Kulturopplevelser

Helga som var ble brukt til å få med seg kultur av vidt forskjellig art (eller Art) og kvalitet.
Fredag kveld var jeg på en etterlengtet konsert med Dag Vag, bandet som er kjent for både å ha turnert med Ebba Grön og hatt ei låt på svensktoppen i ti uker.
Fikk med meg min gode venn Sven, som omtrent ikke hadde hørt en tone av bandet før, og ruslet innom John Dee. Der ble vi sittende en stund og vente på at publikum skulle komme.
Og vi ventet og ventet, men kom det noen? Ja, et kvarter før bandet skulle gå på scenen kom de. Og det ble plutselig godt over halvfullt
For de som har vært på John Dee (dette var første gang jeg var der) vil det si: ikke så veldig mye folk.

Og av en eller annen grunn har folk (menn) på min alder som er dritings en stygg tendens til å rope ut ønskelåter og bli litt mugne hvis låta ikke blir spilt. Hva er det egentlig med det? Opplevde det på Einstürzende Neubauten-konserten jeg var på også.
Du kan ikke stå der og brøle "KALTE STERNEEEE!!" og forvente at Blixa og gjengen skal spille den.

Konserten med Dag Vag var helt ok. Mye nostalgi og tekster om store og små ting her i verden. Trommingen til Tage Dirty (en av mine favorittrommiser gjennom tidene) var selvfølgelig bunnsolid, men en del av de nye låtene er litt ymse (bortsett fra en som heter "Bland gamla och unga" som har spunnet rundt i skallen min de siste dagene). Gitaristene Beno og Zurfarn (nei, det er sannsynligvis ikke de egentlige navnene deres) oppviste mye morsom gitarspilling (og det var tydelig at det hadde det gøy selv), samtidig som vrickade Stickan fortalte knusktørre morsomheter mellom låten.
Alt i alt en fin kveld.
Og det får meg til å tenke på svensker og reggae. Hva er det med svenskene som gjorde at mens Norge, selv da Bob Marley var på sitt største og etterpå, hadde folk som hvis de skulle spille reggae, så var det tullereggae (Trond Viggo Torgersen - og de gutta som spilte "Slaraffenliv") eller reggae som svingte som en sekk med skruer ("Livet er for kjipt"), så hadde svenskene folk som Peps, Dag Vag og Aston Reymers Rivaler?
OK. Nok om det.

Sven bestemte seg for at jeg måtte få en litt alternativ kulturopplevelse, så på søndag dro han meg med på Kate Pendrys Dead Diana-forestilling på Blackbox.
Ifølge anmelderen i Klassekampen varte forestillingen i halvannen time, men det virket nok bare sånn, for da jeg kikket på klokka (og det gjorde jeg noen ganger underveis) var den slutt etter ca 45 minutter.
Kate Pendry er ei talentfull dame, men dette var noe av det mest udynamiske jeg har sett. Hun sto der og var "vert" for opptil flere døde kjendiser, som ikke klarte å lire av seg annet enn selvfølgeligheter, og som egentlig ikke var spesielt morsomme, og av en eller annen grunn var det lydklipp fra en nødtelefon fra WTC, noe som var sterkt i seg selv, men som egentlig ikke hadde så mye med saken å gjøre.
Det var ufokusert og monotont, og hvorfor folk reiste seg og klappet på slutten, aner jeg ikke. Sannsynligvis for å få tilbake følelsen i baken.

Så alt i alt: Dag Vag på fredag – omtrent som forventet, Kate Pendry på søndag – mye talent, lite å si.

[Edit. Og fredagens låt med The Selecter ("Too much pressure") har naturligvis en link til Dag Vag, siden de spiller sin egen versjon som heter "Trycke e för mycke'". Men spilte de IID og Blöt Dröm på John Dee som jeg hadde håpet? Å nei da.]

[Edit 2. En kommentar påpeker at Pendry-forestillingen varte i 57 minutter og ikke 45, som jeg skrev.]