You probably read the end of a book first, don't you? […] That is no way to live

Det er en stille søndag og for å få tida til å gå, bestemte jeg meg for å se en av de filmene jeg har stående i hylla, en som jeg kjøpte bare fordi jeg hadde hørt at den var noe helt utenom det vanlige: Jennifer Lynchs “Surveillance”.

Plot’et i filmen er egentlig ganske enkelt: Noen mennesker er blitt drept og to FBI-agenter kommer til en lokal politistasjon for å snakke med de overlevende.
Enkelt og greit.
Saken er selvfølgelig at mot slutten av filmen kommer det (som det jo skal gjøre) en stor overraskelse (twist), som da sannsynligvis kom som en overraskelse på de som ikke har sett film de siste 30 årene, men nok om det.

”Surveillance” er altså regissert av Jennifer C. Lynch og ja, det må vel med i denne omtalen også: Hun er datteren til David Lynch.
Det er den samme Jennifer Lynch som først ble kjent da hun forfattet Laura Palmers hemmelige dagbok, og ble beryktet da hun regidebuterte med ”Boxing Helena”. Nå har ikke jeg sett akkurat den filmen, jeg har bare fått med meg at den ble generelt slaktet av alle som så den.
Men det behøver ikke nødvendigvis å være en dårlig ting.

Uansett, jeg så i hvert fall i dag ”Surveillance”, og en ting må sies: Jennifer Lynch er en flink regissør.
Hun klarer å komponere spennende bilder og ekle scener, og hele tida ligger det skumle lyder under, som man nesten ikke legger merke til, men som forsterker uhyggen.

Problemet med filmen er at man har sett det før, og ja, det må sies, så da gjør jeg det: Man har sett det fra faren hennes. Og man har sett det bedre.
Det er FBI-agenter, dumme politifolk, hvermansen på ferie, sære lokale innbyggere, hillbillyland, en scene som kunne vært tatt rett ut av ”Lost Highway”, osv.
David Lynch har hele tiden det litt uforklarlige som ligger der. Han er ikke altfor opptatt at ting skal være logiske eller henge sammen. For eksempel er det en vri et godt stykke inn i ”Mullholland Dr.” som snur hele filmen på hodet, og man er ikke helt sikker på hva man egentlig har sett fram til da.
Der har Jennifer litt igjen. Filmen kommer sammen mot slutten i en trygg og god (hvis det er ord som kan brukes i denne sammenhengen) slutt. Den er åpen, men man får forklart mye av det man har sett før. Og som sagt, hvis man ikke har skjønt hva det store plot-twistet er før det kommer, så sliter man litt.

Så alt i alt, en filmopplevelse som jeg nok ikke kommer til å huske så veldig lenge.
Jeg skulle ønske Jennifer Lynch kunne bruke talentet sitt på bedre og mer personlige historier.
For talent har hun.