sannsynligvis ville ha grini for et godt ord).
Filmen i seg selv ble kanskje litt flat. De kjørte bil, kom til et nytt sted, hvor faren eller en av døtrene vandret av sted sånn at de måtte finne dem, og så ble det litt mer kjøring. Men den var fin på en veldig stillferdig måte.
Og når man snakker om stillferdig: ”Funny ha ha”, en film i den såkalte mumblecore-genren. Dvs replikkene blir sagt på en naturalistisk nølende, omtrentlig måte, og ikke stort skjer. Marnie er ferdig på universitetet og skal begynne på resten av livet sitt, men veit ikke helt hvordan hun skal gjøre det.
Noen har sammenlignet Andrew Bujalskis filmer med John Cassavetes sine, noe som ikke stemmer i det hele tatt.
Der Cassavetes gikk etter de store følelsene, virker det som Bujalski går etter hva som skjer når man trår vannet i en samtale, ikke veit hvordan man skal få uttrykt det man vil fordi man ikke er helt sikker på om man har noe å uttrykke.
Cassavetes-sammenligningen kommer vel først og fremst av at Bujalski (som spiller en über-geek i filmen) er opptatt av at filmen skal se og høres autentisk ut. Mao, kamerabruken ligger tilsynelatende på hjemmevideonivå og replikkene virker improviserte. Men jeg mistenker at Bujalski (i likhet med Cassavetes) klarer å skrive replikker på en sånn måte at man ikke tror at de er skrevet i det hele tatt.
”Funny ha ha” (i motsetning til ”funny strange”) er ikke spesielt morsom. Den er stort sett temmelig pinlig, men på en god måte. Gleder meg til å se Bujalskis ”Mutual Appreciation”.
Mye mismot og generell lede og ”nei, jeg gidder ikke å gå ut, men det er kjedelig å være inne og ikke gidder jeg å lese en bok heller, og jeg gidder i hvert fall ikke å gå og legge meg, selv om det er det jeg føler mest for, men kan man gå og legge seg klokka tre på ettermiddagen?”, og når slikt skjer, ser jeg på … Hallmark-filmer.
Nei, jeg er ikke stolt av det, men av og til kan det være en fordel å se en episode av ”Mystery Woman” eller en Tori Spelling-komedie uten å måtte tenke noe særlig på noe som helst.
Men jeg fikk også med meg et par ikke-Hallmark-filmer i helga, nemlig ”Grace is gone” og ”Funny ha ha”.
”Grace is gone” med John Cusack i en bevisst sidrompa hovedrolle om en fyr som er sjef på Homestore og med to unger som han ikke helt klarer å forholde seg til, samtidig som kona er soldat i Irak. En dag får han beskjed om at kona er blitt drept, men i stedet for å si noe til ungene om hva som er skjedd, tar han dem med på en lang reise til Florida og fornøyelsesparken ”Enchanted Gardens”.
Cusack er alltid en fornøyelse å se på, og jentene som spiller døtrene hans er flinke uten å bli ekle. Og det var et par klumpen i halsen-øyeblikk (selv om jeg kanskje kan skylde på at jeg var i Hallmark-humør og sannsynligvis ville ha grini for et godt ord).
Filmen i seg selv ble kanskje litt flat. De kjørte bil, kom til et nytt sted, hvor faren eller en av døtrene vandret av sted sånn at de måtte finne dem, og så ble det litt mer kjøring. Men den var fin på en veldig stillferdig måte.
Og når man snakker om stillferdig: ”Funny ha ha”, en film i den såkalte mumblecore-genren. Dvs replikkene blir sagt på en naturalistisk nølende, omtrentlig måte, og ikke stort skjer. Marnie er ferdig på universitetet og skal begynne på resten av livet sitt, men veit ikke helt hvordan hun skal gjøre det.
Noen har sammenlignet Andrew Bujalskis filmer med John Cassavetes sine, noe som ikke stemmer i det hele tatt.
Der Cassavetes gikk etter de store følelsene, virker det som Bujalski går etter hva som skjer når man trår vannet i en samtale, ikke veit hvordan man skal få uttrykt det man vil fordi man ikke er helt sikker på om man har noe å uttrykke.
Cassavetes-sammenligningen kommer vel først og fremst av at Bujalski (som spiller en über-geek i filmen) er opptatt av at filmen skal se og høres autentisk ut. Mao, kamerabruken ligger tilsynelatende på hjemmevideonivå og replikkene virker improviserte. Men jeg mistenker at Bujalski (i likhet med Cassavetes) klarer å skrive replikker på en sånn måte at man ikke tror at de er skrevet i det hele tatt.
”Funny ha ha” (i motsetning til ”funny strange”) er ikke spesielt morsom. Den er stort sett temmelig pinlig, men på en god måte. Gleder meg til å se Bujalskis ”Mutual Appreciation”.
fredag, juni 05, 2009
onsdag, juni 03, 2009
Det er jo aldri for seint ...
Må si at det er imponerende at det tok barnebokkritikk.no et år før de fikk somlet seg til å anmelde denne boka.
Eller kanskje det er snakk om en anmeldelse av et annetopplag som ikke engang er nevnt på forlagets hjemmeside.
Ifølge anmeldelsen er boka i hvert fall gitt ut i 2009.
Eller kanskje det er snakk om en anmeldelse av et annetopplag som ikke engang er nevnt på forlagets hjemmeside.
Ifølge anmeldelsen er boka i hvert fall gitt ut i 2009.
mandag, juni 01, 2009
2. pinsedag
Bruker mandagen på å ha en høyst overraskende skriveraptus.
Overraskende, fordi jeg i går leste det jeg har skrevet på dette manuset som jeg ennå ikke har hode eller hale på, og jeg fant ut at det ikke var så bra som jeg husket det. Det er utrolig mye som må skrives om, detaljer som må legges inn ... Forholdsvis frustrerende. Særlig fordi jeg veit at jeg før eller siden er nødt til å skrive ut den scenen som jeg absolutt ikke vil skrive – den scenen som snur hele historien på hodet (forhåpentligvis) ...
Og det eneste jeg klarer å tenke nå er: It seemed like a good idea at the time ...
Overraskende, fordi jeg i går leste det jeg har skrevet på dette manuset som jeg ennå ikke har hode eller hale på, og jeg fant ut at det ikke var så bra som jeg husket det. Det er utrolig mye som må skrives om, detaljer som må legges inn ... Forholdsvis frustrerende. Særlig fordi jeg veit at jeg før eller siden er nødt til å skrive ut den scenen som jeg absolutt ikke vil skrive – den scenen som snur hele historien på hodet (forhåpentligvis) ...
Og det eneste jeg klarer å tenke nå er: It seemed like a good idea at the time ...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
