Og nå … FILM! + en bok

Omtrent hele helga har jeg holdt meg innendørs pga vær som ikke klarer å bestemme seg. Sol? Regn? Sol? Regn? Det beste da er å helgardere seg, og det gjorde jeg. Så omtrent hele helga har jeg holdt meg innendørs.
Startet lørdagen med å få en tekstmelding fra en i familien: Håper du er fri dag og ser på Bonanza.
Jepp, det er noe alle i Laberg-familien veit, lørdag og søndag ser Hans Petter på Bonanza. Men jeg må gjøre det hjemme. Hvis jeg bor et annet sted en helg, er det bare å glemme. Da er Bonanza en litt teit serie fra begynnelsen av 60-tallet i glorete technicolor (så vidt jeg veit ble serien brukt til å selge fargefjernsyn), men når jeg er hjemme; da er det tid for Bonanza.
Og så gikk vel resten av dagen på et vis, helt til jeg sein ettermiddag/tidlig kveld ble alene i huset. Det var på tide å se en film.
Men hvilken?

Kikket i DVD-hylla og fant en jeg lenge har hatt lyst til å se, men aldri har fått somlet meg til å gjøre. Fransk film om synkronsvømming, er det noe da?
Den sterkeste assosiasjonen jeg får når det gjelder synkronsvømming er da det ble en sport som kom på OL-programmet, og NRKs reportere tydeligvis trakk lodd om hvem som skulle kommentere og Knut Th. Gleditsch tapte. Det var jo i og for seg underholdende å høre på alt det mannen klarte å lire ut av seg, men sporten i seg selv? Njæ. Ikke det helt store.

Men jeg hadde uansett kjøpt ”Water lilies” fordi jeg hadde hørt mye pent om den, så nå ble den i så fall sett.
Og en flott film var det! Gode skuespillere i de tre vanskelige jenterollene, og en historie som aldri ble overtydelig. En film der hovedpersonen enten ser drømmende framfor seg eller på en av de andre personene kan fort bli litt klaustrofobisk, og det var den også. På en god måte. På den måten der man husker hvordan man i en viss alder stikker ut om sommeren og kanskje er ute hele natta og det er lyst og man aner egentlig ikke hvor man skal gå eller hva man skal gjøre, uten at foreldrene veit om det.

Og så var det en helt annen film jeg også fikk med meg i helga, denne gangen på kino.
Og det var ”Det store rebusløpet i Roma”, også kjent som ”Engler & demoner” og … ja. Hvis man har sans for slikt, er dette sikkert en fin film.
Personlig ble jeg sittende og tenke på hvor ufrivillig morsomt mye av dette var. Hver eneste replikk var som et lite foredrag om antimaterie, Illuminati eller den katolske kirke generelt, og alt ble sagt i stort alvor. Til og med morsomhetene ble sagt i fullt alvor.
Og når hovedpersonen i sin jakt på beholderen med antimaterie roper: ”ENGLENE FORTELLER OSS HVOR VI SKAL GÅ!” og det krøsskleppes til englestatuer som peker mot en inngang, ja da må det bare bli morsomt.

Merker at jeg skriver minst om den filmen jeg likte beste, så: se ”Water lilies”! og lei ”Engler & demoner” og bruk den som vorspielfilm.

Og i helga har jeg nesten kommet meg gjennom Laurie Halse Andersons siste bok ”Wintergirls”. Har likt hennes bøker siden jeg leste ”Speak” for noen år siden, og denne skuffer ikke.
Den handler om Lia som har spiseforstyrrelser og ei bestevenninne som nettopp har dødd alene på et motellrom etter å ha ringt Lia 33 ganger uten å få svar.
Sterke greier, der hver eneste ting som kan forbindes med mat har antallet kalorier i parentes etter seg.
LHA skriver godt, men hun tør også å ha en hovedperson som absolutt ikke er et offer man føler medlidenhet med. Lia er beinhard, både overfor seg selv og de hun møter.
Hvordan boka ender, veit jeg ikke ennå., den skal leses ferdig i dag.