Whisper … Whisper … Whisper to the most primitive part of the brain.

Som de fleste som har lest denne bloggen veit, er undertegnede mer enn gjennomsnittlig opptatt av tv. I hvert fall hvis man (det vil si jeg) regner seg en kulturperson. Da skal man i så fall på spørsmål om tv-vaner helst svare: Nei, TV ser jeg ikke på.
Jeg ser på tv. Jeg ser mye, og det jeg ser er ikke bestandig like utviklende på sjelen, hvis man kan si det slik.
Det man selvfølgelig savner når man sitter og glor de dristige konseptene, viljen til å ta sjanser, og når det gjelder tv-dramatikken; viljen til å blottstille seg selv, og å provosere den som ser på.

Jeg har i en tidligere bloggposting sukket høyt over hvordan barne-tv stort sett skal fungere som underholdning og læring (men da helst i konkurransesammenheng).
Det å lage noe som inspirerer eller viser andre måter å se verden på er tydeligvis helt uaktuelt. Men dette gjelder i høy grad programmer beregnet på voksne også. De er konstruert med en ting for øye: at den som ser på ikke skal skifte kanal …

Ja, denne lange omveien fører til noe, nemlig Dennis Potter.

Potter var i en lang periode den eneste dramatikeren som skrev for tv som virkelig utfordret mediet og publikum. Han tok stor sjanser og gikk en gang i blant ettertrykkelig på trynet, men det var veldig sjelden kjedelig det han drev med.

Det første jeg så av ham var ”Pennies from heaven”, som jeg først trodde kom til å være en historie fra de harde 30-årene … men så skjedde det noe. Av og til dukket det opp sangnumre i episodene og personene mimet til de gamle lydinnspillingene. Og det ble som en litt skrudd utgave av en musikal.
OK, det var vel dette som jeg fant fascinerende sammen med et par ”er det varmt her inne?”-opplevelser som omfattet både sex og brystvorter smurt inn med leppestift.
Uansett, det gikk noen år og så kom den serien som gjorde at jeg virkelig ble Potter-fan: ”The Singing Detective”. Her var noe jeg aldri hadde sett før: lag på lag med historier, en hovedperson som var tvers igjennom usympatisk, og så var det sangnumrene, da. Det som etter hvert ble en Potter-klisjé.

For noen dager siden bestemte jeg meg for å gjense serien som gjorde Potter til folkefiende nr. 1 i England, og som gjorde at han fikk tilnavnet Dirty Den: ”Blackeyes”.
Jeg kan huske at første gang jeg så den (da den gikk på NRK rundt 1989), skjønte jeg ikke mye av den. Det skjedde lissom ikke noe særlig. Det var jo den notoriske sexscenen (der modellen Blackeyes rir en litt slimete forretningsmann som hele tida hveser: ”Spit on me! Spit on me!”), og som førte til at noen kalte serien pornografisk. Jadda.
Men det som jeg oppdaget da jeg så filmen er jo hvor lenge før sin tid Potter var i formspråket sitt. Her er det tidsplan som overlapper hverandre, problematisering av forholdet fakta/fiksjon, her er det en fortellerstemme (Potter selv) som reflekterer over sin egen rolle og sitt forhold til Blackeyes (i en scene der Blackeyes befinner seg i en hotellkorridor sier fortelleren/Potter: ”Closer, closer! The closest I dare – near enough to kiss her eyelids. Oh my God, I’m making love to her – is that what I’m doing? I – stop! Stop it, please.”), det er lange kamerakjøringer der kameraet (for)følger personene.
Serien er selvfølgelig ikke feilfri, i så fall ville den ha vært ganske uinteressant. Noe av retorikken i den er for å si det mildt tung på labben, og det at man føler at det ikke helt går opp, kan være frustrerende.
Men det gjør ikke så mye, for dette var en serie som hadde alt det jeg etterlyste først i denne teksten: Den utfordret meg. Man måtte bare henge på, og selv om man kanskje ikke fikk med seg alt, var det nok igjen å tygge på.

Jeg har bare funnet en liten (istykkerklippet) bit av ”Blackeyes” på youtube, men legger den ut allikevel.
(Siden det er snakk om youtube, og det dukker opp et par pupper, er det ikke alle som kan se den. Man må nemlig registrere seg og fortelle dem at man er 18 år, så man ikke tar varig skade)
Mot slutten dukker det opp en jentestemme som roper ”Look, look! Uncle Morris! Look!”
Det er stemmen til den lille jenta Jessica (som blir utsatt for et overgrep fra sin onkel) som vokser opp til å bli modellen Jessica som Morris bruker som modell til sin bok om modellen Blackeyes, som blir utsatt for overgrep av alle mennene hun møter i boka han har skrevet.
Lag på lag på lag …



[Oppdatering kl. 14.22: Og den som leter, han finner - og det jeg fant var et utdrag fra en dokumentar om Potter, og disse minuttene handler om "Blackeyes".]